Tapt kamp i Quebec

Canadiske studenter har de siste månedene satt i stand den største – og lengste – bølgen av protester i landets historie. Forspillet følger et velkjent mønster: Tynget av underskudd og inspirert av økonomisk liberalisme fant delstatsregjeringen i Quebec det for godt å doble studieavgiftene ved delstatens universiteter. Økningen ble foreslått like over jul, og protestene har nå pågått i over tre måneder – tirsdag denne uken ble det demonstrert for å feire at demonstrasjonene har holdt på i hundre dager.

Det at protestene blir langvarige er likevel ingenting å feire for protestantene. Slike demonstrasjonsbølger kan ikke vare evig. Når en politisk avgjørelse avføder protester, avgjøres ofte utfallet av utholdenhet. Den som holder ut lengst, vinner. Studentene kan ikke demonstrere i all evighet, vårsemesteret avløses av eksamener og sommerferie, og det er ikke lenger gøy å okkupere universitetene. Protestene ebber ut. Studentbevegelsen blir derfor presset for tid: Lederne vet at streikeviljen til slutt forsvinner. Slik splittes bevegelser som i utgangspunktet var forente. Så også i Quebec: Ettersom tiden gikk ble de radikale studentene utålmodige, og enkelte studentledere begynte å akseptere mild voldsbruk. Ruter ble knust, biler ramponert, spesielt i delstatshovedstaden Montreal.

Volden ga myndighetene en fordel. Ødelagt privateiendom er lite populært i befolkningen for øvrig, og gjør det lett å gi politiet utvidede fullmakter. I forrige uke foreslo delstatspresident Jean Charest en unntakslov med den hensikt å kvele det som er igjen av demonstrasjonsiver. På de okkuperte universitetene begynner sommerferien umiddelbart. Mest dramatisk er likevel bøtene som politiet kan pålegge den som forstyrrer undervisning på de universitetene som fremdeles er åpne: Opp til 200 000 kroner kan det koste for én enkelt demonstrant.

Brennende barrikader i Montreals gater bidro til å rettferdiggjøre de brutale unntakslovene.

Loven viser to ting. Samtidig som studentene har mistet støtte i befolkningen, er delstatsregjeringen under tungt press. Langvarige protester som lammer viktige samfunnsinstitusjoner har det med å svekke forestillingen om en styringsdyktig politisk ledelse. Varer protestene for lenge, ender Jean Charest opp med å se impotent ut. Hans håp må være at lovene splitter studentene. Så langt går utviklingen i Charests vei. En av de største studentforeningene i Quebec har uttalt at den vil bryte loven. Men foreningen, som bærer navnet Coalition large de l’Association pour une solidarité syndicale étudiante (CLASSE), er også den mest radikale. Og da demonstrasjonene tok til gatene på nytt forrige helg, bar det hele preg av pøbelvirksomhet. Brennende barrikader i Montreals gater bidro til å rettferdiggjøre den brutale unntaksloven.

Quebecs studenter må nok belage seg på å betale mer i skolepenger de neste årene. Isolert sett ingen katastrofe – men dårlige nyheter for de europeiske studentbevegelsene. Montreals studenter er usedvanlig velorganiserte og kampvillige, befolkningen overveiende sympatisk innstilt. Situasjonen kan sammenlignes med den i Frankrike; også der kan studentbevegelsene skryte av stor evne til motmakt. Likevel går det altså mot tap – i en sak der kampviljen var sterk. I Europa må motstanderne av skolepenger forberede seg på tøffe tak de neste årene.