Refser UiOs konsulentbruk

I fjor brukte Universitetet i Oslo (UiO) 145,8 millioner kroner på eksterne konsulenter (se faktaboks).

Det tilsvarer det beløpet som årlig brukes på strøm ved hele Universitetet.

– UiO går langt i å kjøpe eksterne tjenester til oppgaver de utmerket godt kunne gjort selv, mener Ellen Dalen, leder i Norsk Tjenestemannslag (NTL) ved UiO.

Hun mener faste ansatte bør utføre flere av oppgavene som nå overføres til eksterne konsulenter. At UiO for eksempel har outsourcet mesteparten av renholdstjenestene på den måten, synes hun er svært uheldig.

– Det handler om hvordan vi organiserer arbeidet. Vi som offentlig virksomhet tar hele tiden et valg om hvorvidt vi skal gjøre jobben selv, eller om vi skal sette det ut på anbud, sier Dalen i NTL.

– Driftsoppgaver blir dyrt

Store deler av Universitetets konsulentkostnader brukes på arkitekt- og byggselskap. (Se grafikk for de ti mest kostbare selskapene.)

Dalen mener det er et politisk valg av UiO-ledelsen når de lønner eksterne, private selskaper til for eksempel vedlikeholdsarbeid.

– Vi aksepterer at noe kompetansen er vanskelig å holde på selv. Men når vi byggene står klare og vi har tatt dem i bruk, kjøper vi veldig mye utenfra til løpende driftsoppgaver og vedlikeholdsarbeid, sier hun.

Dalen mener Universitetet burde ansatt flere faste elektrikere, rørleggere, snekre, renholdere og malere.

– Blir ikke et årsverk dyrere i det lange løp, med tanke på blant annet pensjon, enn det å kjøpe inn én og én tjeneste?

– Selv om man regner med pensjonskostnader, skal jo også dem som jobber i private firmaer ha pensjon. I tillegg skal selskapene ha fortjeneste, det skal ikke vi, sier Dalen.

Hun mener at siden UiO har store arealer som krever jevnt vedlikehold, lønner det seg å ha faste ansatte på Universitetet som driver med det.

– Å ha faste ansatte er å ha folk som kjenner byggene og brukernes behov, og som vil jobbe mer smidig og mer effektivt enn eksterne, sier Dalen.

Hun erkjenner imidlertid at eksterne tjenester er nødvendig i tilfeller der det trengs mye arbeidskraft i et kort tidsrom. Arkitekter er et typisk eksempel.

Under tre prosent

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, forsvarer konsulentbruken, og mener de har en god balanse.

– Vi spør alltid hva som er mest hensiktsmessig og ikke minst hva som er mest økonomisk å sette ut til konsulenttjenester. Det er ikke økonomisk forsvarlig å ha en stående kompetanse innenfor alle de virksomhetene vi har som universitet, sier Ottersen.

Han trekker også fram byggevirksomhet som eksempel. Videre mener han at mange av tjenestene de kjøper er av «teknisk natur»:

– Et eksempel er Inven2, som er innovasjons- og kommersialiseringsselskapet vårt, eid sammen med Universitetssykehuset.

Inven2 er et aksjeselskap, og ifølge Ottersen er lovverket slik at UiO må kjøpe tjenester av dem. Inven2 er i 2012 også det enkeltselskapet UiO har brukt mest penger på.

– Vi har gått ned fire millioner fra i fjor på «fremmede tjenester», som omhandler mer enn bare konsulenttjenester. Vi er inne i en nedadgående tendens i bruk av fremmede tjenester generelt, forteller rektor Ottersen.

– Totalt sett er det meget moderat bruk av midler til fremmede tjenester. Det utgjør under 3 prosent av vårt totale budsjett.

Hundre professorer

Rektor Ottersen forstår ikke hvorfor renholdstjenester brukes som eksempel på økt «outsourcing».

– De siste årene har vi ansatt flere renholdere, og andelen kjøpte renholdstjenester har blitt noe mindre. Vi er imot unødvendig outsourcing, og bruker det ikke før det er spesielle forhold som tilsier det, sier Ole Petter Ottersen.

Ellen Dalen i NTL mener likevel pengene kunne vært brukt annerledes.

– Man kunne hatt ganske mange ansatte for de pengene, og det ville ikke ha økt det offentlige forbruket eller budsjettet. 145 millioner på konsulenter tilsvarer mellom 100 og 150 professorer, selv hvis man regner med alle sosiale kostnader, sier hun.