Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Høyskoler og universiteter tar ikke mobbing på alvor

Mobbingen må kartlegges

Norske universiteter og høyskoler har ikke tatt seg bryet med å finne ut hvor mange som opplever å bli systematisk utsatt for mobbing under deres tak.

Ni prosent av norske studenter forteller at de har opplevd mobbing på studiet sitt, viser en undersøkelse omtalt i forrige ukes Universitas. Det er et overraskende høyt tall. Mange tenker nok at mobbing er et fenomen som først og fremst rammer elever, ikke studenter. For mens mobbing i grunnutdanningene vies massiv oppmerksomhet, snakkes det nesten aldri om mobbing i høyere utdanning. Det er i det hele tatt påfallende hvor lite vi vet om fenomenet. Flere av de spurte i forrige ukes sak, ble regelrett tatt på senga av de høye tallene, som for eksempel Universitetet i Tromsø (UiT) og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

I 2014 fikk studentombudet ved Universitetet i Oslo inn 135 henvendelser, hvorav 13 omhandlet «læringsmiljø». Kategorien omfatter henvendelser som angår både det fysiske og det psykiske læringsmiljøet, som påstander om mobbing og trakassering. Men hjelpen forutsetter at mobbeofferet står frem med sitt fulle navn overfor mobberen. Det er den anklagedes rett å få vite hvem som har meldt fra om forholdene. Det sier seg selv at det i en mobbesak med denne ordningen vil være vanskelig, for ikke å si umulig å omgås som foreleser og elev, særlig på utdanninger hvor fagmiljøene er tette og der undervisningen foregår i mindre grupper.

De ulike institusjonene har sovet i timen og sviktet sitt ansvar»

Sentio-undersøkelsen viser fremfor alt at mobbing er et reelt og utbredt problem ved norske læresteder. De ulike institusjonene har sovet i timen og sviktet sitt ansvar når det gjelder å ta hånd om problemet. Når helt grunnleggende kunnskap mangler, som kartlegging av omfang og ofre, er det også umulig si noe om hvilke faktorer som fører til at mobbing øker eller minsker i omfang.

Institusjonenes spekulasjoner illustrerer dette. Ved UiT, hvor 18 prosent av studentene har opplevd mobbing, sier studiedirektøren i Læringsmiljøutvalget at hun synes det er vanskelig å forklare hvorfor så mange flere ved hennes universitet har opplevd mobbing enn andre steder. Hun mener små fagmiljø kan være mer utsatt enn andre fordi man «blir mer synlige» når det er få personer man kan gjemme seg bak. På HiOA er forklaringen snudd på hodet. Studentombudet tenker seg at den lave forekomsten av mobbing kan skyldes nettopp at læresteder har klare og faste studieprogram, og mindre klasser.

Sentio-undersøkelsen handler ikke spesifikt om mobbing, men stiller mange ulike spørsmål, i et forsøk på å fange opp interessant kunnskap om studentmassen. Den gir lite informasjon om hvem som blir mobbet, hva slags mobbing det er snakk om, eller i hvilke situasjoner det skjer. Vi vet altså ikke noe om hvorvidt det er forelesere eller medstudenter som mobber. Det eneste vi vet er at gutter og studenter som stemmer FrP er overrepresentert når det kommer til å ha opplevd mobbing. I tråd med at mobbing forblir et mørklagt område vokser køene hos studenthelsetjenesten.

Norske universiteter og høyskoler har ikke tatt seg bryet med å finne ut hvor mange som opplever å bli systematisk utsatt for mobbing under deres tak. Selv om Sentio-undersøkelsen gir et spinkelt kunnskapsgrunnlag og et ufullstendig bilde av situasjonen, er den likevel den hittil beste informasjonen vi har om mobbing ved norske læringsinstitusjoner. Og budskapet tydelig: Mobbing er et problem.