Millionprosjekt førte til kjempekrangel mellom UiO og NMBU

To forskergrupper ved NMBU og Universitetet i Oslo står i en real forskningsetisk batalje. I forrige uke skrev Universitas at UiO anklager NMBU for å ha stjålet data til et profilert forskningsprosjekt, der en publisering blant annet ble dekket i NRK og Aftenposten, samt på lederplass i et vitenskapelig tidsskrift.

Universitas har de siste dagene vært i kontakt med 12 forskere som er involvert i bruduljen, men ingen av dem er interessert i å snakke om saken.

Nå avslører dokumenter Universitas har fått tilgang til hvordan skandalen startet.

Bakgrunn: Forskere ved NMBU og UiO anklager hverandre for forskningsjuks

Samarbeid ble til konflikt

Samarbeidet mellom forskningsgruppene startet helt tilbake i 2009. Da ble om lag to millioner kroner brukt av NMBU og matforskningsinstituttet Nofima til å utvikle en chip som skulle brukes til å dokumentere mutasjoner i arvestoffet til torsk. UiO og Havforskningsinstituttet ble invitert med i samarbeidet og bidro deretter med midler. Fem år senere hadde det oppstått flere uenigheter mellom forskergruppene.

Uenighetene utviklet seg etter hvert til en opphetet konflikt. På den ene siden sto UiO, mens NMBU og Nofima sto steilt på den andre. En grå novemberkveld møttes partene på luksuriøse Soria Moria hotell, helt øverst i Holmenkollen, for å komme til en enighet. Den dagen ble den såkalte «Soria Moria-avtalen» (se faktaboks) inngått for å sette plaster på sårene, slik at gruppene kunne forske videre.

Ser du forskjell? Sjekk NMBU og UiOs oppsiktsvekkende svar om forskerkrangelen

Men freden varte ikke lenge. Nå er forskergruppen ved NMBU rasende, og mener at avtalen ikke respekteres av UiO. De beskylder UiO for blant annet å tilbakeholde offentlig finansierte data.

– En rekke brudd det siste året har vist at CSC (forskningsprosjektet, red. anm) og Soria Moria-avtalene ikke respekteres av lederen for UiOs forskergruppe og resten av gruppen. Flere forhold er svært ødeleggende for doktorgradsarbeidene til en forsker, noe som gjør det umulig å fullføre innen tiden forskeren har til rådighet, skriver NMBU til Granskningsutvalget som behandler slike saker.

Stjal forskningsdata

UiO-forskerne, på sin side, hevder at NMBU-forskerne har brukt stjålne forskningsdata og at det skal ha fått negative konsekvenser for to stipendiater ved UiO. Til Granskningsutvalget skriver de:

– Å drive forskning på denne måten er et grovt brudd på de etiske standarder vi forholder oss til både i Norge og internasjonalt. En slik fremgangsmåte vil, dersom det ikke stoppes, være til hinder for redelig forskning av god kvalitet og føre til at den mister sin troverdighet.

Svært ødeleggende

Soria Moria-avtalen klarte ikke å redde samarbeidet mellom forskerne. I fjor ble en artikkel om kjønnsbestemmende locus i torsk publisert av lederen for UiO-forskergruppen og kollegaer.

Det var bare et problem: En av NMBU-forskerne i samarbeidet skriver doktorgrad om nøyaktig samme tema. Hun skal gjentatte ganger ha diskutert sitt arbeid med medarbeiderne av UiO-artikkelen.

– Denne publikasjonen er i direkte konkurranse med, og svært ødeleggende for, NMBUs forsker, skriver NMBU i sitt klagebrev til Granskningsutvalget.

Lagret pasient-videoer ulovlig i seks år: Datatilsynet refser forskningsgruppe

Krevde artikkel trukket

Det er ikke den eneste publiseringen forskerne krangler om. De samarbeidet også om en artikkel i tidsskriftet Molecular Ecology, hvor NMBU innledningsvis glemte å nevne bidragsytere fra UiO.

Dette reagerte UiO-lederen sterkt på og krevde artikkelen trukket. Kravet ble imidlertid avslått.

– Dette lukter ille, skriver redaktør Lauren Rieseberg i Molecular Ecology i en e-post om UiOs oppførsel.

NMBU beklaget forglemmelsen, og det ble foreslått at de to kunne få medforfatterskap, selv om bidraget deres var beskjedent. Lederen avslo forslaget og krever fortsatt at artikkelen slettes.

Personlige intriger

Det er sekretariatsleder Torkild Vinther i Granskningsutvalget som mottar klager og varslinger når akademikere er uredelige (se faktaboks). Han har sett noe av det verste norsk forskning har å by på og forteller at sakene de behandler sjelden handler utelukkende om uredelighet. Ofte ligger det personlige intriger bak.

– En helt ren uredelighetssak ser vi ikke så mange eksempler på. Det er ofte andre elementer innblandet, sier han.

Det kan oppleves som svært ubehagelig å være en varsler, og derfor blir det ikke alltid varslet før det oppstår en konflikt, forteller Vinther.

Blir ikke alltid varslet

Han mottar titalls årlige varslinger fra akademias kriker og kroker. Likevel tror han det er betydelige mørketall.

– Mange uredelighetssaker blir håndtert på lokalt nivå av institusjonene. Selv om institusjonene forventes å informere Granskingsutvalget, skjer ikke alltid det, sier han.

En vanlig begrunnelse for hvorfor forskere jukser er at det bli stilt så høye forventninger til forskerne at det blir lagt opp til arbeid i gråsonen.

Utvalget har bestemt seg for å ikke behandle klagene fra UiO og NMBU, foreløpig. De anser klagene for av for dårlig kvalitet. Men utvalget lar seg likevel provosere av én ting:

– Begge institusjoner synes å legge til grunn at medforfatterskap er noe som kan «tilbys» uavhengig av reell innsats. Dette er å så fall helt uakseptabelt, skriver Granskningsutvalget til forskergruppene.