Blanda følelser i kjærlighetens by

Følelsene mine var ganske ambivalente da jeg dro til Paris, kjærlighetens by, plassen for god vin og fantastiske attraksjoner. For hvem er vel ikke redd for å dra til et nylig terrorrammet sted?

Likevel viste det seg at det var liten grunn til bekymring. Menneskene gikk fortsatt til sin lokale boulanger for å kjøpe nybakte baguetter, de største boulevardene var alltid folksomme og folk klemte seg inn på metroen i rushtiden. Jeg kunne ikke ane et snev av bekymring blant pariserne.

Uansett hvor jeg var kunne jeg i øyekroken se uniformerte menn med maskingevær. Men turismen synes ikke å ha avtatt i etterkant av fjorårets forferdelige hendelser. De uniformerte mennene minnet meg på de evigvarende truslene. Og selv om de er der for vår trygghet, blir stemningen noe spolert når militære går forbi deg i skuddsikre vester og tunge våpen, mens de titter på deg med mistenksomme blikk. Utenom den vanlige \«titte-oppi-vesken\» ved inngangen til museene, ble man bedt om å ta av seg jakken og sjekket med metalldetektor.

Jeg ble hakket mer kultivert ettersom jeg sparte meg for inngangsbilletter til museer og kunne se alt jeg bare orket. Studenter under 25 som er EU- eller EØS-borgere får gratis inngang til alle museer. Det ble de mest kjente museene som Louvre og Musée d’Orsay, men kanskje det mest interessante, og ikke minst lærerike, var det erotiske museet på Montmartre. Der var hele sju etasjer viet til forskjellige småskulpturer i vanlige og rare sexstillinger og nokså drøye, kunstneriske bilder. Museet viste til og med pornofilm i sort-hvit fra 1932!

Ettersom det ikke var sikkerhetskontroll på erotikkmuseet og til dels lite folk, kunne jeg gå inn i museet med hodet hevet. Konsumet av Chablis måtte jeg likevel holde tilbake på, og valgte heller the parisian way med mandel-croissanter og café au laits – dette for å ikke være for brisen idet jeg vandret til neste museum. Trolig hadde jeg ikke vært en mistenksom person for sikkerhetsvaktene dersom jeg var beruset. Men jeg hadde nok heller ikke sluppet inn.

Fransken forble mer eller mindre uberørt, uheldigvis. Jeg reiste ned med en forhåpning om at franskmenn (fortsatt) var dårlige i engelsk, men dette gjelder tydeligvis ikke pariserne. Jeg fikk ikke engang ti sekunder til å tenke meg frem til verbbøyningen i høflighetsform før jeg ble avbrutt «oh, you are not French?». Jeg klarte meg desto bedre i kontakt med sikkerhetsvaktene, da spørsmålene var ganske simple, og svaret var enten oui eller non.

Som norsk statsborger kom jeg aldri over at det var så mange utstyrte militære i gatene. De skumle blikkene fra sikkerhetsvaktene var knivstikkende, og de fikk meg til å tenke: Ser jeg ut som en mulig terrorist? Jeg så meg selv i speilet og druknet sorgene i deilig Chablis.

louisabo@universitas.no