Vanvittig kompetansesløsing

Det finnes mange skrøner om hva sjefer med mange kandidater til utlyste stillinger gjør med alle søknadene. Kanskje har du hørt om sjefen som tar en stor søkerbunke, deler den helt vilkårlig i to og kaster den ene halvparten i søpla. Søkerne som havnet i sjefens søppeldunk var uheldige, og lederen ønsker selvfølgelig ikke å ansette folk med uflaks. Dette er en velkjent røverhistorie, men ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at en like irrasjonell og idiotisk søknadssortering foregår i stor stil i Norge.

I ukas Universitas kan du lese om innvandrere som sliter med å få uttelling for utdanningen sin. Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at én tredjedel av alle overkvalifiserte arbeidstakere har innvandrerbakgrunn.

Statistikken er en bekreftelse på tidligere forskning foretatt av Institutt for samfunnsforskning og Fafo. I 2012 sendte forskerne ut fiktive jobbsøknader til en rekke bedrifter. De brukte identiske søknadstekster, der den eneste forskjellen var kandidatens navn. Resultatene viste at søkerne med innvandrernavn gjorde det langt dårligere enn de som brukte norske navn.

Senere dybdeintervjuer viser også at arbeidsgiverne assosierer totalt irrelevante problemer med kandidatene. Selv om det går tydelig frem av søknaden at jobbsøkeren er født i Norge, har tatt norsk grunnskole og høyere utdanning, frykter arbeidsgiverne at de skal ha problemer med å kommunisere på norsk, og at de ikke er godt nok tilpasset norsk kultur.

Resultatet er at en rekke høyt utdannede nordmenn med utenlandske navn aldri får sjansen til å vise hva de er gode for i et jobbintervju. Det er ikke rart at disse personene føler seg urettferdig behandlet, for det er akkurat det de blir. Det som derimot er rart er arbeidsgivernes manglende bevissthet. Den diskriminerende sorteringen er nemlig ikke bare skadelig for personene med utenlandske navn, den går også ut over bunnlinja til bedriftene. For ofte kan den beste kandidaten være blant dem som havnet i sjefens søppeldunk.