Hvor har han blitt av, Filologen med stor F? Den piperøykende professoren i historie eller filosofi, som levde for kunnskap og begravde seg i bøker inne på et støvete bibliotek. Som barn drømte jeg om å bli professor med tweedjakke, og skrive skjønnlitteratur ved siden av forskningen. Jeg lot meg fascinere av C.S. Lewis, J.R.R. Tolkien og andre akademikerforfattere fra Oxford. Drømmen om å bli som dem var selvfølgelig urealistisk. For det første er jeg ikke mann. For det andre er jeg ikke født inn i en tid for humanister som søker seg inn i bøkenes verden, som en annen Faust.

Dette er heldigvis en tid hvor også mange kvinner blir professorer, og de trenger ikke gå med tweedjakke eller røyke pipe av den grunn. Dette er uheldigvis en tid hvor det ikke lenger er rom for å bli akademiker kun for dannelsens skyld. Ytrer man et ønske om det, risikererer man i verste fall å bli latterliggjort. Så hvorfor denne barndomsdrømmen som var så til de grader i utakt med samtiden?

Kanskje skyldtes det at min egen bestefar var en slik filolog. Riktignok var han ikke professor, men lektor på Hokksund realskole og gymnas. Han underviste i språk og historie, og var så distré at han flere ganger iførte seg sokker med forskjellige farger. Til elevenes fornøyelse. Visstnok stakk han pipen i lomma før han gikk inn på bussen, uten å slukke den. Selv når røyken steg opp fra lomma hans, la han ikke merke til det.

Bestefar var født i 1903, og var rundt 80 år eldre enn meg. Jeg var 7 år da han døde, og det siste jeg husker av ham er at han for det meste satt ved skrivebordet i Hokksund. Der gjorde han et nitidig arbeid med å få på plass ord og uttrykk fra Lærdal i Sogn og Fjordane, hvor han hadde vokst opp. Stort sett brukte han ikke en gang skrivemaskin, men skriblet ned ordene på små lapper som han samlet sammen systematisk. Dette arbeidet brukte han flere tiår på å gjennomføre. Nå strever tanten min med å fore inn alle ordene i Norsk ordboks database. Endelig kommer bestefar med i nynorskordboka, som en del av Norsk Ordbok 2014. Det skulle han ha visst.

Jeg er glad for å leve i vår tid. Men jeg savner muligheten til å la kunnskap stå i høysetet, og vie flere år av sitt liv til språkforskning utenom arbeidstid. Og ikke minst savner jeg bestefar.