Nils Vogt ga undertegnede det uvurderlige perspektivet til en tidligere KHIO-elev.
Nils Vogt ga undertegnede det uvurderlige perspektivet til en tidligere KHIO-elev.
Fra venstre til høyre: Iselin Shumba, Øystein Stene, Mirian Sogn, Demian Vitanza og undertegnede.
Fra venstre til høyre: Iselin Shumba, Øystein Stene, Mirian Sogn, Demian Vitanza og undertegnede.
Den unge undertegnede og havet.
Den unge undertegnede og havet.
Undertegnede  kaster den proverbielle ballen med Kim Kolstad.
Undertegnede kaster den proverbielle ballen med Kim Kolstad.

Universitas tar opptaksprøven #2: Grusomhetens teaterprøve

Ikke lek smart med juryen på Teaterhøgskolen.

Hva skal til for å bli skuespiller? Gir skuespilleren virkelig mer av seg selv enn en rørlegger eller kontoransatt? Er hele verden en scene, og er vi alle skuespillere i livets omreisende teater – gjøglere i eksistensens kabaret? Og hvorfor er det å søke på Teaterhøgskolen en «greie som etterlater dype spor av selvforakt i mennesker», slik en andreårsstudent på skolen beskrev det?

Jeg heter Johannes, og jeg er student ved Universitetet i Oslo. To år inn i studiet fikk jeg sjokkbeskjeden: Enkeltemner i idéhistorie garanterer ikke jobb. Siden den gang har jeg prøvd å søke på operalinja på Norges musikkhøgskole, dessverre uten hell. Neste mål var Teaterhøgskolen. Min erfaring med teater begrenser seg til rollen som kjøpmann Berg i Fossumkollektivets oppsetning av Kardemommeby i 2016, men jeg hadde ingen planer om å la det stoppe meg. Som vi sier i bransjen: The show must go on.

Se episoden her:

Opptaksprøven til Teaterhøgskolen foregår som følger: Kandidater har 4 minutter på seg til å fremføre en selvvalgt monolog på et skandinavisk språk. Det anbefales at man velger noe nært ens eget liv, som man selv kan identifisere seg med.

– Universitas tar opptaksprøven: se den første episoden av den banebrytende dokumentarserien her

Nerver og tics

Som en del av forberedelsene fikk jeg tips fra skuespiller, musiker, fiskehandler og Camp Culinaris-deltaker Kim Kolstad, samt Teaterhøgskolen-alumni Nils Vogt, aktuell med jubileumshowet «Mot i brøstet – alt du ikke visste.» Rådene var gull verdt, men kunne dessverre ikke forberede meg på det som skulle komme.

Jeg valgte teksten Psykose 4:48 av Sarah Kane simpelthen fordi jeg hadde blitt fortalt at det var en av de vanligste tekstene å fremføre. Dette var min første feil. Men la meg ikke foregripe begivenhetenes gang.

Dagen kom og jeg var et oppkomme av nerver og tics. Heldigvis var jeg ikke alene – kandidatene på Teaterhøgskolens venterom er den mest nervøse gjengen jeg har sett på denne siden av Angstringen Norge. Tro mot prosjektet mitt hadde jeg bare brukt to dager på å øve, og kunne ikke teksten utenat. Dette var min andre feil.

Undertegnede på vei mot løvens hule.
Undertegnede på vei mot løvens hule.

Kandidatene blir kalt inn én og en av juriemedlem Øystein Stene. Den avslappa og joviale tonen hans står i sterk kontrast til stemninga på venterommet.. «Hvordan går det? Har du fått sove i natt?» spør han alle. «Helt fint, jada,» lyver de. Omsider ble også jeg kalt inn i teaterløvens hule.

– Lmao! Dette er de morsomste fellesmailene fra Kunsthøgskolen i Oslo

Jeg rakk å fremføre ca. ¾ av det jeg hadde planlagt før jeg ble avbrutt av et kontant og lite blidt «TAKK!» fra juriemedlem Miriam Sogn. Jeg begynte nervøst å bevege meg mot døren, men fikk streng beskjed om å bli. Juriemedlem og Snøfall-skuespiller Iselin Shumba reiste seg fra stolen.

Hvis du ikke får SiO-psykolog og synes egenandelen på DPS blir litt stiv kan jeg på det varmeste anbefale å ventilere til Iselin Shumba.

Scenen som deretter utspilte seg var en studie i sosialt ubehag, en reise fra konflikt til forløsning – og et grenseoverskridende dypdykk i min egen psyke jeg fremdeles arbeider på med å fordøye.

– Jævlig dårlig!

– Jeg var den som var mest positiv til dette opplegget i utgangspunktet, og nå har jeg bare lyst til å trekke meg, begynte Iselin i et tonefall som slettes ikke var særlig Snøfall.

– Folk kommer hit og de tar en ekte risiko. Dette her var ingenting. Det var ikke morsomt. Det var ikke bra. Det var ingenting! Du risikerer ikke en dritt! Det var jævlig dårlig!

På dette tidspunktet opplevde jeg en paradoksal ro. Jeg hadde vært så nervøs før jeg gikk inn at skyllebøtten ga meg en følelse av katarsis. Endelig var det like mye stress på utsiden som på innsiden – og jeg kjente at jeg strengt tatt var enig i kritikken. Jeg begynte å spørre om hvordan vi kunne løse dette, og om jeg kunne prøve på nytt. Juryen var lite begeistret for forslagene mine.

Det sies at når du stirrer inn i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake. Her finner undertegnede ut at når du skriker til Kim Kolstad, skriker Kim Kolstad tilbake
Det sies at når du stirrer inn i avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake. Her finner undertegnede ut at når du skriker til Kim Kolstad, skriker Kim Kolstad tilbake

– Du skal ikke velge noe bare fordi mange gjør det! Du skal velge noe som er nært deg selv, noe personlig!

Akkurat da var det som om noe løsnet. Sekunder senere sto jeg og bekjente svært personlige ting til Iselin Shumba – foran juryen, studiekonsulent Kristin Øye Gjersdal og kameramann Erlend Lunde Holbek, som senere beskrev seansen som «en av de sykeste sosiale situasjonene jeg har vært i noensinne.» Jeg deler hans opplevelse.

Hvis du ikke får SiO-psykolog og synes egenandelen på DPS blir litt stiv kan jeg på det varmeste anbefale å ventilere til Iselin Shumba.

På dette tidspunktet endret minen til Iselin seg fra en blanding av forakt og resignasjon til entusiame og velvilje.

– Bra! skrek hun.

– Nå våkner du! Bruk det! Gå hjem. Ta en allnighter. Forbered noe personlig. Noe om faren din! Eller oppveksten din! Kom tilbake her i morgen. Vær litt på vippen. Det er sånn vi har det hver dag. Det er livet vårt!

Tøff kjærlighet

Jeg dro hjem, delvis lammet, delvis revitalisert av det jeg hadde vært med på. Jeg var satt ut, men følte meg også ivaretatt og sett. Det føltes som om jeg hadde vært med på en intervensjon – ikke som om noen hadde vært slemme mot meg, men tvert imot som om jeg hadde blitt utsatt for en solid dose tough love. Det gikk opp for meg at jeg ville bli nødt til å dykke dypt ned i avgrunnen av min egen sjel for å gi juryen det de ville ha. Jeg hadde fått en ny sjanse, og jeg skulle faen ikke la den gå fra meg.

Etter flere timer med mislykkede forsøk på å gnure ut en soliloquy om faren eller oppveksten min, falt valget på åpningsmonologen fra skuespillet August: Osage County. Jeg oversatte den selv, og skrev om navn så den handlet om meg selv og mennesker i mitt liv.

Dagen etter sto jeg nok en gang på venterommet og ventet på å bli kalt inn av Øystein. Kort tid senere sto jeg igjen foran juryen.

Fra venstre til høyre: Iselin Shumba, Øystein Stene, Mirian Sogn, Demian Vitanza.
Fra venstre til høyre: Iselin Shumba, Øystein Stene, Mirian Sogn, Demian Vitanza.

Denne gangen gikk det meget bedre.

Det gikk faktisk jævlig bra.

Jeg kom selvfølgelig ikke inn, men forskjellen mellom dag 1 og dag 2 var som forskjellen mellom Anders Danielsen Lie i Tomme tønner og Anders Danielsen Lie i Oslo, 31. august.

Jeg følte et stikk av mestringsfølelse jeg umiddelbart kvalte med innøvd ironi.

Etter klemmer, lovord, og noen innspill fra Iselin som minnet mistenkelig om ting gestaltterapeuten min pleide å si da jeg var i rusbehandling i Indre Østfold, ble jeg stående med juriemedlem Demian Vitanza.

– Henvendelsen var der..., begynte han mens han boret blikket inn i meg. Det føltes som om brilleglassene hans rørte ved sjelen min.

– Men du må holde den… Helt til det blir ubehagelig.

Vi ble stående noen veldig lange sekunder og se på hverandre i åndeløs stillhet. Hvis Vitanza hadde vært Obi-Wan Kenobi, hadde jeg aldri funnet droidene jeg så etter.

Men jo mer jeg prøvde å være i øyeblikket, jo mer ble jeg distrahert av tingene rundt meg. Oppmerksomheten min ble ugjenkallelig dratt mot det Vitanza hadde i hånden: En kartong skummet melk. Jeg kunne ikke annet enn å være ærlig.

– Og mens du prater til meg nå om å være i øyeblikket, blir jeg dratt ut av øyeblikket av at du holder en kartong med skummet melk, bekjente jeg.

Uten å bryte øyekontakten svarte han:

– Det var det eneste de hadde.

PS: Miriam Sogn luftet bekymringer om at reportasjen kom til å underbygge oppfatninger noen tydeligvis har om at Teaterhøgskolen er en sekt. Denne sammenligningen faller selvfølgelig på sin egen urimelighet. Sekter er umulige å forlate, mens Teaterhøgskolen er umulig å komme inn på. Ingen ble nektet i døra i Jonestown fordi de ikke holdt øyekontakt lenge nok.