En Stjernø skinner i natt

Stjernøutvalgets rapport fra 2009 har blitt norsk akademias hellige ord, og universitetsstatus har blitt en hellig gral for høgskolene i vårt furet værbitt. Fusjon er akademias nye mantra. Et av grunnlagspremissene for fusjonen Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) var den storstilte tretrinnsraketten Universitetet i Oslo og Akershus (UiOA) – et såkalt profesjonsuniversitet. Tanken er å få på plass en bærekraftig forskningsinstitusjon som forener teori og praksis og som skal fylle det berømte tomrommet.

UiOA kommer ikke uten debatt. Bologna-prosess, kvalitetsreform, Humboldt, akademisk kapitalisme og kvalitet i utdanningen. Dette er den evige debattens rammer og dessuten det seige jordsmonnet de beste blant oss må pløye daglig. Hva skal dyrkes? Hva skal høstes?

Fra et studentperspektiv er det skumle tider. Både høgskolestudenter og universitetsstudenter er bevisste i sine valg av studiested, får vi tro. Dette handler om læringsformer og retning på utdanningen. Men skillene blir stadig mer uklare, konturene forvitrer. De nye universitetene fremstår som hybrider og representerer en utvanning av begge institusjonsformenes egenart. Men det tas tvetunget til motmæle.

«Bevar, bevar! Forny, forny! skrikes det fra de samme høgskoleledelsene.»

Neida, praksisen vil ikke lide under endringer. Bevar, bevar! Forny, forny! skrikes det fra de samme høgskoleledelsene, mens teorien skyller over høgskolepensum og universitetsstudentene køer seg ved stemplingsuret.

Det er forresten til å undres over hvorfor alle vil bli universiteter når alle andre vil det samme, men ingen vil endres. Det åpenbare argumentet om statusjag blir ugyldig. Hva med kampen om forskningsmidler og studenter? Kanskje. I så fall kan vi snakke om en usunn markedsføringspolitikk der millioner av kroner går med til profilering, men som ender i et nullsumspill.

Kvaliteten og studentene er det hipp som happ med. NOKUT er mer en gulrot enn kvalitetsorgan å regne. Akkrediteringene hagler inn bare de kvantifiserbare kravene er på plass.

Vi lever i en kunnskapsnasjon, sies det. Mer høyere utdanning trengs. En selvoppfyllende profeti? Overkvalifiserte jobbsøkere og uthuling i arbeidsstokken neste.

Og over oss lyser Stjernø.