Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Behov for båndtvang

Uavhengig av Langeland-sakens utfall reiser den et interessant spørsmål: Hvor langt kan en professor gå over streken før det får konsekvenser?

Torsdag kveld 7. august postet historieprofessor ved Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland, et innlegg på sin Facebook-profil: «Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre som slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hater dykk med god grunn.» Lite visste han hvor hissig debatten som fulgte på sosiale medier skulle bli. Men han burde gjort det, for Langeland ble møtt med lignende reaksjoner for bare to år siden. Da skrev han følgende på Facebook: «La meg gjere ein enifalt døme på demokrati: Kven er for innvandring frå genetisk svake analfabetar frå Punjab». Den gang som nå, har han bare gjort saken verre i ettertid, gjennom håpløse forsøk på bortforklaringer.

Shoaib Sultan, rådgiver i Antirasistisk senter, var blant dem som reagerte kraftig på Langelands spykule. Han mener utsagnet er problematisk siden Langeland sannsynligvis har mange studenter med pakistansk opphav. Som foreleser har han et etisk ansvar om å behandle alle studenter likt, uavhengig av herkomst. Statsviter og debattant Eivind Trædal, og flere ivrige debattanter på Facebook, vil ha Langeland sparket fordi ytringen strider mot akademias verdigrunnlag og fordi han derfor ikke er i stand til å skjøtte sin offentlige stilling.

Universitetet i Stavanger har tatt avstand fra det hele, og uttalte i mediene at de ønsket seg inngående samtaler med Langeland om utspillets ringvirkninger.

Saken er en agurk, og den hatske ytringen er ikke den første som har satt sinnene i kok på sosiale medier. Men uavhengig av Langeland-sakens utfall og underholdende karakter reiser den likevel et interessant spørsmål: Hvor langt kan en professor gå over streken før det får konsekvenser?

Stillingsvernet for professorer står sterkt, og det skal mye til for de ansatte å få sparken. Dette var noe ledelsen i Norsk studentorganisasjon (NSO)

ville, om enn litt klønete, endre på før sommerferien. De ønsket å svekke stillingsvernet og foreslo at kravet for oppsigelse i tjenestemannsloven skal være at den er «saklig begrunnet», som i arbeidsmiljøloven. Forslaget ble møtt med store protester fra flere akademia-profiler, deriblant leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet. Det ble heller ikke støttet internt, og forslaget ble nedstemt på NSOs landsstyremøte i mai.

Ingen professor kan per i dag sies opp på grunn av beskyldninger om å ha avvikende meninger. Men noen av disse personlige meningene er ulovlige å ytre, ifølge norsk lov. For eksempel ærekrenkelser, privatkrenkelser, trusler – og rasistiske utsagn. Gjentatt bruk av slike ytringer kan ved noen tilfeller overstyre stillingsvernet. Arnved Nedkvitne er den eneste professoren i Norge som har blitt sparket siden krigen. Det skjedde etter at han trakasserte kolleger og nektet å stille på møter.

De færreste sakene ender altså med avskjed. Offentlige tjenestemenn skal kunne være trygge på at de ikke blir avskjediget på grunn av personlige meninger. Det skal først og fremst være måten de skjøtter arbeidet sitt som avgjør arbeidsforholdene, ikke hvordan de opptrer i offentligheten.

Ved utdanningsinstitusjonene må det kunne kreves at ansatte så vel som studenter forholder seg til folkeskikk og et etisk regelverk for hvordan man behandler hverandre. Respekt og varsomhet bør gjelde ved utdanningsinstitusjoner som på alle andre arbeidsplasser.

Langeland- og Nedkvitne-sakene viser at vitenskapelige ansatte ikke alltid bør få gjemme seg bak den akademiske friheten. Grensegangen mellom denne friheten og det å sikre studenter og folkegrupper mot hatske ytringer eller seksuelle tilnærmelser er vanskelig. Det skal være et spesielt vern for vitenskapelige ansatte, men ikke på bekostning av studentene. Det er på tide å gi lærestedene sanksjoner til å temme ustyrlige professorer, og politikerne bør jobbe for strengere retningslinjer enn de vi har i dag.