Store summer: I fjor brukte Universitetet i Oslo over 65 millioner kroner på vitenskapelige tidsskrifter
Store summer: I fjor brukte Universitetet i Oslo over 65 millioner kroner på vitenskapelige tidsskrifter

Vil rive betalingsmuren for forskningsartikler

I 2016 ble tre av fire norske forskningsartikler publisert bak betalingsmur, og UiO brukte over 65 millioner kroner på vitenskapelige tidsskrifter. Nå vil regjeringen at all offentlig finansiert forskning skal publiseres åpent.

Hvis du ikke er student eller ansatt ved et universitet risikerer du å måtte betale opptil 300 kr til et internasjonalt forlag for å lese en norskprodusert forskningsartikkel. Dette er fordi brorparten av norske forskningsartikler per i dag publiseres i akademiske tidsskrifter med skyhøye betalingsmurer.

For å gi studenter og forskere tilgang abonnerte Universitetsbiblioteket ved UiO på 32 021 e-tidsskrifter og 2 911 trykte tidsskrifter i 2016. Dette koster universitetet totalt 66,5 millioner kroner.

I august fastsatte regjeringen nye retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskapelige artikler, og satt som mål at alle norske vitenskapelige artikler finansiert av offentlige midler skal være åpent tilgjengelige innen 2024.

Kristian Gundersen: – Den beste forskningen blir oversett

Forslagene går blant annet ut på at artikler basert på offentlig finansiert forskning også skal publiseres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet og at institusjonene som finansierer forskningsprosjekter skal dekke deler av kostnadene til åpen publisering.

Fikk du med deg? «All» norsk forskning kan stjeles på nett

Kritisk

– Jeg tror ikke regjeringens forslag holder, sier forsker ved UiO Ole Martin Moen.

– Tekstfiler deponert i offentlig vitenarkiv er ikke siterbare, fordi de mangler sidereferanser og den endelige formateringen, sier Moen til Universitas.

Han tror ikke et åpent vitensarkiv vil hindre forskere i å sende artiklene sine til lukkede tidsskrifter, eller universitetene i å betale for tilgang.

Moen er blant de som mener at disse pengene heller burde gå til å finansiere en åpen publiseringsplattform.

Er det noe som ikke bør kjøpes? Ole Martin Moen leter etter svaret

I 2012 foreslo han en «pledging-ordning» for Open Acccess-publisering, der Universitetet i Oslo, i samarbeid med 40 andre internasjonale forskningsinstitusjoner, ville forpliktet seg til å slutte å gi publikasjonspoeng for forskning som ikke er åpent tilgjengelig.

– Jeg er fortsatt tilhenger av pledging-ordningen jeg foreslo for fem år siden: Vi må ta skrittet sammen når nok har forpliktet seg.

Moen er tydelig på at tidsskriftforlag gjør en viktig jobb med korrekturlesning, layout og arkivering og at det er viktig at endringene ikke går utover vilkårene deres.

– Dette vil koste penger, men mye mindre enn universiteter betaler for tilgang i dag. Så hva om universiteter og biblioteker verden rundt kunne bestemme seg for å bruke pengene som nå brukes på å kjøpe tilgang til å gi redaksjoner en åpen plattform å flykte til? Jeg tror mange redaksjoner ville komme. Dette er billigere og det bevarer prestisjen ved etablerte tidsskrifter.

Moen avslører at han selv publiserer i lukkede tidsskrifter.

– Incentivene gjør det nødvendig. Et år gjorde jeg det motsatte, og sendte artikler til lavere rangerte, men åpne, tidsskrifter. Det ga ikke samme prestisje, så jeg sluttet. Dessverre.

Ole Martin Moen: Legg ned PPU

Uenig

Politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet, Syver Hanken, er ikke enig i Moens kritikk.

– Vi forventer at forskere undersøker mulighetene for å publisere åpent, men det er forskeren selv som avgjør hvor det skal publiseres. Hvis forsker velger et lukket tidsskrift, skal en versjon av artikkelen gjøres tilgjengelig i et arkiv. Dette er krav fra Norges forskningsråd og EU, og de fleste utgivere tillater dette etter en sperrefrist. Av hensyn til akademisk frihet åpnes det for at man i unntakstilfeller kan publisere i tidsskrifter som ikke tillater tilgjengeliggjøring i vitenarkiv, sier hun.

Hanken svarer på Moens bekymring om at tekstfilene ikke er siterbare ved å anbefale studenter og forskere å kontakte sine respektive institusjoner for å få råd og bistand om siteringspraksis.

Arbeiderpartiet: Høyres forskningspolitikk er gammelt – og dårlig – nytt

På spørsmål om hvor mye institusjoner som finansierer forskningsprosjekter skal bidra med til å dekke kostnader til åpen publisering svarer Hanken at det ikke mulig å ha full oversikt over hvordan en fremtidig finansieringsmodell vil se ut.

– Vi er inne i en periode nå med store endringer i avtalene som inngås med de store forlagene, både nasjonalt og internasjonalt. På sikt er det ønskelig at kostnadene ved åpen publisering inngår naturlig i budsjettene for forskningsaktivitet, men i en overgangsperiode vil det påløpe ekstra kostnader for både åpen publisering og abonnementer. Det viktig å gjøre denne perioden så kort som mulig.