Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Verdiløse karakterer

Den elleville toppkarakterbonanzaen gjør hele karaktersystemet ubrukelig.

Universitas skrev i forrige uke at tre av fire masterstudenter på Det matematisk-naturvitenskapelige (MatNat) fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) har fått karakterene A eller B de fem siste årene. Nå skal karaktervurderingene i MatNat-fagene strammes inn. Karakterinflasjonen skal stoppes, og færre skal få toppkarakterer. Det er på tide.

En av verstingene, Handelshøyskolen BI, har derimot ingen planer om å endre sin karakterpraksis. Dette på tross av en rapport fra i høst som viste at hele 85 prosent av masteroppgavene ved BI de siste åtte årene har fått toppkarakterene A eller B. Dagens situasjon på BI er både komisk og uforsvarlig.

Men BI står dessverre ikke alene. I 2013 fikk 50 prosent av studentene på masterstudiet i økonomi og administrasjon ved Norges handelshøyskole (NHH) karakteren A, mens 42 prosent fikk B. Samtidig, på rettsvitenskap ved UiO, fikk 51 prosent av studentene karakteren A og 31 prosent karakteren B.

Les også: BI og NHH gir flest A-er og B-er

I George Orwells dystopi 1984 hevdes det at «krig er fred», «frihet er trelldom» og «uvitenhet er styrke». Karakterbeskrivelsene på lærestedene over kan også best tolkes som orwelliansk nytale:

Karakteren A beskrives som en «fremragende prestasjon som klart utmerker seg», men på masterstudiet ved NHH og jussen i Oslo er A-en den karakteren som utmerker seg aller minst.

Karakteren B, som er beskrevet som en «meget god prestasjon», er i praksis en prestasjon under gjennomsnittet.

Karakteren C, som beskrives som en «jevnt god prestasjon», er i praksis jevnt over dårlig.

Karakteren D, som beskrives som en «akseptabel prestasjon», er i praksis totalt uakseptabel for de fleste studenter.

Den elleville toppkarakterbonanzaen gjør hele karaktersystemet ubrukelig. Systemet er ikke til for å gi hver enkelt student en premie for oppmøtet og et klapp på skuldra. Karakterene skal beskrive prestasjonene til hver enkelt student, og muliggjøre rangering. Karakterene skal gi studentene en pekepinn på hvor de ligger faglig, og de skal gi arbeidsgivere et redskap til å se forskjell på jobbsøkerne. Når alle får den samme karakteren blir hver enkelt karakter verdiløs.

Dessuten mister studenter motivasjon når de vet at de får toppkarakter uansett. En amerikansk studie viser at i klassene der studentene forventet en god karakter, studerte studentene langt mindre (Babcock 2010). Studien fant at studentene studerte 50 prosent mindre i en klasse der den forventede gjennomsnittskarakteren var A enn i en klasse der den var C.

Når vi bruker et makroperspektiv ser vi at den amerikanske gjennomsnittskarakteren økte kraftig fra 1960-tallet til 2000-tallet, men likevel brukte 2000-tallets studenter bare drøyt halvparten så mye tid på studiene som besteforeldregenerasjonen. Skrekkeksemplet er Harvard University der den mest vanlige karakteren de siste 20 årene har vært A, mens mediankarakteren har vært A-.

Alle toppkarakterene her i landet er neppe et resultat av en generasjon fremragende studenter. Den norske studenten jobber i snitt kun 27 timer i uka med studiene sine, ifølge det siste studiebarometeret til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Karakterene er dermed et varsel om lave krav.

Det er derfor på tide å heve kravene, og benytte en større del av karakterskalaen.