Lite produktive forskere
En liten gruppe forskere står for halvparten av det publiserte materialet ved universitetene og høgskolene.
FOTO: Audun Halaas
– Det virker som om noen får mer ut av sin arbeidstid enn andre. Dette skyldes kanskje at de er dyktigere og mer motiverte, sier forsker Svein Kyvik ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU).
Kyvik står bak rapporten «Publiseringsvirksomheten ved universiteter og vitenskapelige høgskoler» som viser at de fleste forskere publiserer relativt få faglige arbeider i løpet av et år. 20 prosent av forskerne står for hele 50 prosent av publiseringene. Dessuten stammer halvparten av populærvitenskapelige artikler og bidrag i media fra bare seks prosent av det faste vitenskapelige personalet.
– Det er synd hvis rapporten gir inntrykk av at Universitetets medarbeidere er late. Det er nok mange forhold som forklarer skjevhetene i publiseringsaktiviteten. Vi kan ikke strømlinjeforme de ansatte til å produsere i samme tempo, sier prorektor Rolv Mikkel Blakar.
I dag finnes ingen enkle felles krav til publisering på tvers av fagene.
– Nei, det går ikke an. I visse humanistiske fag kan det gå åtte til ti år før folk kommer med en bok, mens på andre fag publiserer noen ti til tolv mindre artikler på et år, sier Blakar.
Effektivitet, konsentrasjon og engasjement
– Å være produktiv faller naturlig for meg, sier professor i statsvitenskap Øyvind Østerud.
Han mener at produktivitet krever evnen til å organisere arbeidstiden, til å lese og skrive fort samt evnen til å være effektiv.
– Mange oppgaver stykker opp arbeidsdagen. Da må man ha konsentrasjon. Videre er det viktig med faglig engasjement, sier Østerud som mener at undervisning har en stimulerende effekt på forskningsarbeidet.
Han uttaler seg mye i mediene, og synes det ligger en pedagogisk utfordring i å drive formidling utad om emner som det i utgangspunktet kan være krevende å sette ord på.
Blakar påpeker at det i enkelte miljøer kan ha lavere status å skrive så folk forstår det fremfor å skrive artikler for kolleger i internasjonale tidsskrifter.
– For å heve statusen legger vi nå vekt på «dokumentert formidlingsvirksomhet» i stillingsutlysninger, sier Blakar.
Mediene bestemmer
Rapporten fra NIFU tar for seg tidsrommet 1998–2000.
– Enkeltpersonen burde vurderes over et lengre tidsrom, sier professor og rektorkandidat Arild Underdal.
Han peker på at det kan ta tid å skrive en bok, og at det i mellomtiden kan virke som om forskeren er lite produktiv.
Margareth Bredal Bentsen er ansvarlig for Universitetets medieovervåkning. Hun synes Universitetets forskere er veldig synlige i mediene, men fremhever at det ofte er mediene som bestemmer hvem som får spalteplass.
– Journalistene henvender seg til de samme hele tiden. Det burde vært flere journalister som har spesialisert seg på forskning, sier Bentsen.
– Når man er kjent stiger etterspørselen, og man kommer inn i en positiv spiral, sier Underdal.
