Brannen som endret alt: Sammen med 1200 andre studenter ble Theodor Abrahamsen (97) arrestert etter en brann i Universitetsaulaen i 1943.
Brannen som endret alt: Sammen med 1200 andre studenter ble Theodor Abrahamsen (97) arrestert etter en brann i Universitetsaulaen i 1943.

Theodor (97) ble utsatt for nazistenes grufulle hevn

Etter en mystisk brann i Universitetsaulaen i 1943 ble hundrevis av studenter arrestert og deportert til Tyskland. Dette er Theodor Abrahamsens historie.

Josef Terboven er rasende. Han har nettopp fått vite at ukjente gjerningsmenn har satt fyr på universitetets aula i Oslo. Datoen er 28. november og året er 1943. Terboven er øverste politiske leder for det okkuperte Norge og befinner seg i en presset situasjon som det er.

Verden rundt ham har nemlig brutt ut i et fullstendig kaos. Nordmenn som har gjemt unna en radio, eller leser mellom linjene i avisene, vet kanskje at amerikanske og britiske styrker sitter fast i fjellene sør for Roma, mens russiske styrker nettopp har inntatt Kiev. I Teheran møtes Churchill, Stalin og Roosevelt for første gang der de planlegger hvordan tyskerne skal knuses.

Denne søndagsmorgenen er det sludd, grått og null grader i den norske hovedstaden, noe som ikke akkurat bidrar til å heve humøret til rikskommissær Terboven.

I all hemmelighet planlegger han en storstilt aksjon mot studentene. To dager senere går det tyske militæret i gang med massearrestasjonene. Noen lykkes med å slippe unna, men for dem som er igjen i Oslo er det ingen vei utenom, i det som kalles «et av de uhyggeligste døgn i hovedstadens okkupasjonshistorie».

Terbovens kollektive avstraffelse

En av dem er den 24 år gamle humaniora-studenten Theodor Abrahamsen. To dager etter aulabrannen sitter han og nyter en kopp kaffe i aulakjelleren på universitetet. Før krigen studerte han i Oxford, men tilfeldigvis var han hjemme da tyskerne inntok Norge 9. april 1940. Dermed var det ingen vei ut og studiene måtte fortsette i Oslo. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Noen studenter ble tipset om Terbovens aksjon og klarte å unngå å bli arrestert. Personer i det tyske militæret hadde nemlig sterke kvaler med å gjennomføre arrestasjonene og hadde sagt fra til norske motstandsfolk.

Det eneste var at vi ikke visste hvem vi kunne stole på. Vi lærte raskt det tyske ordtaket «Ohren und Augen auf, Mund zu» – Ører og øyne åpne, munnen igjen

Men Theodor Abrahamsen selv aner fred og ingen fare da tyske soldater stormer inn på universitetet. Tyskerne går til aksjon over hele Oslo der studenter kan tenkes å befinne seg.

I sentrum skaffer de seg raskt kontroll over aulakjelleren. Tyskerne er grundig forberedt og blokkerer alle utganger. Dermed er Abrahamsen sjanseløs. I likhet med 1200 studenter blir han arrestert og ført til den brannskadde aulaen.

Der dukker rikskommissær Terboven opp for å inspisere fangsten, før den tyske generalen Rediess leser opp en erklæring. Studentene vet fortsatt ingenting om hva som venter dem.

Les mer om brannen: Derfor ble studentene deportert

Lektor Abrahamsen

73 år senere møter vi Abrahamsen i leiligheten hans på Hamar. Han er blant de få arresterte studentene som fortsatt lever. Til tross for at han er 97 år i dag, er han fortsatt sylskarp og behersker en rekke språk.

Rundt ham i leiligheten har han samlet minner fra et langt og omfangsrikt liv. Etter krigen fullførte han studiene, og jobbet senere som lektor ved Britisk institutt i Oslo og rektor ved Hamar katedralskole. Nå bruker han pensjonisttilværelsen på golfbanen.

– Men det går dårligere og dårligere med golfen, innrømmer han.

Abrahamsen viser stolt frem et bevis på at han har militærutdannelse fra det britiske heimevernet, i tillegg til et maleri fra en russisk kunstner han ble kjent med under fangenskapet i Tyskland.

Så begynner han å fortelle.

– Livet som student i det okkuperte Norge var ikke nødvendigvis så verst, før arrestasjonene. Det var jo et veldig samhold mellom lærere og studenter. De fleste av oss drev med en eller annen form for informasjonsarbeid, jeg distribuerte illegale aviser, forteller han og ser på oss med sine krystallklare blå øyne.

– Det eneste var at vi ikke visste hvem vi kunne stole på. Vi lærte raskt det tyske ordtaket «Ohren und Augen auf, Mund zu» – Ører og øyne åpne, munnen igjen.

Arrestert: Theodor Abrahamsen ante fred og ingen fare da tyskerne kom trampende inn i aulakjelleren der han drakk kaffe.
Arrestert: Theodor Abrahamsen ante fred og ingen fare da tyskerne kom trampende inn i aulakjelleren der han drakk kaffe.

Spurt om troskap

Men vinteren 1943-44 kan ikke ordtaket hjelpe Abrahamsen lenger. Etter å ha sittet i fangenskap i universitetsaulaen i noen dager blir han og resten av de arresterte ført til en leir i Stavern, der de blir over jul.

Forholdene er ikke de beste, men de får noe hjelp fra lokalbefolkningen i Stavern og Larvik. Etter hvert begynner folk å bli sendt hjem. Først ut er de kvinnelige studentene fordi de blir regnet som ufarlige. Deretter følger mannlige studenter som har blitt syke. En rekke andre blir løslatt av ulike andre årsaker, før man til slutt står igjen med rundt 500 norske studenter.

Disse forhøres av Gestapo for å finne ut hvor nyttige de er for tyskerne. Studentene får spørsmål som «Er De kongetro?», for å finne ut om lojaliteten deres fortsatt ligger hos kong Haakon og den norske regjeringen i London. De som svarer tilfredsstillende skal omskoleres til SS-soldater (Schutzstaffel, nazistpartiets egne paramilitære styrke, journ.anm) i leiren Sennheim i Alsace, som i dag ligger i Frankrike på grensen mot Tyskland og Sveits.

Deportert: Av 1200 studenter som ble arrestert, ble rundt 500 deportert til Tyskland. Theodor Abrahamsen var en av dem.
Deportert: Av 1200 studenter som ble arrestert, ble rundt 500 deportert til Tyskland. Theodor Abrahamsen var en av dem.

– Det er umulig å helt vite hvordan de ble valgt ut, men jeg hadde inntrykk av at det var mange høye, nordiske typer, utdyper Abrahamsen.

Selv tilhørte han en annen gruppe på omkring 350 mann. Disse ble deportert til Tyskland og sendt i konsentrasjonsleir.

– På slutten av forhøret ble jeg erklært som tyskfiendtlig, forklarer han, men presiserer igjen at han ikke har noe godt svar på hvorfor studentene ble fordelt akkurat som de ble.

En vanlig konsentrasjonsleir

Etter en lang reise på Donau – samme skip som de norske jødene ble deportert på – kom studentene fram til Buchenwald midt i januar 1944.

Porten til helvete: Beskjeden til fangene i Buchenwald var klar: «Hver mann får som fortjent.» Foto: Sammlung Gedenstate Buchenwald
Porten til helvete: Beskjeden til fangene i Buchenwald var klar: «Hver mann får som fortjent.» Foto: Sammlung Gedenstate Buchenwald

«Jedem das Seine» – «Enhver får som fortjent» – er slagordet som møter dem over porten. Fram til nylig har Buchenwald vært en leir der tyskerne internerer kommunister – fra Tyskland, Polen, Russland og Tsjekkoslovakia. Det er bitende kaldt, mørkt og vått, det er lus og lopper overalt, og desperat matmangel.

– Dette var en vanlig konsentrasjonsleir, verken mer eller mindre. Det var en fryktelig lite behagelig opplevelse, sier Abrahamsen.

En av hans viktigste støttespillere var tannlegestudenten Arnljot Gaare. Han ble valgt som fangenes tillitsmann, noe som viste seg å være et ytterst klokelig valg.

– Han menneskeliggjorde tyskerne på en helt utrolig måte, og fikk god kontakt med dem, minnes Abrahamsen.

Glade dager i Sennheim

Sommeren 1944 ble Abrahamsen og de andre Buchenwald-studentene overført til Sennheim i Alsace. Den hadde fram til da huset den andre gruppa norske studenter. Tyskerne utsatte dem for et enormt psykisk press i forsøket på å få dem til å bli SS-soldater, men ga til slutt opp forsøket og behandlet dem heller som fanger.

– Det var ganske glade dager. Vi hadde bra med mat og det var ubetydelig arbeid. Vi fikk særbehandling, minnes Abrahamsen. Kanskje var dette et siste forsøk fra tyskerne på å omvende dem til deres side, selv om krigslykken definitivt lå hos de allierte på dette tidspunktet.

Hans Erik Tranøy, senere prorektor ved UiO, uttalte etter krigen at studentene slett ikke hadde det så verst, verken i Buchenwald eller i Sennheim, noe Abrahamsen nikker gjenkjennende til. Likevel ble han og flere andre fanger syke, slik en rekke også var blitt i Buchenwald.

Abrahamsen fikk difteri (en alvorlig halsinfeksjon), og ble sendt til et sykehus i Mulhouse. Her ble han og andre pasienter godt behandlet, mot at de gjorde rent på andre rom på sykehuset. En dag kom en soldat og ba ham følge med til overlegen, som viste ham inn til en norsk pasient.

– De kunne ikke finne ut hva som plaget ham. Han var bare barnet, bare lå der og grein. Så jeg spurte «Er du norsk? Hva er i veien? Hvorfor griner du?»

Og til svar fikk Theodor Abrahamsen litt av en historie. Gutten var fra et sted i Troms, og var knapt 17 år. Da okkupasjonen begynte, fire år tidligere, ble han mobbet på skolen, og ga beskjed om at hvis mobberne ikke ga seg, ville han gå til det lokale SS-kontoret og verve seg. Mobbingen fortsatte, og gutten oppfylte løftet sitt.

– Kontoret sendte ham hjem, selvfølgelig, han var jo bare 12-13 år den gangen, altfor ung for tjeneste. Så han glemte hele greia, men fire år senere kom de og hentet ham, og sendte ham til Sennheim for å trenes opp som SS-rekrutt!

Abrahamsen forklarte for overlegen at gutten rett og slett hadde hjemlengsel. Hva som skjedde videre med ham, vet han ikke.

Det finnes få bilder fra studentenes hverdag i Buchenwald. Fra Sennheim finnes det derimot flere. I bildekarusellen ser man bilder av de norske studentene som skulle trenes opp til å bli gode SS-soldater. Til tross for hardnakkede forsøk mislyktes tyskerne med å nazifisere de norske studentene.

Indoktrinering: Leiren Sennheim var et sykehus for sinnslidende barn før krigen. Her skulle noen norske studenter læres opp til å bli SS-soldater. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Indoktrinering: Leiren Sennheim var et sykehus for sinnslidende barn før krigen. Her skulle noen norske studenter læres opp til å bli SS-soldater. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Arbeid gjør fri?: Det ble også forventet at de norske studentene deltok i arbeid. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Arbeid gjør fri?: Det ble også forventet at de norske studentene deltok i arbeid. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Gjensyn: Også den andre gruppa norske studenter kom etter hvert til Sennheim. Her fikk de godt med mat. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Gjensyn: Også den andre gruppa norske studenter kom etter hvert til Sennheim. Her fikk de godt med mat. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Glede: Det ble også tid til spill og lek mellom øvelsene. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Glede: Det ble også tid til spill og lek mellom øvelsene. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Inspeksjon: Forholdet mellom tyskere og nordmenn kunne være dårlig, men også gemyttelig til tider. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Inspeksjon: Forholdet mellom tyskere og nordmenn kunne være dårlig, men også gemyttelig til tider. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Ganske glade dager: I Sennheim hadde de norske studentene forholdsvis gode forhold. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Ganske glade dager: I Sennheim hadde de norske studentene forholdsvis gode forhold. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Giv akt!: Norske studenter står på geledd. Tyskerne måtte etter hvert oppgi forsøket på å rekruttere studentene. Foto: Jostein Leidulf Hæsja
Giv akt!: Norske studenter står på geledd. Tyskerne måtte etter hvert oppgi forsøket på å rekruttere studentene. Foto: Jostein Leidulf Hæsja

Grusomme hendelser

Etter hvert ble Abrahamsen og andre norske fanger overført tilbake til Buchenwald. Tross at de norske studentene fikk svært privilegert behandling, hadde han også nærkontakt med grusomme hendelser. Den verste fikk han først vite om etter krigen.

– Jeg var den eneste nordmannen som kunne snakke russisk, så jeg fikk god kontakt med de russiske fangene, og var mye sammen med dem på høsten i 1944.

En dag fikk en gruppe russiske offiserer beskjed om å pakke sakene sine, ettersom de skulle overføres til en bedre leir, og Abrahamsen sa pent adjø. Prosessen gjentok seg uka etter.

– Først da jeg besøkte Buchenwald etter krigen, fikk jeg vite at de hadde tatt dem litt utenfor leiren og skutt dem. 8000 offiserer til sammen.

Abrahamsen mener tyskerne har mye å svare for. Han tror heller ikke på at lokalbefolkningen var ukjent med hva som foregikk. Leiren lå kun åtte kilometer fra storbyen Weimar.

Først da jeg besøkte Buchenwald etter krigen, fikk jeg vite at de hadde tatt dem litt utenfor leiren og skutt dem. 8000 offiserer til sammen

Heller ikke norske myndigheter slipper unna kritikk fra Abrahamsen, som mener at man har glemt de norske jødene. I 2015 ble det lagt ned en såkalt «snublestein», et minnesmerke på fortauet, til minne om jødiske Fritz Robert Mankiewitz. Han døde i Hamar fengsel, i tysk fangenskap. Da snublesteinen skulle avdekkes møtte bare ordføreren og en liten gruppe norske jøder opp, i tillegg til Abrahamsen og kunstneren bak snublesteinen. Lokalbefolkningen glimret derimot med sitt fravær.

– Jødene var jo like norske som oss, kommenterer en irritert Abrahamsen.

Hjem med hvite busser

I mars 1945 var forholdene på sitt verste. Matmangelen i hele Tyskland var prekær, og de gjenværende leirene som fortsatt var i tyske hender, var overfylte av fanger som var blitt tatt med fra steder som de allierte nå hadde inntatt. Det begynte imidlertid å gå rykter i Buchenwald: Nordmennene skulle hjem! Noen behagelig reise var det dog ikke.

Alle jeg kjente er borte nå

Tyskerne stuet fangene inn i kuvogner og sendte dem avgårde på en fire dager lang reise uten mat eller noen anelse om hvor de var på vei. Til slutt ankom de leiren Neuengamme utenfor Hamburg. Her fikk de selskap av fanger fra leirene Dachau, Bergen-Belsen og Sachsenhausen. Noen uker senere ga den tyske kommandanten beskjed om at det skulle ankomme en svensk greve.

– Han skulle sikkert stille noen spørsmål, og vi fikk beskjed om at vi måtte svare på tysk, så kommandanten skulle forstå.

Regelen holdt ikke lenge. Da greve Folke Bernadotte, som organiserte Hvite Busser-prosjektet, kom inn, stilte han et spørsmål og fikk svar på tysk. Greven var ikke fornøyd og brølte «Talar ni norska?!», og dermed var det slutt på kommandantens ordre. Abrahamsen kom ikke hjem før frigjøringen.

Minner: Theodor (97) har hatt nær kontakt med flere av de som ble deportert. – Men alle jeg kjente er borte nå, sier han.
Minner: Theodor (97) har hatt nær kontakt med flere av de som ble deportert. – Men alle jeg kjente er borte nå, sier han.

Han tilbrakte en måned på sykehus i Ramlösa i Sverige, og kom først tilbake til Oslo i juni. Andre studenter kom hjem til den første 17. mai-feiringen i frihet etter fem vonde år.

Buchenwald ble frigjort av amerikanske soldater 12. april 1945, etter at tyskerne allerede hadde blitt jaget ut av fanger som gjorde opprør. Tysklandsstudentene hadde et tett samhold i årene etter krigen, blant annet gjennom den såkalte Buchenwaldforeningen.

I en alder av 97 holder helsa godt nok til at Abrahamsen kan ta oss imot i egen leilighet på Hamar, og han har knapt glemt en eneste detalj av det han opplevde. Blant de få Tysklandsstudentene som fortsatt er i live er det enda færre som fortsatt er i stand til å fortelle sin historie.

– Alle jeg kjente er borte nå, forteller Abrahamsen vemodig.