Fjellstore trær passerer baksiden av øyelokkene som hurtigtog. Jeg får akkurat øye på dem, før de forsvinner tilbake til underbevissthetens kaotiske dagligstue, tilbake til dit hvor høyt utdannede personer snart må inn for å tørke støv, vaske tak, banke filleryer, vel du skjønner greia - og kanskje fjerne den lille skrikerungen midt på gulvet, som gir meg gnagsår på den delen av trommehinnene som er nærmest psyken.

Dype, langsomme pust nå. Sånn, ja, prøv å tenke. Men så ser han på meg igjen. Blunk. Blunk. Nei, han er der fremdeles, i stolen overfor meg, med penn og blokk i hånden, en avis oppslått på bordet, kroppen utålmodig og øynene fylt med et smil av selvtilfredshet. Angsten bygger seg opp igjen. Jeg prøver å finne igjen kraftdyret, den søte, lille pingvinen som sier «skli», selv om mitt ikke er en pingvin akkurat nå, nei, det er en sel, en koselig, liten sel, som klapper med halen i takt med mine nervøse føtter. Han slår den mot steinene nederst på berget, den lille selen, mot de svarte, sleipe steinene dekket av grønn tang, som selv ikke saltvannet greier å skylle av.

Hav, ja, da er vi nok inne på noe, vi snakker jo tross alt om en øy - den nest største. Men jeg ser ingen trær for meg, og det er vel et av kriteriene, er det ikke? Det er i alle fall sånn de fremstilles på TV og i bøker og på film, disse nasjonalparkene, som store, øde områder med enorme trær og rare dyr. Men kanskje de er på den andre siden? Selen smiler, den vet, men den røper ingenting - ingen røper noen ting. Dette er min byrde, jeg må løse det på egen hånd.

Det er min tur til å si noe, jeg skjønner det. Den ubehagelige, forventningsfulle stillheten nærmest roper det ut. For ikke å snakke om blikket, det ydmykende blikket av irritasjon og medlidenhet, fra en mann som kjenner sannheten, og som ikke skjønner hvorfor ikke jeg vet det han vet. Selen plasker tilfreds i vannkanten, uberørt av livets store spørsmål, som lengden på Suez-kanalen, hvem som trener Strømsgodset og hva ASAHQ står for.

«Nei,» sier jeg, «jeg vet ikke hva nasjonalparken på Senja heter».

Han skakker på hodet, leser opp-ned i avisen. Smiler. «Ikke det heller, nei?»

Jeg ser i gulvet, tenker på alt jeg kan, alt jeg vet, men som ingen noensinne spør om. Men det hjelper lite. Herregud, jeg vet ikke engang om det finnes sel på Senja.