Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Politikere som vil fjerne rektorvalg ødelegger egen legitimitet

Ikke fjern rektorvalget!

Universiteter er mindre autonome med en ansatt rektor. I ytterste konsekvens går dette utover den akademiske friheten.

Den blå-blå regjeringens strukturmelding går inn for å fjerne valgt rektor som hovedmodell for Norges universiteter og høyskoler. Det er uproblematisk, men bare om man anser disse utdanningsinstitusjonene som vanlige bedrifter. Dersom man ikke gjør det, blir det med ett verre.

Strukturmeldingens store svakhet er at den går inn for en pragmatisk løsning uten en prinsipiell drøfting av hvilken retning dette vil føre landets universiteter og høyskoler i. Hovedargumentet for ansatt rektor er en enklere ledelsesmodell. En valgt rektor har det overordnede ansvaret for universitetets virksomhet, og suppleres av en ansatt universitetsdirektør som er øverste leder for den administrative virksomheten. Skillet mellom administrativ og annen virksomhet er ikke alltid lett å få øye på, og det kan oppstå usikkerhet om hvem sin oppgave det er å følge opp beslutninger og diskusjoner i universitetsstyret. Rektor er da også leder av dette styret, og rapporterer dermed til seg selv. En ansatt rektor er derimot leder for både faglig og administrativ virksomhet. Ved ansatt rektor oppnevnes en ekstern styreleder, og rollekonflikten innad i styret reduseres. Sistnevnte alternativ er en helt klart mer pragmatisk tilnærming enn valgt rektor, men den har sin pris.

Ved valgt rektor styres universitetet fra bunnen og opp, mens universitetet ved ansatt rektor styres fra toppen og ned. Støtte fra ansatte og studenter er nødvendig for en valgt rektor, noe som bidrar til å skape legitimitet og en trygghet på hva den aktuelle rektoren står for. Dette bidrar til å opprettholde de ansattes lovforankrede rett til å bli hørt.

Røe Isaksen har i det minste innsett sin dobbeltmoral, men avfeier den lettsindig som et paradoks.»

Ironisk nok har folkevalgte fra partier som tidligere var for rektorvalg, nå gått over til å anse rektorvalg som et hinder for handlekraft. Marianne Aasen (AP) har uttalt at det blir vanskeligere for ledere å svare på forventninger som stilles fra nasjonale myndigheter når lederne er «valgt på et program rettet mot å vinne valg.» Sivert Bjørnstad (FrP) har på sin side uttalt at han tror det vil være «enklere å få til det som oppfattes som tunge prosesser, hvis man slipper å tenke på at man skal bli gjenvalgt.» Aasen og Bjørnstad, som har fått sine lederstillinger i samfunnet nettopp gjennom valg, oppfatter tilsynelatende ikke at de med en slik argumentasjon torpederer sin egen legitimitet. Kunnskapsminister Røe Isaksen har i det minste innsett sin dobbeltmoral, men avfeier den lettsindig som «et paradoks.»

Universitetet er mindre autonomt med en ansatt rektor. En ansatt rektor har sin autoritet fra universitetsstyret. Samtidig oppnevner Kunnskapsdepartementet (KD) ved ansatt rektor en ekstern styreleder. Dette kommer i tillegg til at KD allerede oppnevner alle eksterne styremedlemmer. Resultatet er at universitetet kommer under mer direkte kontroll av myndighetene. I ytterste konsekvens går dette utover den akademiske friheten ved norske universiteter.

I sin jakt på stadig større sammenslåinger har regjeringen ikke tatt høyde for at institusjoner for høyere utdanning er mer enn bare kunnskapsbedrifter. Ved å innføre en mer strømlinjeformet ledelsesstruktur blir det lettere å ha kontroll på de forskjellige brikkene i det store sammenslåingspuslespillet. Dessverre vil dette gå på bekostning av norsk høyere utdannings selvbestemmelsesrett. Profitt og effektivitet kan måles. Vanskeligere er det med samfunnsansvar.