«Vi får ta det som kommer i etterkant», skrev HiOA-rektor Kari Toverud Jensen i en e-post etter å ha tatt til orde for å sparke en doktorgradsstipendiat fra et forskningsprosjekt.

2011-10-12

«...det eneste rette nå er å ta stipendiaten av prosjektet, og så får vi ta det som kommer i etterkant». Dette skrev Kari Toverud Jensen, som da var dekan på avdeling for sykepleieutdanning (SU) ved Høgskolen i Oslo (HiO), i en e-post datert 12. oktober 2010. Da hadde konflikten om forskningsprosjektet «I-care» pågått siden en gang på forsommeren samme år.

Universitas har fått tak i e-postkorrespondansen som Toverud Jensen la frem for Forskningsetisk utvalg ved HiO. Toverud Jensen forklarte i utvalgets møte 27. mai i år sin versjon av saken. Her kommer bruddstykker av historien frem.

Veileder trakk seg

Konflikten begynte våren 2010 som en uenighet om bruk av en internett-løsning. Forskningsprosjektet skulle gi diabetespasienter oppfølging på mobiltelefon og over internett. Prosjektleder i «I-care», professor Lis Ribu, mente teknologien ikke kunne brukes. Det var professor Hilde Eide, prosjektmedarbeider og biveileder for stipendiaten, uenig i. Teknologien var utviklet av Erlend Eide, Hilde Eides sønn.

Av e-postutvekslingen kommer det frem at samarbeidsproblemene eskalerte. Hilde Eide trakk seg som prosjektmedarbeider 25. juli samme år, blant annet for å bevare «helse og nattesøvn». Eide skrev at hun ønsker å fortsette som veileder for stipendiaten, men at prosjektet utviklet seg til å bli et «opplegg for fusk i forskning».

Ledelsens ultimatum

Etter at Hilde Eide trakk seg fra prosjektet, fikk doktorgradsstipendiaten tre alternativer av høyskoleledelsen. Det første var å fortsette prosjektet med Lis Ribu som hovedveileder, det andre å få to nye veiledere. Det tredje og siste alternativet var å trekke seg helt ut av prosjektet. Stipendiaten kunne ikke akseptere noen av alternativene.

I denne situasjonen stilte høyskoleledelsen et ultimatum til stipendiaten. Hun måtte velge ett av alternativene, hvis ikke måtte hun gå tilbake til sin «stilling som høyskolelektor, med tilhørende undervisnings- og veiledningsoppgaver». Altså måtte stipendiaten takke ja til ett av alternativene, eller vinke farvel til forskerkarrieren. Hun fikk frist til å svare innen 13. september høsten 2010.

«Tatt ut mot sin vilje»

Samtidig hentet høyskoleledelsen inn en juridisk vurdering fra advokatfirmaet Kvale. Advokaten vurderte om Høgskolen kunne ta stipendiaten ut av prosjektet, dersom hun nektet å godta noen av alternativene. Advokatfirmaets konklusjon var at stipendiaten ikke alene kunne «lastes for samarbeidsklimaet», men at hun likevel kunne tas ut av prosjektet. Brevet fra advokatfirmaet er datert 9. september, fire dager før stipendiaten måtte svare på Høgskolens ultimatum.

Den 13. september takket stipendiaten ja til alternativ to, altså å fortsette med to nye veiledere. Det er ikke klart i e-postkorrespondansen hva som skjer i de neste ukene, men den 12. oktober skriver daværende dekan ved SU, Kari Toverud Jensen, i en e-post at stipendiaten «står uten veiledere», og det er lite trolig at «hun kan klare å gjennomføre det alternativet hun har sagt hun vil gå for». Toverud Jensen konkluderer derfor med at «det eneste rette nå er å ta stipendiaten av prosjektet».

Til HiOs forskningsetiske utvalg sa stipendiaten i mai i år at hun ble «tatt ut av prosjektet mot sin vilje».

Magnus Lysberg • Ingeborg Huse Amundsen • Skjalg Bøhmer Vold (foto)