Biologiprofessor Nils Christian Stenseth mener «intellektuell trakassering» av unge forskere er et problem. Etablerte forskere må ta ansvar, sier han.

2011-09-14

De siste ukene har anklager om forskningsjuks vært rettet mot rektor ved Høgskolen i Oslo og Aksershus, Kari Toverud Jensen. Anklagene går ut på hun skal ha skviset ut en doktorgradsstipendiat fra et prosjekt stipendiaten selv utarbeidet.

Nils Christian Stenseth, professor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO) har tidligere tatt opp det han mener er en kultur for trakassering av unge forskere. Han understeker at han ikke snakker om anklagene mot Toverud Jensen spesielt, men om det han mener er et generelt problem.

– Stipendiater har altfor liten beskyttelse. Det kan være vanskelig å være i en rekrutteringsstilling og være avhengig av goodwill fra etablerte forskere, sier han.

«Intellektuell trakassering»

Stenseth skrev i fjor en kronikk i Aftenposten om «intellektuell trakassering». Der skrev han om to unge forskere som ble utsatt for slik trakassering.

– Det ene tilfellet var en konflikt mellom en stipendiat og en av veilederne. Veilederen ville ikke at resultatene skulle publiseres og jeg tror det var fordi funnene gikk på tvers av hans egne funn og hans egen forskning. Vi kunne ikke kutte ut veilederen, han hadde bidratt til prosjektet. Men veilederen ble sittende som en propp, og doktorgradsstipendiaten har til nå ikke fått publisert noe av doktorgradsprosjektet.

Biologiprofessoren forteller også om en forsker som krevde å bli kreditert som medforfatter, uten at han hadde bidratt vesentlig til forskningsprosjektet, utenom å gi tilgang på forskningsdata.

– Jeg satt meg på bakbena, men fikk beskjed om at den andre forskeren hadde en avtale om å stå som medforfatter i artikkelen. Etter hvert fant vi fram til en, etter min mening, god løsning.

Gjelder mange

Stenseth fikk mye respons på kronikken.

– Etter at jeg skrev Aftenposten-kronikken fikk jeg enormt med e-post. Det gjennomgående temaet var at folk kjente igjen problemer fra sine egne miljøer. Spesielt hørte jeg mye fra naturvitenskapelige og medisinske forskningsmiljøer, også fra utlandet. Disse fagene er kanskje spesielt utsatte. Det å være i den internasjonale forskningsfronten krever veldig mye arbeid, og presset er ofte stort.

Stenseth tror oppmerksomhet rundt problemet vil hjelpe.

– Det vi trenger er en holdningsendring. Mye forskning er teamarbeid. Da må vi anerkjenne at Napoleon ikke gikk over Alpene aleine. Det var mange med.

Det hviler et spesielt ansvar på eldre forskere, mener Stenseth. Etablerte forskere har stor faglig makt. Den bør brukes til å hjelpe unge forskere framover.

– Jeg forsøker jo å bruke mitt faglige lederskap til å backe opp unge forskere og studenter. Dessuten lærer jeg svært mye av de unge. Jeg vet med meg selv at så godt som alt jeg har gjort er i samarbeid med andre, og svært ofte unge folk.

– Slavevirksomhet

Mye forskning skjer i samarbeid, og unge forskere er ofte avhengige av å ha med mer etablerte og meritterte forskere for å få økonomisk støtte. Stenseth mener det krever etisk bevissthet fra etablerte forskere.

– Jeg er en av dem som skriver under søknader til Forskningsrådet, og er ofte prosjektleder på slike prosjekter. Jeg bidrar til prosjektet med min erfaring, og mitt navn brukes ofte til å fronte prosjektet. I slike tilfeller må det være forståelse mellom den som fronter – og leder – og de som gjør mesteparten av arbeidet og som har lagt sjela si i det. Prosjektleder kan ikke da bare ta prosjektet fra den som har bidratt på vesentlige måter til prosjektutviklingen.

Stenseth peker på at problemer kan oppstå når prosjekter har fått støtte, blant annet fra Forskningsrådet.

– Stillinger lyses ofte ut etter at prosjektet får penger. Da er det riktig å legge til rette for at den som har utarbeidet søknaden får jobben. Det er umoralsk å ta prosjektet fra dem som har utarbeidet mye av søknaden. Det er i så fall slavevirksomhet.