Langt til kunnskapstoppen

Det går så det suser med oljenasjonen Norge om dagen. Høye råvarepriser har sikret oss en levestandard som andre europeiske land bare kan drømme om. Men hva skal vi egentlig leve av når det er tomt? «Kunnskap» er svaret til den rød-grønne regjeringen.

I fremtiden skal Norge bli «en av verdens ledende kunnskapsnasjoner». Det har vært planen helt siden regjeringen kom til makten i 2005. Og med Norges stadig voksende formue har vi gode muligheter til å realisere dette målet. Derfor er det sørgelig å se at vi fortsatt er så langt unna.

For det er langt opp til kunnskapstoppen for Norge. På tross av at vi er det nest rikeste landet i OECD, ligger Norge på en skuffende ellevte plass når det gjelder utdanningsnivå. Land som Tsjekkia og Slovakia har langt flere innbyggere med videregående opplæring eller høyere enn det Norge har.

Isolert sett er også universitets- og høyskoledeltakelsen et godt stykke unna visjonen om å være verdensledende. Canada, som topper denne listen, har for eksempel 13 prosent flere innbyggere med høyere utdanning enn Norge, viser tall fra statistisk sentralbyrå.

Kvaliteten på norske universiteter er heller ikke god nok. Norge er det klart rikeste landet i Norden, men likevel må vi se oss slått av både svenskene og danskene på samtlige seriøse universitetsrangeringer. På rankingen THE World University Rankings ligger Sveriges høyest rangerte universitet, Karolinska Institutet, på en respektabel 32. plass. 149 plasser lengre ned, på en 181. plass, ligger Universitetet i Oslo (UiO), som best av de norske.

Fire svenske og tre danske universiteter ligger foran UiO på lista. Skal Norge bli ledende på kunnskap må regjeringen satse mer på våre universiteter og på studentene som studerer der.

En god start ville vært å gjøre det mulig å studere på heltid. Kunnskaps- og høyere utdanningsminister Tora Aasland ønsker ikke å ta begrepet heltidsstudent i sin munn. «Ingen har vondt av å jobbe litt», sier hun. Det er sant, men mange norske studenter burde fått mer tid til å jobbe med det viktigste, nemlig studiene.

Det er ikke et problem at noen studenter jobber ved siden av studiene, problemet er at alle må gjøre det. De som prøver å leve på dagens studiefinansieringsordninger uten jobb eller støtte hjemmefra må leve langt under fattigdomsgrensen. Derfor bruker norske studenter mye tid på deltidsjobber uten relevans for utdanningen. En trenger ikke ta 20 studiepoeng i semesteret for å se at det går utover utdanning for mange.

Heller ikke forskningen er der den burde være. 16. november 2011 ble den mest omfattende evalueringen av norsk forskning gjennom tidene presentert. 60 internasjonale eksperter vurderte den norske forskningen innen helsefag, biologi og medisin. Ifølge ekspertpanelet er mye av forskningen så dårlig og uinteressant at den er fullstendig irrelevant.

Problemet forverres av en politisk skapt forventning om at denne poengløse forskningen skal brukes i undervisningen av studenter. Ekspertpanelet var riktignok ikke bare negative. De fant også forskningsmiljøer som var svært gode, og en del som var midt på treet. Evalueringen er betegnende for kunnskapsnasjonen Norge som helhet.

Vi er ikke elendige, vi er midt på treet. Men skal kunnskap bli vårt viktigste konkurransefortrinn i fremtiden så er det ikke nok å være sånn passe god på kunnskap. Skal vi leve av dette må vi bli blant de beste i verden. Først da kan oljenasjonen bli en kunnskapsnasjon.