Livets byggeklosser, atomene, spiller oss ofte små puss. Som når de går sammen og danner angst-molekyler. Alle atomer har en positiv kjerne. De er gode på bunn. Men de omgir seg med en god del negativ energi. Det påvirker dem selvfølgelig. Og det påvirker deres forhold til andre atomer – og til omstendighetene forøvrig.

Materie er en lumsk ting. Håndfast som bare det, men i våre tider ofte redusert til en teoretisk størrelse. Masse likeså. Men materien er ikke meningsløs. Den er kanskje ikke sin mening bevisst selv, men den har en mening.

La oss si det sånn: Materien tappes for mening. Moderne naturvitenskap tapper materie for mening.

Det er denne erkjennelsen som ligger til grunn for den kjemiske reaksjonen som er angst-molekylets opprinnelse. Angst-molekylet er negativt ladd. De positive atom-kjernene har i disse tilfeller for lengst mistet tiltrekningskraften, og den negative omkringliggende energi har fått fritt spillerom. Slik mister det enkelte atom sin tyngdekraft, og blir offer for sine umiddelbare omstendigheter, de omstendighetene som er en del av atomene selv. Det vil si de negative elektronene.

Meningen som tappes fra denne massen vil i mange tilfeller manifestere seg ved atomenes tiltrekning mot en av flere poler i et magnetisk felt. Dette gir en akutt opphopning av flakkende nervebander innad i atomene, som igjen medfører ekstern opphopning og tiltrekning mot andre, likt ladde atomer. Dernest varmeutvikling.

Når disse så danner klynger, forsterkes de umiddelbart nærliggende negative energiene på den måte at de eksponentielt forsterker hverandre og blir til bly. Metaforisk bly. Den effekten man da kan observere har ingenting med empirien som sådan å gjøre, men den determinerer prosessen ved hvilken denne teksten underveis blir til.

Angst-molekylets spredning er ukjent, og denne sprednings konsekvenser lar seg ikke måle. Men mye tyder på at dannelsen – og spredningen – av disses utbredelse korrelerer med tidligere nevnte tapning av materiens mening.