Mangfold: I mine øyne er Japan først og fremst et land for japanere. Og man kan jo undre seg over hvorfor et av verdens mest utviklede land ikke vil dyrke et større kulturelt mangfold. Foto: Mats Johannesen
Mangfold: I mine øyne er Japan først og fremst et land for japanere. Og man kan jo undre seg over hvorfor et av verdens mest utviklede land ikke vil dyrke et større kulturelt mangfold. Foto: Mats Johannesen

Alltid utlending

Etter tre uker i Japan klarer jeg ikke helt å riste av meg følelsen av at jeg aldri ville passet inn her.

Det regner i Tokyo, men kun små drypp av vann får lov til å treffe asfalten i glippene mellom de mange hundre paraplyene som presser seg rundt hverandre i gatene. Shibuya – den sentrale bydelen som er velkjent for å ha et av verdens travleste lyskryss, er spesielt levende i kveld. Det er helgen før halloween – og mennesker utkledd som minions, superhelter, hekser, zombier og filmkarakterer stiller seg opp på hver sin side av krysset. Det unaturlig skarpe lyset fra de mange reklameplakatene skinner ned på radene av folk som venter.

Selv om det ikke er vanskelig å peke ut de få vestlige turistene som har reist til Shibuya for å overvære en japansk halloween, er de heller ikke mange. De fleste menneskene i hovedstaden er naturlig nok Japanere – men samfunnet er kanskje noe mer homogent enn andre. Under en halloween-fest hjemme hos noen venner i Tokyo kvelden før kom jeg i snakk med en kanadisk kunstner som var utkledd som en slags zombie. Han er gift med en japansk kvinne, snakker flytende japansk og har bodd her i over åtte år. – Jeg vil likevel alltid bli sett på som en utlending, fortalte han mens han smilte oppgitt, stumpet røyken og gikk inn igjen i huset for å hente mer øl.

Jeg kan forstå følelsen til en hvit, over gjennomsnittlig høy kanadier bosatt i et asiatisk land. Selv var det første ordet jeg lærte på kantonesisk da jeg bodde i Hongkong i fjor høst «gweilo», som betyr «utlending». Man er alltid synlig annerledes. Men mens det i mange andre samfunn ikke ville fått noen til å heve øyenbrynene, er det i Japan synonymt med at du trolig ikke kjenner kulturen eller snakker språket. Honkongernes «gweilo» skiller seg ikke så rett lite fra japanernes «gaijin» – som på engelsk oversettes til «alien».

Tro det eller ei, men japanske myndigheter kjører en hardere integreringspolitikk enn Sylvi Listhaug. Eksempelvis søkte 69 syriske flyktninger om oppholdstillatelse her mellom 2011 og 2016. De siste to årene har bildene av overfylte gummibåter, utbombede hus i Raqqa og rapporter om mennesker i ekstrem nød preget mediebildet over hele verden. Syv syrere fikk bosette seg i Japan i fjor. Syv. Selv om flyktningkrisen kanskje ikke lenger får like mye spalteplass er den på langt nær over – millioner av mennesker er fortsatt på flukt, og flere vil det trolig bli. I 2016 fikk totalt 28 personer oppholdstillatelse i Japan, nesten 11.000 mennesker søkte, men avslagsprosenten lå på 99 prosent.

Den nå nylig gjenvalgte statsministeren Shinzo Abe sa i 2015 at Japan måtte ta vare på sitt eget folk før de kunne ta hånd om flyktninger, etter å ha mottatt krass kritikk fra FN. Jeg reiser vanligvis ikke på ferie for å undersøke hvorvidt jeg skal bosette meg i et annet land, men jeg tror ikke jeg ville slått meg ned her. I mine øyne er Japan først og fremst et land for japanere. Og man kan jo undre seg over hvorfor et av verdens mest utviklede land ikke vil dyrke et større kulturelt mangfold.

Lyse japanske kvinnestemmer fra reklamefilmene over Shibuya-krysset konkurrerer om oppmerksomheten til de festkledde menneskene som venter. De siste bilene kjører forbi, dirigert av trafikk-konstabler med lyssabler i hendene. Det blir grønn mann. Hundrevis av mennesker flettes inn i hverandre på sekunder.