Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

Akademisk klasseskille

Hvorfor vil noen studere historie ved Høgskolen i Vestfold? Fordi de ikke kommer inn i Oslo? Fordi de ikke har råd eller mulighet til å flytte til Oslo? Eller vet de bare ikke bedre?

Det er ikke mange vestkantsungdommer fra Oslo som reiser til Trondheim for å studere psykologi eller litteraturvitenskap. De tar turen til trønderhovedstaden av en grunn, nemlig for å bli sivilingeniører på Gløshaugen. De mest privilegerte studentene vet hvor den beste og mest anerkjente utdanningen er. Men denne kunnskapen er ikke tilgjengelig for alle. Det offentlige Norge vil nemlig ikke rangere utdanningsinstitusjoner.

I en tid hvor humaniora- og samfunnsvitenskapsstudenter går tretten på dusinet, blir det mer vesentlig hvor man har utdannelsen sin fra. En grad fra en etablert institusjon med stor faglig tyngde vil gi et bedre utgangspunkt for jobbsøking enn en grad fra et nyoppstartet studietilbud ved en høyskole i distriktet. Det er det mange som vet, men ikke alle. Kunnskap er makt. Enda mer makt ligger det i å vite hvor kunnskapen er best. En av hovedlinjene i norsk utdanningspolitikk er basert på et likhetsprinsipp. Tanken er at nærhet til utdanningsinstitusjoner vil gjøre at flere tar høyere utdanninger. Problemet er bare at selv om forskjellige utdanninger tilbys flere steder i landet, er ikke kvaliteten på utdanningene like.

Det ironiske er at utjevningspolitikken i dette tilfellet fungerer mot sin hensikt.

Vi vet at de som starter på og fullfører høyere utdanning i stor grad kommer fra en bestemt sosioøkonomisk gruppe. Studenter har ofte foreldre som selv har studert. Det er en stor fordel i et så komplekst og annerledes univers som det høyere utdanning er. Disse studentene har allerede fordeler i utdanningssystemet, og disse blir enda større når man også vet hvor den beste utdanningen er. Det ironiske er at utjevningspolitikken i dette tilfellet fungerer mot sin hensikt.

Ikke bare er det en kvalitetsforskjell i selve utdanningen fra institusjon til institusjon. Vi må være ærlige med oss selv. Det ser bedre ut på CVen med en mastergrad i teknologi fra NTNU enn noen annen norsk utdanningsinstitusjon. Hvis to søkere med master i sosiologi fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Universitetet i Nordland søker på den samme jobben, er det ikke vanskelig å se for seg hvem som ligger øverst i bunken. Men det er ikke bare kvaliteten på utdanningen og institusjonsnavnet på vitnemålet som setter noen foran andre i køen av nylig uteksaminerte jobbsøkere. Nettverk er det nye moteordet i høyere utdanning i Norge. Nettverk og kontakter gir bedre muligheter for jobb, og det er ikke tilfeldig hvor de med de største nettverkene har studert.

Alle disse faktorene er med på å bygge opp under den allerede eksisterende sosiale ulikheten i høyere utdanning. Slik uskreven kunnskap bidrar til et akademisk klasseskille, like mye som antall bøker i bokhylla når du vokste opp.

Stadig flere velger å studere. Det betyr at mange mennesker med høyere utdanning, og også den samme utdanningen, vil søke på de samme jobbene. Da står man utrolig mye sterkere hvis man allerede før man var ferdig med videregående hadde fått inn med morsmelka at det er bedre å være en litteraturviter fra Universitetet i Oslo enn fra Universitetet i Agder. Noen studenter blir likere enn andre.