Urealiserte tusenårsmål

I 2000 kom FNs tusenårsmål som alle medlemslandene skrev under på. De består av åtte konkrete, tidsbestemte og målbare ambisjoner som skulle realiseres innen 2015. Hvordan har det gått?

– Jeg er litt todelt der. I den tredje verden ser vi en positiv utvikling når det kommer til sosiale institusjoner som skole og helse. Noe flere og flere land har forstått er at det å bruke penger på skole og utdanning ikke er en utgiftspost, men en investering.

Likevel har ikke det økonomiske gapet mellom verdens rike og fattige forbedret seg. Når verdensbanken sier at fattigdommen blir drastisk redusert, er det hovedsakelig på grunn av Kina. Kina har opplevd stor vekst og tar man landet ut av statistikkene, så viser det seg at fattigdomsnivået faktisk er uendret. I tillegg er fattigdomsgrensen i FNs tusenårsmål altfor lav. 1,25 dollar dekker gjerne et brød for én person, på én dag. Den personen vil ikke kunne ha tilgang til medisin eller klær. Hever vi fattigdomsgrensen til 2 dollar, ser vi fort at fattigdommen ikke har sunket i det hele tatt, selv når Kina er inkludert i beregningen.

- Hvorfor opplever Kina vekst?

– Kina vokser fordi de har satset på industri. Man kommer ikke ut av fattigdom uten å satse på videreforedling av enten industrivarer eller matvarer. Kinas strategi har vært en industri som er eid, drevet og planlagt av staten. I tillegg har Kina vært flittige til å investere i utlandet. Kina er jo også kjent for billige produkter med dårlig kvalitet. Fordi disse produktene er så billige har fattige land som har importert fra Kina opplevd det vi kaller for de-industrialisering. Det vil si at disse fattige landene har hatt en viss industriproduksjon, men så har den sunket og produsenter gått konkurs fordi det kommer varer fra Kina som er enda billigere. Nå har Kina kommet så langt at de kan begynne å satse på høyteknologi og kvalitetsrik produksjon.

- Det sies at bistand er som å gi en mann en fisk, heller enn å lære ham å fiske. Kan bistand være destruktivt for et fattig land?

– Bistandsdebatten er veldig polarisert, og det er ofte ytterpunktene som får mest oppmerksomhet. Bistandspolitikk har i noen tilfeller fungert som en sovepute for det mottakende land, har skapt avhengighet og også havnet i feil lommer. Det er også eksempler på vellykkede bistandsprosjekter, som i bygging av sykehus og skoler. Det er når pengene går direkte til stater at et problem oppstår. I noen land er det en stor grad av nepotisme, og hvor bistandspenger blir spredd rundt i maktapparatet. Andre ganger går pengene til militære prosjekter. Derfor synes jeg norske bistandspenger bør gis til frivillige organisasjoner, fordi de er langt mer gjennomsiktige og har rom til og mål om å hjelpe de fattige.

Bistand er likevel bare et lite bidrag og kan ikke fjerne fattigdom eller utvikle et land. Det er det bare økonomisk vekst som kan.

- Mange mener EU er proteksjonistiske og gjør det vanskelig for u-land å eksportere varene sine til Europa. Hva tenker du om det?

– Økt handel med fattige land er definitivt en måte å generere vekst i de landene på. Slipper vi til produkter fra disse landene vil vi oppleve to faser. På kort sikt vil produkter fra den tredje verden utkonkurrere våre egne produkter. Men dette vil føre til at produsenter i den tredje verden tjener mer og kan etterspørre mer fra oss. Sånn sett har vi nytte av hverandre hvis vi har handel med hverandre.

Ghana har for eksempel produsert kakaobønner i mer enn hundre år, uten at de har klart å eksportere sjokolade. Når Norge skal importere sjokolade, er det høyere importavgifter hvis vi importerer fra Ghana enn om vi importerer fra Belgia. Det lønner seg for Norge å ikke importere fra Ghana.

- Hva er forholdet mellom politisk styresett og økonomisk vekst? Opplever demokratier større vekst enn autoritære regimer?

– Nei. Vi kan se på Sør-Korea som var et enevelde, men som opplevde den raskeste industriveksten som har skjedd i verden på 60- og 70-tallet. Og det var overhodet ikke et demokrati. Du kan også ha store demokratier som ikke får fortgang i økonomien. India er et eksempel på dette. Det er først når inderne gikk bort fra planøkonomien sin at de nå har opplevd vekst.

- Går det an å snu på spørsmålet? Fører økonomisk vekst til demokratisering?

– Ja, i aller høyeste grad. Igjen er Sør-Korea et kjempeeksempel. Når landet vokste økonomisk, økte også befolkningens kjøpekraft. Det fører videre til at landet ikke må eksportere ut, men kan selge produkter til sin egen befolkning, som nå har råd til å handle litt. Når lønna går opp og forbruket går opp, følger også krav som medbestemmelse og demokrati. Jeg er derfor sikker på at demokrati følger av økonomisk vekst, men ikke omvendt.