KREATIV KAMPANJE: ICAN Norge har vært aktive og kreative på sosiale medier. Her er Jonas Gahr Støre gjort til skyteskive, selv om departementet hans har finansiert kampanjen. FOTOKILDE: ICAN.
KREATIV KAMPANJE: ICAN Norge har vært aktive og kreative på sosiale medier. Her er Jonas Gahr Støre gjort til skyteskive, selv om departementet hans har finansiert kampanjen. FOTOKILDE: ICAN.

Den nye norske modellen

Utenriksdepartementet lønner norske aktivister i den internasjonale kampanjen for et atomvåpenforbud. Slik skaper departementet et politisk press mot seg selv.

Den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen (ICAN) har langt på vei lyktes med å gjenopplive det «glemte» engasjementet for nedrustning. Nylig høstet også den norske grenen en seier, da Regjeringen erklærte sin støtte til en konvensjon om et forbud mot atomvåpen. Kampanjen driver målrettet og kreativt arbeid på nettsteder som Twitter og YouTube, men også mer konkret politisk pressarbeid. Blant annet var ICAN aktivt innblandet da SVs stortingsrepresentant Snorre Valen fremsatte en interpellasjon til Jonas Gahr Støre om atomvåpenspørsmålet.

Arbeidet mot Stortinget reiser spørsmålet om det er halen som logrer hunden eller omvendt. ICAN-sekretariatet er finansiert gjennom en rammeavtale med Utenriksdepartementet (UD) som sikrer lønn, informasjonsmateriell og reiseutgifter. Med pengene følger et klart mandat: kampanjen skal jobbe for et forbud mot atomvåpen. Altså gir UD støtte til lønnsutgifter for aktivistene, som arbeider for en klart definert sak. ICAN står riktignok fritt til å velge virkemidlene. Men et av disse har vært å drive politisk pressarbeid på Stortinget.

– Uunngåelig mekanisme

– ... så UD betaler eksterne for å lobbe opp mot Stortinget? spør NUPI-forsker Iver B. Neumann når han hører sakens faktum.

– Dette er klassisk. Uten at jeg kjenner den konkrete saken, er den generelle mekanismen en helt uunngåelig del av måten den norske staten fungerer på, sier han, og utdyper:

– Den norske stat støtter en masse sivilsamfunnsaktivitet i Norge. Den aktiviteten vil nødvendigvis inkludere å dytte på statsapparatet for å få til ulike typer politikk. Grunnen er at staten har en finger med i det aller meste som skjer i politikken i Norge.

Neumann trekker frem en parallell sak han har forsket på – suksesshistorien om arbeidet for et landmineforbud på 90-tallet.

– Forbudet ble blant annet drevet frem av ikke-statlige aktører som Norsk folkehjelp, som i stor grad var betalt av UD.

Et eksempel blant mange

– Du kan godt bruke ICAN som et eksempel, sier Magnus Løvold, som er koordinator for kampanjen og tidligere Universitas-journalist.

– Men jeg tror ikke dette er noe unormalt i utenrikspolitikken. Mange organisasjoner driver på UD-støtte uten at de nødvendigvis har en politisk agenda som samsvarer med departementets syn, sier Løvold.

– Og det er en kjensgjerning at sivilsamfunnet i Norge i stor grad driver på statsstøtte.

Eroderer gamle maktforhold

Iver Neumann setter likevel saken i sammenheng med at den tradisjonelle maktfordelingen i Norge går i oppløsning. Det har vært i gjære lenge – både i landmineeksemplet han nevner, og i arbeidet mot klasevåpen, spilte sivilsamfunnet en sentral rolle på UDs regning. Men noe er også nytt med eksemplet ICAN.

– Det som er nytt, og som har vi har sett mer og mer de siste ti årene, er at UD også støtter internasjonale ikke-statlige organisasjoner og kampanjer. Dermed er det ikke bare norske organisasjoner som jobber opp mot Stortinget, men også internasjonale, sier han.

– Forholdet mellom innenriks- og utenrikspolitikk er i oppløsning på samme måte som den tradisjonelle maktfordelingen.

– Hvilke følger får det for politikken?

– Vi får en mer generell politikk som ikke er så opptatt av landegrenser, men at ting skal henge sånn noenlunde sammen. Betydningen statsgrensene har for politikken relativiseres, sier han.

Professoren viker imidlertid fra å stille seg kritisk til samarbeidet.

– Dette er utviklingen, man kan like eller ikke like den, men der har du det.

UD hadde ikke mulighet til å kommentere saken før Universitas gikk i trykken.