– Vend hjem!

– Jeg tror ikke hjerneflukt er et stort problem for Afghanistan lenger. I de siste ti årene har den oppvoksende generasjonen fått veldig mange muligheter til både å utdanne seg og få jobb, sier Wazhma Frogh.

Den afghanske aktivisten og kvinneforkjemperen er i Oslo blant annet i anledning Menneskerettighetsuka på juridisk fakultet. Hun beskrives som det afghanske svaret på fjorårets fredsprisvinnere – 32 år, oppvokst i en «veldig rural» landsby og mot alle odds en sentral kvinneaktivist i dagens Afghanistan. Wazhma Frogh er kvinnen som elleve år gammel finansierte skolegangen gjennom leseopplæring da faren nektet henne en utdannelse. Da hun var 17 år begynte hun å jobbe som aktivist, for flyktninger fra Taliban-regimet. Nå er hun i ledelsen for det nasjonale kvinnenettverket Afghan Women’s Network.

Ka(bul)boom

Det Kabul Frogh beskriver virker dynamisk, moderne og preget av høy mobilitet. Hun snakker om hvordan kvinneandelen i parlamentet de siste årene har økt til 25 prosent (mer enn i USA). Det har gjort at kvinner fra landsbygda med ungdomsskole – eller videregående eksamen – plutselig kunne få et sete (og en utdannelse på si) – hinsides hva noen de kjente fra før hadde trodd var mulig.

Regjeringen har en kvinne med en Harvard-grad og en annen kvinnelig doktorand. For dagens studenter beskrives situasjonen som enda mer lovende.

– Vi har fått private universiteter som American University i Kabul – gode, internasjonalt akkrediterte universiteter som betaler sine ansatte ganske bra. Dessuten har det blitt forholdsvis enkelt å få et stipend for å dra til utlandet og studere, sier Frogh.

Hun legger til at studiene er blitt moderniserte, fra å dreie seg om retorikk og klassiske fag til engelsk og teknologi. Og det skorter visstnok ikke på jobber for de uteksaminerte.

– Tar du en grad i engelsk, får du jobb på flekken, sier Frogh.

– Betyr det at de høyutdannede i Kabul lever trygge, økonomisk sikre liv?

– Nei. De er ikke veldig sikre, særlig ikke økonomisk sett.

– Burde ikke dermed flere, logisk sett, ta med seg utdannelsen sin og dra?

– Jo, men da må man se på familiesituasjonen til de som drar. Jeg møtte en afghaner som bor i Oslo her om dagen. Han sa at familien hans i Afghanistan krevde større og større pengeoverføringer. De bare antok at han tjente masse penger siden han bodde i utlandet. Klarer du ikke å tjene de pengene, tenker du kanskje at du like gjerne kan vende hjem.

Det er bare én ting Wazhma Frogh er redd for.

– Om sikkerhetssituasjonen forverres igjen, og Taliban kommer tilbake til makten, tror jeg færre vil komme hjem.

Emigrantkvaler

– Du har møtt flere afghanske studenter i Oslo under oppholdet her. Hva snakket du med dem om?

– Mange av dem uroer seg mye for landet sitt, og har kvaler fordi de føler de lar det i stikken mens de lever i luksus her. Jeg fortalte dem at de bidrar bare ved å ta en utdannelse. Men de må komme hjem når de er ferdige. Om de så blir norske statsborgere er det ikke som om de ikke har mulighet til å komme hjem.

– Du har også en grad fra utlandet (en master i menneskerettigheter fra University of Warwick, journ.anm.). Hvorfor dro du?

– Jeg er en aktivist og det har jeg vært siden jeg var 17 år gammel. Men det kommer tider hvor man føler et behov for å gjøre noe for å styrke seg selv. Jeg tok utdannelsen for å bli en sterkere aktivist.

Wazhma Frogh er sannsynligvis den første kvinnelige afghaneren med en grad i menneskerettigheter.

Inntrykk mot medieinntrykk

Inntrykket Frogh formidler av Afghanistan er et ganske annet enn krigsrapportene vi vanligvis leser. Frogh sier vestlige medier presenterer et land hun ikke kjenner igjen. Hun mener at de sensasjonaliserer, fokuserer på det tragiske, og ikke evner å vise at livet i landet kan være ganske hverdagslig.

– Jeg vil tegne et positivt bilde for å motvirke det enfoldige mediebildet, sier hun.

– Man må se dagens situasjon i lys av hvor mye som har endret seg. Som 32-åring vokste jeg opp med at makt ble overført med våpen. Har du ikke opplevd det, er det vanskelig å forstå hvordan det føles å faktisk stemme frem en leder, hvilket vi klarte både i 2005 og 2010.

Det er på landsbygda krigen mot terror foregår, forteller Frogh.

– I byene lever vi vanlige liv.

«Et vanlig liv»

Men et vanlig liv for Wazhma Frogh, viser det seg senere, involverer å ikke kunne gå fritt på gaten. Gjennom arbeidet i kvinnenettverket har hun gjort så mange opptredener på TV og i parlamentet at hun er blitt en offentlig og omstridt person. Det gjør henne alt annet enn motløs.

– Jeg har kjempet mot så mange i livet mitt. Mot faren min, så mot landsbygda, så mot politikere, krigsherrer, alle. Det er en del rettigheter jeg som afghansk kvinne ikke kan ta for gitt – men det er rettigheter man i andre land heller ikke kunne ta for gitt en gang. Det er bare 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Når jeg nå ser kvinner i Norge gå fritt rundt på gaten, blir jeg full av håp for at vi skal få til det samme.

Et pågangsmot som Froghs er ikke alle forunt. Dermed er det kanskje ikke så uforståelig at friheten og velstanden blir vanskelig å gi slipp på for de afghanske studentene som drar ut.

– Kan ikke afghanere også bidra fra utlandet?

– Nei. De må vende hjem, er Wazhma Froghs klare svar.