STUDENTHUMOR: -Skulpturen «Air» av Arnold Haukeland pryder Frederikkeplassen. Eller «Eksamenskandidaten», som Thomas Hylland Eriksen kaller den. – Den er blank og den har huller, men den står, sier han.
STUDENTHUMOR: -Skulpturen «Air» av Arnold Haukeland pryder Frederikkeplassen. Eller «Eksamenskandidaten», som Thomas Hylland Eriksen kaller den. – Den er blank og den har huller, men den står, sier han.

Thomas Hylland Eriksen har kjempet mot kreften. Nå er han tilbake på Blindern

Thomas Hylland Eriksen (56) forsker på hva som skjer når ting bare går raskere og raskere. Selv drømmer han om at internett blir lagt ned.

Høyt opp i SV-blokka på Blindern finner du kontoret hans. «Thomas Hylland Eriksen, professor, treffetid: etter avtale». Ved døra henger et avisutklipp: «Sverige måste stoppa Eriksen».

I mange år var han fast inventar i debattspalter og -programmer, men i det siste har det vært mindre Hylland Eriksen i monitor.

– Man blir litt lei av å gjenta seg selv. Du blir lei av å høre din egen stemme og se ditt eget tryne. Det skjedde i hvert fall med meg på et tidspunkt, sier han.

– Da jeg var 30 år var det kjempegøy å være med på tv-debatter, da jeg var 40 så var det noe jeg gjorde av plikt og da jeg ble 50 tenkte jeg «nei, nå får vi slippe til ungdommen».

Det er ikke til å komme utenom at det ikke er den eneste grunnen til at Thomas Hylland Eriksen har deltatt mindre i samfunnsdebatten de siste årene, selv om han helst vil slippe å snakke om den andre grunnen. Nå er han er lei av å bli spurt om kreften.

– Du har Per Fugelli som brukte sykdommen som en plattform til å reflektere høyt, og så har du sånne som meg som helst vil snakke om alle mulige andre ting.

– Et avvæpnende og rørende portrett: «Per Fugelli – siste resept»

Nå er Hylland Eriksen tilbake på Blindern. Han er 50 prosent sykemeldt, men forteller om boka «Boomtown», som kommer til høsten – og hva neste bokprosjekt er. Hva vil han aller helst? Fortsette. Han er en beskjeden mann sier han, og mener at de fleste dagdrømmer ofte egner seg best som dagdrømmer.

– Nå har jeg så vidt begynt å sette i gang et veldig morsomt prosjekt på Seychellene. Det handler om hva det innebærer å bo i en veldig liten stat med 90.000 innbyggere i en globalt integrert kompetitiv verden. Da vil jeg se på alt fra språk og litteratur til infrastruktur og identitet. Det er jeg heldigvis i gang med, så det er ikke noen urealistisk drøm, sier han.

I februar reiste Hylland Eriksen tilbake til Mauritius, øystaten der han utførte sitt aller første feltarbeid for over 30 år siden, for å lansere en bok som feirer øyas 50 år som selvstendig stat.

– For en som elsker kokospalmer, kreolsk mat og teoretiske utfordringer, er Seychellene en naturlig videreføring. De snakker også et kreolspråk som er nært i slekt med det på Mauritius, noe som også hjelper, sier han.

Taua av politiet

Thomas Hylland Eriksen ble født i Oslo, oppvokst i Kenya og på Nøtterøy. En velstående del av Norge, med noen radikale pusterom for en ung anarkist. Noen forfattere, kunstnere og folk som mente at man burde dyrke gulrøttene selv. Foreldrene hans hadde møtt hverandre på journalisthøgskolen og faren ble redaktør for Vestfold Arbeiderblad, mens moren endte opp som lærer.

– Det var et bra sted å vokse opp, og for meg et fint sted å forlate også. Det ble litt trangt, sier han.

Med stor frihet og få bekymringer ble de sluppet ut i verden, hev seg på sykkelen og dro avgårde for å finne på faenskap. Det var ingen som overvåket dem, ingen som sladret og ingen mobiltelefoner. Likevel ble Hylland Eriksen tatt på fersken en gang.

– En kamerat og jeg ble taua inn av politiet og bøtelagt natt til 1. mai. Da hadde vi gått rundt i Tønsberg og spraymalt anarkistiske slagord rundt om kring, sier han lattermildt.

– De var jo greie, det var jo litt Kardemommeby. Så politiet sa «ja, det var jo ikke så vanskelig å finne dere, vi bare fulgte malingssporene».

Hylland Eriksen og kompisen fikk bot – og måtte betale for at en ruglete betongfasade ble sandblåst. Sånn sprakk studielånet for den ferske studenten, da han etter sommeren begynte på universitetet, men måtte få seg en deltidsjobb for å betale for pøbelstrekene.

– Vi var likevel enige om at det var verdt det, sier Hylland Eriksen. Han tok med seg opprøret til hovedstaden, og var redaksjonsmedlem i det frihetlig bladet Gateavisa på 80-tallet – omdøpt til Glasnost for noen utgaver av Hylland Eriksen.

– Jeg er så rar at jeg ser opp til Mikhail Gorbatsjov. Det sier jo en hel del, sier han og ler.

TREEHUGGER: Sommeren 2017 raste Raino Malnes, professor i statsvitenskap, da flere kirsebærtrær ble hogd ned – uten at noen hadde spurt ham. Skal det felles trær i alleen er det Hylland Eriksen som må spørres først. -For meg er disse tidsvitner, de forteller meg noe om tidens gang og langsomhet. Å plante et tre er en langsom ting. Det går fort å få det i jorda, men å få det til å bli et skikkelig tre krever tid. Skal du sage ned et tre som skygger for solen, skal du tenke deg grundig om. Det tok det treet hundre år å bli så stort, og så kan du sage det ned på ti minutter, sier han.
TREEHUGGER: Sommeren 2017 raste Raino Malnes, professor i statsvitenskap, da flere kirsebærtrær ble hogd ned – uten at noen hadde spurt ham. Skal det felles trær i alleen er det Hylland Eriksen som må spørres først. -For meg er disse tidsvitner, de forteller meg noe om tidens gang og langsomhet. Å plante et tre er en langsom ting. Det går fort å få det i jorda, men å få det til å bli et skikkelig tre krever tid. Skal du sage ned et tre som skygger for solen, skal du tenke deg grundig om. Det tok det treet hundre år å bli så stort, og så kan du sage det ned på ti minutter, sier han.

Gjengangeren

Du har kanskje sett ham utenfor SV-fakultetet? Eller komme syklende ut av Ullevål hageby? Hylland Eriksen har vært fast inventar på universitetet siden 80-tallet.

– Jeg har vært her på Blindern hele mitt liv, jeg. Opprinnelig stakk jeg bare innom for å surre litt rundt her mens jeg fant ut hva jeg egentlig ville drive med, og nå har det gått 37 år og jeg er her fremdeles, sier Hylland Eriksen.

Det var aldri akademiker han skulle bli. Hylland Eriksen begynte å studere for å ha noe å holde på med.

– Da jeg var 18 år, hadde jeg to drømmer. Det ene var å skrive romaner og historier, den andre var å redde verden gjennom å drive med grønn, anarkistisk politikk. Hvis man vil tolke det velvillig kan man vel si at jeg har prøvd å realisere disse drømmene, som regel med andre midler.

Han begynte tidlig på universitetet, tok et av grunnfagene på ett semester og som 21-åring hadde han tre grunnfag: antropologi, sosiologi og filosofi. Hylland Eriksen begynte på en magistergrad i filosofi, men ble trukket tilbake til antropologien av tre grunner: tyngdepunktet lå utenfor Europa og i antropologien foregikk ikke samtalen kun mellom akademikere.

– Og det tredje var at det var jævlig gøy! Til enhver tid var det noen som nettopp hadde kommet tilbake fra feltarbeid som kunne fortelle historier om verdener vi aldri hadde opplevd selv. Det gjorde verden til et større sted for meg.

Nede i tyskerbrakkene, som lå der Det utdanningsvitenskapelig fakultet ligger nå, satt Hylland Eriksen og de andre sosialantropologistudentene. Der var det trekkfylt, lytt og trangt, men de hadde evig med tid.

– Man har nok litt mindre tid til å gå og surre på egenhånd i dag. Professorer var med på kollokvier og var med hjem og drakk te, mimrer han.

Universitetet har nok endret seg mest for de som underviser, mener Hylland Eriksen. Rangeringer, krav om publisering og søking av penger fyller opp dagene. Det finnes noen bestemte måter man skal være akademiker på.

– Vi føler et større press om å fungere som en pølsefabrikk, sier han.

– Dette er hærverk for faen! I mai tordnet Raino Malnes mot nedrevne kirsebærtrær. Nå har saken tatt en uventet vending

– Internett er nedlagt!

– Noen av de beste intellektuelle forskerne produserte ganske lite, sier Hylland Eriksen. De mest produktive er ikke nødvendigvis de dyktigste. Sosialantropologen Marcel Mauss har hatt enorm innflytelse, men utga aldri en bok, forteller han. Og hva med Claude Lévi-Strauss, strukturalismen grunnlegger?

– Han publiserte mye etterhvert, men ikke i begynnelsen. For da satt han og tenkte og leste og noterte, så det tok ham fire år før det kom noe større. Da utga han til gjengjeld en bok som endret måten vi tenker om slektskap på. Hadde han hatt finansiering fra Brussel eller forskningsrådet hadde han mistet pengene. «Framdriftsrapporten din er jo tom», ville de sagt.

I 2001 skrev Hylland Eriksen boka «Øyeblikkets tyranni». Hva gjør ny teknologi med tidsopplevelsen vår? lurte han, flere år før smarttelefoner og sosiale medier. Selv tekstmeldinger var sjeldne, og boka handlet om e-post, flerkanal-tv og datanettverk. Allerede da var han bekymret for avbrytelsene, og «vår manglende evne til å tenke en tanke som er lengre enn fem centimeter». Dette blir det kanskje en ny bok om til neste år, tror Hylland Eriksen.

– Jeg har av og til dagdrømt om at en dag så kommer bare avisene i papirutgave. Så står det på forsiden av Aftenposten og Dagbladet at internett er nedlagt fordi noen fant ut at det var en dårlig ide. Det forurenset hjernene til folk for mye og ingen var lenger i stand til å lese «Krig og fred».

Fugl og fe: Veggene er dekket av bokhyller, ganske mange fler enn de som kommer med kontoret. Der står bøkene Hylland Eriksen leser, samt hans egne oversatt til et titalls språk. Og en dronte fra Mauritius.
Fugl og fe: Veggene er dekket av bokhyller, ganske mange fler enn de som kommer med kontoret. Der står bøkene Hylland Eriksen leser, samt hans egne oversatt til et titalls språk. Og en dronte fra Mauritius.

Full gass

Det handler om tempo. Overheating var et fem år langt forskningsprosjekt som ble ferdigstilt i 2016, og Hylland Eriksens drøm. Et viktig, faglig spennende og større prosjekt enn det som er vanlig. Fremfor at hver enkelt forsker satt på sin lille knaus, med et lite stipend og et lite prosjekt, rommer Overheating store summer fra Brussel, forskere, postdoktorer, flere doktorgradsstipendiater, masterstudenter og løsarbeidere.

Ikke minst: Hylland Eriksen & co ville se globaliseringen nedenfra. Det er dét som ofte mangler, mener han, i mange av bøkene han leser. Hvordan reagerer folk på raske endringer? spurte de seg selv. Hva er konsekvensene av at antall bilder som tas i verden ble tredoblet fra 2010 til 2015? Eller den enorme veksten i verdenshandelen de siste 25 årene? Hva med at antall turistankomster i verden har blitt femdoblet fra 200 millioner i 1980 til en milliard i 2012? Sånne spørsmål stiller Hylland Eriksen seg.

De førte ham til Gladstone, en by de færreste australiere har hørt om. Ikke et sted du drar på ferie, og et sted få stopper på vei oppover kysten. Likevel en viktig by, mener han, for folk drar dit for å jobbe. Der finner du to av verdens største aluminiumsverk og en av verdens største kullhavner. Da Hylland Eriksen var der bygget de tre store LNG-terminaler, som komprimerer og fryser ned gass som selges videre til Asia.

– Det er et sted hvor ting har skjedd veldig fort, og der folk stort sett synes det er fint med raske endringer fordi det skaper arbeidsplasser.

Befolkningen vokser og det bygges nye, generiske forsteder med typehus, bensinstasjon, McDonalds og supermarkeder. Kanskje et postkontor med litt flaks.

Boomtown

Gladstone ligger rett innenfor Great Barrier Reef, verdens største korallrev. I havnebassenget utenfor byen hadde det vært utslipp i alle år, men da Hylland Eriksen var der skulle det mudres opp.

En dag begynte folk å finne døde skilpadder som fløt på ryggen. Noen oppdaget at det stedet der de hadde gått tur med hunden sin hver morgen, lå det nå fem store, døde fisk på stranden. Ingen ville kjøpe fisk fra Gladstone, og fiskerne gikk til søksmål. Og dugongene, en type sjøkuer, forsvant – angivelig.

– Ofte finnes det ikke noe enkelt svar. Miljøaktivistene sa at dugongene var borte fra havnebassenget på grunn av forutensningen. Havnefogden sa at han hadde bodd i Gladstone i 30 år og han hadde aldri sett en eneste dugong der. Men dagen etter tok jeg en ferge fra Gladstone, og da så jeg en dugong i havnebassenget, sier Hylland Eriksen og ler.

Dette viser at kunnskap er usikker og må utfordres, mener han.

– Vi ser gjerne det vi ønsker å se. I de fleste lokalsamfunn har ikke bare folk ganske forskjellige svar på politiske utfordringer, men også helt forskjellige virkelighetsbeskrivelser. De ser ikke de samme tingene.

– Det er åpenbart at jeg ikke er holocaust-fornekter: Kristian Gundersens nådeløse oppgjør

Skravlete sensor

Han snakker raskt og gestikulerer skarpt. Sier ting som «dette er et langt svar på et kort spørsmål» og «la meg si det på en annen måte», det florerer av innskutte setninger og digresjoner.

Da han var sensor for muntlig eksamen sammen med en annen pratsom antropolog, Theo Barth, gikk det et rykte om at det var flaks å ende opp med dem.

– Det ble det sagt i gangene at «det var en jævla bra kommisjon, for du slipper å si noe sjæl». Han og jeg glemte oss, og begynte å diskutere. Så hvis vi var fornøyde med vår egen diskusjon, så ble det en god karakter, sier Hylland Eriksen og ler.

Rom 743

Først etter seks år på Blindern gikk det opp for ham at han nok ikke ble ferdig med akademia med det første.

– Jeg tror det var da jeg satt etter muntligeksamen i hovedfag i desember 1987. Da skjønte jeg at det kunne tenkes at dette var noe jeg ville jobbe mer med, sier Hylland Eriksen.

Han vinker og forsvinner opp gjennom alleen. Nå er radene med platanlønn nakne, de tynne grenene er kun dekket av snø. Men om noen uker brister knoppene atter en gang, og en ny vår er her. Årene går, som de alltid har gjort. Nervøse 19-åringer hopper av trikken, og tar sine første studentskritt mot et nytt fakultet. Andre uteksamineres, betaler sitt siste purregebyr på Universitetsbiblioteket og forlater studentlivet for godt. Og Thomas Hylland Eriksen skriver nye bøker, tar heisen ned fra rom 743 og vandrer rundt på Blindern.