Slakter praksiskvaliteten

En ny rapport fra NIFU peker på en rekke svakheter ved gjennomføringen av praksis i helsefagutdanningene – som omfatter sykepleie, vernepleie, fysioterapi og ergoterapi.

Det største problemet er at det er tilfeldig hvorvidt studentene får en god praksis. Det mener Joakim Caspersen, en av forfatterne bak rapporten.

Han sier kvaliteten på praksisen i stor grad avhenger av hvem studentene får som veileder.

– Det er store variasjoner i hva slags praksis og veiledning som tilbys, og det er en mangel på kvalitetssikring, sier Caspersen, som har skrevet rapporten sammen med Asbjørn Kårstein for NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning).

Rapporten er basert på samtaler med praksisveiledere og -koordinatorer.

Mangler relevant praksis

Ifølge Caspersen er problemene størst ved sykepleierutdanningen.

– Det er et stort problem å finne mange nok relevante praksisplasser, sier Kine Bentzen, leder i Norsk sykepleierforbund Student (NSF Student).

Hun viser til et skrekkeksempel fra Høgskolen i Nord-Trøndelag, der flere studenter måtte tilbringe sin praksisperiode som støttekontakter i sosialhelsetjenesten. Skolen måtte imidlertid avslutte ordningen, etter at Kunnskapsdepartementet (KD) kom på banen og viste til at ordningen var i strid med reglementet for gjennomføring av praksis.

– Utdanner for mange

Bentzen mener at en del av praksisproblemene skyldes at utdanningene tar inn for mange sykepleierstudenter.

– Det er et konstant fokus på å skaffe flere hender, men vi må ikke glemme at sykepleierne også må inneha høy faglig kompetanse. Vi bør ikke ta inn så mange studenter, når det ikke finnes nok relevante praksisplasser, sier hun.

– Men trenger vi ikke flere sykepleiere?

– Vi trenger mange sykepleiere, men de må også inneha den kompetansen som pasienter og samfunnet fortjener og har krav på, sier Bentzen.

I NIFU-rapporten vises det også til samarbeidsproblemer mellom praksisstedene og utdanningsinstitusjonene, som også Bentzen har merket seg.

– Det er for lite dialog mellom praksissted og utdanningsinstitusjonene. Det er spesielt problematisk fordi halvparten av utdanningen består av praksis, sier hun.

Vedvarende problemer

Universitas har gjennom flere år skrevet en rekke saker om sviktende praksisordninger i helseutdanningene. Rapportforfatter Caspersen tror de vedvarende problemene har med koordinering å gjøre.

– Studentene skal ut i mange forskjellige virksomheter, alt fra kommuner til helseforetak, til private aktører. Høyskolene skal holde kontakt med alle disse på en god måte. Samtidig er det mange forskjellige lovverk som styrer rammene for praksis, og forskjellige departementer. Dette gjør det vanskelig å få til en god kommunikasjon mellom utdanningene og praksisstedene, sier Caspersen.

– Hvordan kan praksiskvaliteten forbedres?

– Ved å få på plass forpliktende avtaler mellom praksisstedene og utdanningsinstitusjonene. Det finnes krav til slike avtaler, men ikke for kommuner og private aktører, sier han.

Jobber med tiltak

Resultatene som kommer fram i rapporten, stemmer godt med tidligere studier om kvalitet og relevans i praksisstudier, ifølge kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

– Det er bra at vi nå får bedre dokumentasjon om kvalitetsutfordringene i praksisstudier i helse- og sosialfagutdanninger, skriver hun i en e-post til Universitas.

– Hva vil dere gjøre for å sikre studentene relevante praksisplasser?

– Kunnskapsdepartementet vil i løpet av kort tid be Universitets- og høgskolerådet sette i gang arbeidet for å øke kvaliteten og relevansen i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning. Arbeidet skal skje i et nært samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren, helse- og velferdstjenestene og ansvarlige myndigheter, svarer Halvorsen.