Nært: Kulturredaktør i Universitas var like ved, da terroren tok til i Bacelona. Foto: Wikipedia Commons
Nært: Kulturredaktør i Universitas var like ved, da terroren tok til i Bacelona. Foto: Wikipedia Commons

Terroren i Barcelona: Ingen kjenner dagen før solen går ned

BARCELONA (UNIVERSITAS): Ferie er en konstruert virkelighet, uten plass til den rå realiteten. Når den likevel trenger seg på, blir feriens banaliteter desto tydeligere.

«Har dere det bra?» spør en venninne på melding. «Helt OK», svarer jeg ironisk og legger med et bilde av to smilende venninner med sprudlevin i glassene, på en tapasbar i Barcelona. «Fjoh, » svarer hun, før hun legger til: «Varebil har kjørt inn i folkemengde på la Rambla.» Tom for ord setter jeg vinglasset fra meg og åpner nettleseren. Under to kilometer unna er et dusin mennesker skadet.

Regine Stokstad fra Roma: Melding hjem fra et akademisk Paradise hotell

Stadium: Fornektelse

Jeg lukker mobilen. Dette har jeg ikke plass til. Plasking i vannkanten, sangria på stranden, Siri Hustvedt i skyggen, Arif på øret og fregner på brystet – det er alt denne ferien skal inneholde. «Jeg foreslår at vi bestiller en flaske vin til, jeg.» Den breiale kommentaren kommer etter hvert som oppgulp fra meg selv. De to venninene mine ser uforstående på meg: «Det siste jeg vil er å bli beruset nå,» svarer en. Skamfull lener jeg meg mot barbenken, gjør som de to andre og trykker refresh på ap.no.

Lest denne? Terrorfrykt skviser ut masterstudenter

Stadium: Forvirring

Mens vennene mine ringer hjem, kjenner jeg panikken bre seg. Hostellet ligger like over La Rambla; tapasbaren like ved enden av gaten. Taxiene er fulle og jeg innser at en flaske vin ikke vil få metroen til å gå – vi er stuck, og mennesker dør bare kvartaler unna. Bak oss står en fyr som reiser alene. Han snakker litt dansk, så vi forteller han hva som har skjedd. Han blir stille, før han utbryter: «Så, hva skal dere i kveld jenter?» Denne gangen er det vi som blir stille. Oversett og opprørt ser vi oss rundt i den forholdsvis rolige baren. Er vi hysteriske?

Husker du? Pakistans utdanning lammes av terror

Staduim: Følelse av uvirkelighet

Vi trenger luft. Tett inntil hverandre og tett inntil husveggene, beveger vi oss mellom segways og selfiestanger, og lyden av sirener. I barene flokker det seg rundt TV-ene. Utenfor sitter servitører og tar seg en røyk, mens tårene renner. Mange snakker i telefon. Noen høylytt, noen lavt. Noen flakker med blikket, andre ser trist ned i bakken. Stemningen er trykkende, men mange har ikke fått med seg nyheten og sprader rundt som om dagen var den samme – hvilket gjør gatene til et absurd sammensurium av stemninger og følelser. Vi vet hva som har skjedd, men bare fra mediene. Skjer det på ekte?

Stadium: Oppløsning

Først når mamma ringer kommer tårene. Gjerningsmannen er fortsatt ikke tatt og det går rykter om gisselsituasjon i en bar like ved. Hjelpeløse vender vi tilbake til tapasbaren. Den er ikke like full. Nyheten sprer seg i baren, og flere står bøyd over lysende skjermer. Noen diskuterer alvorlig. Andre er fortsatt uvitende og koser seg på flørtern. Det er et rart syn. Denne gangen kjøper vi en flaske vin likevel – ikke for å late som det uvirkelige ikke skjer. Kanskje bare for å ha noe å holde fast i, om det så bare er glasset. Seks timer senere, skjelvende og uttørkede, kommer vi oss endelig på en buss til hostellet. 13 er drept.

Anders Behring Breivik: Terrorist og statsviter

Stadium: Lettelse

Dagen etter kjenner først den ene, så den andre, uroen og angsten på kroppen. Spørsmål om liv og død, hat og kjærlighet, krig og fred, religion og psykologi har tatt over for lettere betonte temaer og interne jokes. Over en karaffel sangria kommer et bedre forslag enn det jeg la frem til å begynne med: «La oss dra hjem». Vi ringer flyselskapet, og lettet, men trist, tar ferien en brå avslutning. Hendelsen på La Rambla skulle aldri sett dagen.