Kjøper forskning for 200 millioner

Norske universiteter og høyskoler punger ut for tilgang til den nyeste forskningen. Samtidig øker kritikken mot tidsskriftsforlag med overskudd i milliardklassen.

Publisert Sist oppdatert

Open Access

  • Open access er vitenskapelige publikasjoner som er gratis og fritt tilgjenglig på nettet.
  • Det er et alternativ til tradisjonelle publikasjoner som avhenger av abonnement og/eller lisensavgifter.
  • Forfatter eller opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å benytte seg av fullteksten uten å forlange vederlag.
  • POENG TIL GRAFEN: ALLE TALLENE OMHANDLER BARE BIBLIOTEKENE, FOR UIO BARE UNIVERSITETSBIBLIOTEKET. TALLENE NASJONALT ER HENTET FRA: Statistikk for fag- og forskningsbibliotek fra Nasjonalbiblioteket - kjøp av periodika 2003-2010.

Aldri før har norske universiteter og høyskoler brukt mer penger på å kjøpe tilgang til forskning, nærmere bestemt trykte og elektroniske tidsskrifter. Siden 2003 har kostnadene for tilgang til elektroniske tidsskrifter økt med 135 millioner kroner, og det bare for bibliotekene.

Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO) brukte i 2011 over 42 millioner kroner på tidsskrifter, en økning på 7,2 millioner siden 2007.

Internasjonalt opprør

Slike kostnadsøkninger har fått flere anerkjente amerikanske universiteter til å endre kurs. I et brev sendt ut til alle ansatte ved Harvard University i april i år, skriver bibliotekrådet om det de omtaler som en «uholdbar situasjon for Harvards bibliotek».

Bakgrunnen for brevet er at Harvard sliter med store kostnader knyttet til innkjøp av stadig dyrere vitenskapelige tidsskrift. Noen av tidsskriftene koster opp mot 40 000 dollar i året, eller 240 000 kroner. Bibliotekrådet kritiserer den store prisveksten på enkelte publikasjoner, som i noen tilfeller har nådd svimlende 145 prosent de siste seks årene.

Store overskudd

Verdens største forlag for medisinsk og vitenskapelig litteratur er nederlandske Elsevier. Hvert år siden 2002 har selskapet hatt en profittmargin på over 30 prosent. Det betyr at selskapet har gått med over en tredjedel av omsetningen sin i overskudd hvert år det siste tiåret. I 2011 hadde selskapet et overskudd på 7,2 milliarder kroner.

The Economist beskrev i en lederartikkel i april i år situasjonen på følgende måte: «Slike profittmarginer er mulig fordi mesteparten av innholdet i tidsskriftene blir sendt inn gratis av forskerne, og artiklene blir så fagfellevurdert av andre forskere som for det meste er ubetalte frivillige. Tidsskriftene blir så solgt tilbake til de samme universitetene som sto for det gratis innholdet og arbeidet.»

Lederskribenten oppsummerer slik: «Dette er ikke bare absurd og urettferdig, det hindrer også utdanning og forskning».

Grasrotaksjon

I januar 2012 startet matematikeren Tim Gowers ved Cambridge nettstedet The Cost of Knowledge. Gowers’ mål er at Elsevier skal endre sin praksis med å kreve stadig økende priser for sine publikasjoner.

– Jeg vil ikke bare avstå fra å ha noe med Elsevier sine tidsskrifter å gjøre, jeg vil også si det offentlig, skrev Gowers på sin blogg dagen før siden ble startet.

Fire måneder senere har 11 500 forskere skrevet under på bokott-kampanjen mot Elsevier.

Liknende utfordringer ved UiO

Ved UiO kjenner man også til problematikken med store tidsskriftforlag med publikasjoner som stiger mye i pris.

– Problemet er ikke først og fremst at enkelte selskaper tjener penger, men at kostnadene er høye og øker uforholdsmessig mye, sier forskningsdirektør Bjørn Haugstad.

Det er noe rart her.

Bjørn Haugstad, forskningsdirektør UiO

– Samtidig påpeker universitetsbiblioteket at prisveksten på tidsskrifter er større enn den vanlige prisveksten. Det er noe rart her.

Som Universitas skrev i forrige uke er UiO blant de dårligste når det gjelder å gjøre vitenskapelige publikasjoner åpne for alle. I 2011 ble bare ti av 5080 artikler gjort fritt tilgjengelige i såkalt open access-systemer. UiO har ikke et konkret langsiktig mål for hvor mye av det de publiserer som skal gjøre fritt tilgjengelig.

– UiO har ikke et mål om at flest mulig skal publisere i open access-tidsskrifter. Det er viktig for den akademiske friheten at forskerne selv får bedømme hva som er den beste publiseringskanalen, mener Haugstad.

Nytter ikke med UiO alene

Haugstad tror ikke det ville hatt mye å si hvis UiO var helt i front på dette området.

– Det er ikke så lett for et norsk universitet å gjøre en stor forskjell. Vi ønsker ikke å styre våre forskere vekk fra bestemte tidsskrift, sier han.

– Internasjonalt er det flere forskningsfinansiører som stiller krav om en form for open access-publisering, det tror jeg er en vesentlig mer potent løsning enn av universiteter skal jobbe hver for seg, avslutter Haugstad.

Powered by Labrador CMS