Akademisk tøv

Vi blir ikke best av å presse stadig flere studenter inn i en utdanning de ikke trenger, og som de heller ikke har noe sterkt ønske om å ta. Snarere er dette oppskriften på akademisk middelmådighet.

«Kan et samfunn ha et for høyt utdanningsnivå?» spør Akademikerne-leder Knut Aarbakke i et leserinnlegg i forrige ukes Universitas. Han besvarer sitt eget spørsmål med et «rungende nei». Påstanden er like bastant som den er uriktig. Selvfølgelig er det mulig med for mye utdanning. Høyere utdanning er dyrt, og det finnes en grense for hvor mye utdanning som er lønnsomt for samfunnet. Det sier seg selv at det ikke vil være økonomisk bærekraftig å – for å sette det på spissen – kreve doktorgrad av fremtidens snekkere eller sykepleiere. Et slikt scenario blir neppe aktuelt, men i dag er det svært mange som føler seg forpliktet til å ta en mastergrad de egentlig ikke trenger. Det er ikke til å komme utenom at de ekstra årene med utdanning vil lønne seg for mange av dem. Men det er ikke fordi den svært spesialiserte kunnskapen de tilegner seg faktisk er spesielt nyttig i en normal jobbsituasjon. For arbeidsgivere med lite tid er det enkelt å sortere kandidater etter utdanningslengde. Med stadig flere masterkandidater å velge blant, er det lett å droppe dem med kortere utdanning. Derfor ser vi nå et akademisk våpenkappløp, der mastergraden er blitt den nye bachelorgraden og doktorgraden er blitt den nye mastergraden.

«Dette er oppskriften på akademisk middelmådighet»

«Norge kan aldri konkurrere om å være billigst, men vi kan være best», skriver Aarbakke. Men best blir vi ikke av å presse stadig flere studenter inn i en utdanning de ikke trenger, og som de heller ikke har noe sterkt ønske om å ta. Snarere er dette oppskriften på akademisk middelmådighet.