Møt foreleserne som er skeptiske til podkast

Podkasting av forelesninger har vært et satsingsområde for Universitetet i Oslo (UiO) siden jubileumsåret 2011, da man etter stort press fra studentene bestemte seg for å bevilge millioner til tilrettelegging av automatisk opptak av forelesninger.

Siden da er forelesere blitt fristet med stadige motivasjonsforsøk, lynkurs, grunnkurs og podkastkonkurranse med pengepremie, og Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus’ campusundersøkelse for 2016 bekrefter igjen at studentene higer etter undervisning på lydfil. Bare halvparten av de spurte hadde brukt podkast, men et klart flertall ønsker mer av det.

Det er lite i studentpolitikken som har hatt så bred oppslutning som podkasting av forelesninger, men hvorfor holder underviserne fortsatt igjen?

Studenter med barn: Etterlyser forelesninger på podkast

– Ikke et dokument

Historieprofessor John Peter Collett mener det er gode grunner til å være skeptisk til den nye teknologien.

– En forelesning er live, enten er du der eller så er du der ikke. Det er en muntlig henvendelse til det publikum som er møtt frem, en slags stille dialog mellom salen og foreleseren. Slik kan forelesningen bli til mens man snakker. Å holde forelesning for opptak vil bli mer formalisert, kjedeligere og dårligere.

Spørsmålet om forelesningsopptak er ifølge Collett tett knyttet til en dypere vurdering av hva en forelesning egentlig er, og hva vi ønsker at den skal være.

– Det er pensum som er pensum, undervisningen er bare et hjelpemiddel. Hvis undervisningen ligger ute som tekst eller lyd er det over tid fare for at det er dette som kommer til å bli pensum. Vi risikerer at studentene ikke lenger ser noen grunn til å lese bøker, og et system som legger opp til det er uheldig.

Collett påpeker at man i ytterste konsekvens kan spørre seg hvorfor man i det hele tatt skal holde undervisningstimer og ikke bare legge ut forelesningsnotater.

– Selv om jeg selvsagt forstår poenget i å kunne ta igjen undervisning man har gått glipp av, mener jeg det er et prinsipp at forelesningen ikke skal være et dokument.

Feilslåtte fremskritt

Førsteamanuensis Atle Libæk Wold nekter ikke bare å ta opptak når han underviser i britisk områdekunnskap, heller ikke studentene får ta opp forelesningen selv. Han frykter at det han sier skal misbrukes.

– Hvem kan bruke det? Hvor kan det havne? Dersom jeg skal kunne siteres på alt jeg sier, vil jeg måtte legge det opp på en annen måte.

Selv om han uttrykker sympati for at studenter i dag må jobbe mye ved siden av studiet for å få det til å gå rundt, mener han ikke at dette er noe universitetet kan ta hensyn til.

– Vi ønsker å bygge opp under studentenes identitet – de skal være både fysisk og mentalt til stede som studenter. På UiO bygger vi opp under heltidsstudenter. De har forventninger til oss, og vi har forventninger til dem. Blant de forventningene er at de stiller opp, følger med og tar notater.

Teorien om at forelesere lar motvilje til å sette seg inn i tekniske fremskritt gå på bekostning av studentens læringsutbytte avviser Wold blankt.

– Jeg har ikke noe problem med teknologiske fremskritt, men husk at historien er full av ting som ble spådd å være fremtiden. På sekstitallet ble flyet Concorde sett på som fremtiden, men det ble ikke sånn.

– Ta med baby!

Psykologiprofessor Kristine Beate Walhovd peker på at en forelesning ikke er enveiskommunikasjon, og tror ikke at studentene hennes ønsker at den skal være det heller. Walhovd bruker blant annet quiz-appen Kahoot som undervisningsverktøy.

– Jeg kan for eksempel gjøre en meningsmåling på begynnelsen av timen om hva studentene tror om et emne. Så diskuterer vi det og studentene kommer med kommentarer. Når jeg spør om noen som har svart feil eller annerledes kan forklare hva de har tenkt er det nok lettere å være åpne hvis det de sier ikke blir tatt opp.

Walhovd forstår godt at livet kan komme i veien for forelesningene. I tillegg til deltidsjobber og verv er det en del studenter som har unge barn eller fysiske og psykiske plager. På spørsmål om hvordan hun forholder seg til slike situasjoner, svarer professoren med at det er forskjell på å ta ett opptak for én person som har et spesielt behov og å legge en podkast ut på nettet for all fremtid.

– Og så må folk gjerne ha med seg babyer på mine forelesninger, jeg har selv forelest med baby på magen. Ta med baby! Men samtalene vi har i undervisningen er såpass fine for mange at dem vil jeg ha som de er.