Pisk og gulrot

Det er typisk norsk å være god, men veldig vanskelig å være god i alt. Universitetet i Oslo er Norges beste forskningsuniversitet, men Universitetets studenter er blant de dårligste til å fullføre studiet. Det kan virke som om UiO har hatt større fremgang som elite- enn som breddeuniversitet.

Problemene med gjennomstrømmingen gjorde at ledelsen i vinter fremmet et forslag om at studenter må avlegge minst 20 studiepoeng hvert semester for å bevare studieplassen. Omkring 4700 studenter ville blitt kastet ut av UiO hvis forslaget hadde fått gjennomslag.

Heldigvis gikk det ikke slik. Universitetet overreagerte kraftig på et prekært problem, men møtte stor motstand blant annet fra studentpolitikere, frivillige og denne avisa. Forslaget minnet om å skyte ryper med langdistanseraketter.

Nå snur rektor Ole Petter Ottersen på flisa. Det er ikke lenger aktuelt med innstramminger av progresjonsreglene. I stedet for pisken er det gulrota som skal fram. Bedre tilrettelegging og veiledning skal få flere til å fullføre til normert tid.

Det er fint at rektoratet evner å gå i dialog med studentene. De viser åpenhet for innspill og konstruktiv kritikk, noe vi håper ledelsen fortsetter med.

Spørsmålet nå er om man ikke går for langt andre veien. Kanskje kunne en liten pinne fungert der enn stor kjepp ville slått for hardt. Gulrøttene er ikke nødvendigvis nok i seg selv.

UiO har redusert antallet nye studenter som tas opp de siste årene, og antallet har stabilisert seg. Det betyr at en del av studentene som allerede er innenfor Universitets murer tar opp plassene til de som banker på og vil inn.

Kanskje får noen studenter lov til å trekke stigen til høyere utdanning opp etter seg, i hvert fall for noen år.

Ole Petter Ottersen og resten av UiO-rektoratet bør samarbeide med studentene om en mer balansert løsning, i stedet for å hoppe fra den ene ekstremiteten til den andre.