Kunnskapsbløffen

Vi har allerede lærerne vi fortjener, og de vet selv best hva de behøver. Det er ikke en lite gjennomtenkt reform hvert fjerde år, men stabilitet og en faglig sterk utdanning.

Lærerstudenten Viktor Emanuel Johansson kommer med en god idé i denne ukas oppslagssak: hva med å se an grunnskolelærerutdanningen en liten stund før den utsettes for enda en reform? Det er kanskje ikke politisk sexy, men så er det kun fire år siden sist gang utdanningen ble endret. Ikke før det første kullet på dagens ordning har kommet i arbeid så skal regjeringen heve opptakskravene og legge enda et år til utdanningen. Det er et år mange er i tvil om institusjonene kan håndtere faglig.

Les saken her: Slakter regjeringas karakterkrav

Vår nye kunnskapsminister er konservativ og stolt av det, men i denne saken har han tydeligvis hastverk. Læreryrket er blitt en politisk slagmark der nye og påstått bedre løsninger er skytset i et brennhett våpenkappløp. Lærerne selv er fanget i kryssilden, og framstår som de virkelige konservative i denne saken.

Læreryrket vil aldri kunne konkurrere med økonomi- og ingeniørfag om man kun regner i kroner og øre, men konkurrere må det likevel. For vi ligger an til å mangle 38 000 kvalifiserte lærere om bare ti år, ifølge Statistisk sentralbyrå. Kanskje er det da mer hensiktsmessig å la yrket få gjenvinne noe av sin tapte status ved å gi lærerne tid og armslag til å gjøre arbeidet sitt. Ønsket om autonomi, tillit og frihet fra skjemaveldet lyder mer overbevisende enn kunstige forsøk på statushopp, som økte inntakskrav eller et påklistret master-år. Som om de som bare har fire års utdanning ikke kan gjøre jobben sin.

Det er ikke første gangen tynt begrunnede prestisjeprosjekter presenteres som et slags endelig remedium. Universitas skrev i fjor om hvordan ekstravagante bevilgninger til videreutdanning av lærerne i beste fall ga en minimal selvtillitsboost til de heldige som fikk ta del av godene.

Også i ukens sak støtter regjeringen seg på en selektiv lesning av forskningen på feltet, og retter som vanlig en misunnelig pekefinger mot Finland. Om vi bare blir som finnene, lyder omkvedet, da får vi lærerne vi fortjener. Men vi har allerede lærerne vi fortjener, og de vet selv best hva de behøver. Det er ikke en lite gjennomtenkt reform hvert fjerde år. Det de trenger er stabilitet og en faglig sterk utdanning – ikke enda et hinder.