UiO er en råtten, gammel klubb. Grunnen til at Gunn-Elin Bjørneboe ikke ønsker å svare på om fallskjermer er vanlig praksis er enkel - det er fordi den er det!

I denne saken burde det rulle hoder i UiO, for det er åpenbart at noen ikke har skjøttet jobben sin som de skal. Men, som professor Gottschalk påpeker, UiO er en offentlig institusjon, og derfor er det mer sannynlig at Dovre faller før så skjer.

Kan jo være at de trodde rettsak ville bli og ble både et dyrere og dårligere resultat for alle parter...

Det gjenstår bare å se hvem som er den neste Bjørneboe og "nettverket" hennes gir et tilbud de ikke kan avslå. Samtidig har vi blitt tutet ørene fulle av prat om akademisk dannelse - vel og bra, men hva de har ment med alt preiket har vært heller uklart. Er denne saken ment instruktivt i så måte?

Kva seier juristane om Oslo universitets handlemåte? At ei privat verksemd kunne gjere likeeins utan juridiske konsekvensar, finn eg meir truleg, men ein statinstitusjon som universitetet? Er dette forsvarleg i forvaltningsrettsleg eller arbeidsrettsleg tyding? Eg sjölve har ikkje denne ekspertisen - nokon som har?

Jussen i dette er rett grei. Det er ikkje nokon lovreglar eller prinsipp som taler imot at offentlege organ nytter den samme sjansen som private har til å gje ein sluttpakke mot at ein sikrar seg at tvisten blir lagt til side (ei "opp og avgjord-klausul).

Det som kan lage problem er om det er budsjettert for slikt. Det vil likevel som oftast være noko rom på personalbudsjett for "jur. hjelp ol." eller ein "diverse"-post. Men her er det UiO sitt styre som er budsjettgjevar - og har vedteke at dei ville ha den tilsette ut.

Eit anna, og meir kjend problem, er at organa ynskjer å kvitte seg med nokon så fort at dei gløymer å tenke på om dei har grunn til å fjerne han eller ho. Sivilombodsmannen har kritisert Forsvarsdepartementet for å presse fra slike sluttavtaler mot nokre offiserar som vart skulda for smøring for nokre år sidan. Den rette prosedyren er då å undersøka saka så godt som er, og vurdere om ein kan si opp. Er svaret på det nei, kan ein ikkje truge med at ein vil reise ein slik sak.

I denne saka her hadde juristane til UiO sagt at grensane var overskride. Det var både styret ved HF og unviersitetet samde i, og berre to av til saman 22 styrerepresentanter røysta imot avskjeden. Difor er mi meining at det var lovleg å gje tilbodet som vart gjett.

Det er difor ikkje noko areidsrettsleg eller forvaltningsrettsleg imot å gje slike pakkar, så lenge det er gjort innanfor budsjett og ein trygt veit at avskjeden kan være lovleg.

TIl slutt vil eg, mens eg er i gang, ta opp tre ting eg meiner ikkje er rett i artikkelen her.

FOr det fyrste er ikkje professoren sagd opp på grunn av kva han sa. Domstolen kom til at når han nekta å stille på møte, så var det eit brot på lojalitetsplikta alle tilsette har, og professorar. Fleire stader i arbeidslovgjevninga står det klart at den tilsette har medverknadsplikt, og særleg gjeld det i HMS-arbeidet, som var nett det leiinga ved instituttet såg at professoren påverkte. Dette har Høgsterett fleire gonger komen til, sjå til dømes Rt. 1971 s 310 Jordangerløkka. At det tidlegare var regaert med advarslar gjer det og lettare å gå til avskjed, sjå Rt. 2005 s. 518 Conocco Phillips.

Den andre feilen er at det er fyrste gong ein seier opp ein professor (ikkje sagt i artikkelen, men sagt rett mykje i andre medier i denne saka). Det er fyrste gong ein seier opp ein professor i Oslo, men slett ikkje fyrste gong vitskaplege tilsette blir avskjediga. For litt over ti år sidan vart ein professor i BErgen i retten med ein slik sak, men han vant ikkje fram, sjå domen i Rt. 2002 s 273. For oss som hadde fått med oss dette, var det difor så rart å sjå at eit par kjende jurister, som professorane Bernt, Robbestad og Jakhelln, gjekk ut og støtta den oppsagde (me veit betre neste gong den gjengen sieer at noko er sikkert). Men det var ikkje så rart når høgsterett difor ikkje ville ta inn saken til ny behandling - dei hadde jo allerede konkludert med at og professorar hadde plikt til å følge ordrar.

Den tredje tingen er at dette er i det heile ein stor ikkje-sak bladet har brakt fram. Den som trur at Universitas har avslørt noko, bør vite at hovuddelen av desse avtaleutkastene vart drøfta i rettssalen, og han er og nemnd i sjølve dommen. Ikkje ein einaste av domarane, korkje blant juristane eller lekfolket, kommenterte det. Eg trur difor me trygt kan legge til grunn at det var lovleg å gjere som UiO har gjort.

Problemet er at juss og moral ikke alltid henger sammen...

Moralsk er og plikten til å vera med å skape eit godt arbeidsmiljø for kollegane sine. Og det er ei moralsk oppfatning som lova held si hand over.

”Jurist med langt innlegg fordi han har peil” skriver at avtaleutkast Universitas referer ble drøftet i rettssalen og er nevnt i dommen. Det er feil, avtaleutkast ble ikke lagt fram for retten. Det riktige er at Bjørneboe og hennes advokat muntlig brakte saken opp ved å fortelle at UiO hadde gjort sitt beste for å komme fram til et forlik, men at Nedkvitne avslo, noe som i følge dem viser at han er interessert i konflikt og er en kverrulant. Universitas har vist hva UiO’s tilbud konkret gikk ut på, noe som gir lesere grunnlag for å vurdere om det var berettiget å avslå det.

”Jurist” konstaterer riktig at Nedkvitne ikke ble avsatt for å ha kommet med ytringer, men for ikke å ha møtt på møter. Men da må en legge til at det som skulle skje på de møtene var at han mottok irettesettelse for å ha kommet med ytringer som da må anses for å være tillatt innenfor akademiske frihet. Her vil en ikke-jurist skille mellom formaljus og maktpolitikk. Ledelsen og konkurrerende kolleger ønsker å fjerne en person som sier ting som ikke passer dem. De kan formaljuridisk ikke gjøre det på grunnlag av hans ytringer som er lovlige, men de kan gjøre det via møteplikt. Men maktpolitisk er det viktige ikke at møter må avholdes, men at instituttet/fakultetet opptrer med én stemme utad og den stemmen skal være ledelsens eller flertallets. Makt er drivkraften for handling, jussen er et redskap.

”Jurist” mener at når professorer i jus er av en annen oppfatning enn dommere i lagmannsretten, så betyr det at professorene er dårlige jurister. Jeg tror flere av de som var tilhørere i lagmannsretten og opplevde disse dommerne gjennom seks dager, kan ha en annen oppfatning. Det gjelder spesielt den pratsomme nesten-pensjonisten som innrømmet at han hadde hatt to døtre som hadde vært hovedfagsstudenter på Historiske institutt med Helge Pharo som veileder. Det tilfellet ble gitt et stort oppslag i Dagens Næringsliv.

En ting er hva UiO har rett til å gjøre når det gjelder fallskjermer, en annen ting er hva det er fornuftig å bruke UiO’s penger til. En fallskjerm for en professor vil trolig måtte koste UiO ca. 1½ - 2 millioner. Det er store penger å spare på en inkluderende og kompetent personalpolitikk.

”Jurist med langt innlegg fordi han har peil” skriver at avtaleutkast Universitas referer ble drøftet i rettssalen og er nevnt i dommen. Det er feil, avtaleutkast ble ikke lagt fram for retten. Det riktige er at Bjørneboe og hennes advokat muntlig brakte saken opp ved å fortelle at UiO hadde gjort sitt beste for å komme fram til et forlik, men at Nedkvitne avslo, noe som i følge dem viser at han er interessert i konflikt og er en kverrulant. Universitas har vist hva UiO’s tilbud konkret gikk ut på, noe som gir lesere grunnlag for å vurdere om det var berettiget å avslå det.

”Jurist” konstaterer riktig at Nedkvitne ikke ble avsatt for å ha kommet med ytringer, men for ikke å ha møtt på møter. Men da må en legge til at det som skulle skje på de møtene var at han mottok irettesettelse for å ha kommet med ytringer som da må anses for å være tillatt innenfor akademiske frihet. Her vil en ikke-jurist skille mellom formaljus og maktpolitikk. Ledelsen og konkurrerende kolleger ønsker å fjerne en person som sier ting som ikke passer dem. De kan formaljuridisk ikke gjøre det på grunnlag av hans ytringer som er lovlige, men de kan gjøre det via møteplikt. Men maktpolitisk er det viktige ikke at møter må avholdes, men at instituttet/fakultetet opptrer med én stemme utad og den stemmen skal være ledelsens eller flertallets. Makt er drivkraften for handling, jussen er et redskap.

”Jurist” mener at når professorer i jus er av en annen oppfatning enn dommere i lagmannsretten, så betyr det at professorene er dårlige jurister. Jeg tror flere av de som var tilhørere i lagmannsretten og opplevde disse dommerne gjennom seks dager, kan ha en annen oppfatning. Det gjelder spesielt den pratsomme nesten-pensjonisten som innrømmet at han hadde hatt to døtre som hadde vært hovedfagsstudenter på Historiske institutt med Helge Pharo som veileder. Det tilfellet ble gitt et stort oppslag i Dagens Næringsliv.

En ting er hva UiO har rett til å gjøre når det gjelder fallskjermer, en annen ting er hva det er fornuftig å bruke UiO’s penger til. En fallskjerm for en professor vil trolig måtte koste UiO ca. 1½ - 2 millioner. Det er store penger å spare på en inkluderende og kompetent personalpolitikk.

Du har sikkert ei meining reint politisk, men spørsmålet var kva juristar med peil meinte, ikkje kva ein jurist meinte om universitetspolitikken. Reint juridisk var saka ikkje så komplisert. Det provast jo ved at alle dommarane kom til at UiO hadde rett. Nett som UiO sine einge ansattrepresentanter og kom til.

Om presisjonsnivået er det nok du som ikkje har heit rett: Eg sa ikkje at dei vart lagde fram; sjå kva eg skriv: "hovuddelen av desse avtaleutkastene vart drøfta i rettssalen, og han er og nemnd i sjølve dommen". Det har altså ikkje vore ein hemmelegheit at avtale vart foreslått heilt sidan tingretten høyrde saka.

Ad jursitane som synsa. Det er viktig å peike på at dei tok feil. Dette skuldas i stor grad at uttalane deira vart oppfatta som ein fagleg solid ytring om kor jussen gjekk. Fleire medie, og debattantar, synte hele tida til at "fremtredende jurister har sagt at...". Her har ein funne ut at dei tok skammeleg feil. Det bør være ei åtvaring til mange som trur at fagfolk som sier noko i ei avis, eller som ein del av ei politisk debatt, alltid snakker fag. De er meir alvorleg for ein akademiske fridomen enn at ein (av mange) dommar har nokre slektningar som har fått ei normal vegleiing.

Fleire medie, og debattantar, synte hele tida til at "fremtredende jurister har sagt at...". Her har ein funne ut at dei tok skammeleg feil.

Det virker umiddelbart som en dubiøs påstand. Det vi vet er at det foreligger en dom, og at juristene det vises til hadde et annet perspektiv på saken enn dommerne. Bare i denne meget begrensede forstand tok disse juristene "feil".

I tillegg kommer naturligvis at en dom i en norsk rettssal ikke bør betraktes helt uavhengig av maktpolitiske vurderinger/hensyn. Rettssaken utspilte seg i UiOs jubileumsår og i en situasjon der det med stor sannsynlighet var viktig for staten å statuere et eksempel. UiO strakk seg ikke langt i sin kompromissvilje vis-a-vis Nedkvitne, og ser ikke ut til på noe tidspunkt å ha fryktet en rettssak.

TIl "jurist med peil": jeg håper du er relativt tidlig i dine studier. Selv jeg, som ikke er jurist eller jusstudent vet da at juss ikke bare handler om rett og feil, men om skjønn og tolkninger.

Flere av de "fremtredenede juristene" du harselerer over har forøvrig mye tyngre fagbakgrunn enn de i tingretten og lagmannsreten. Minst en av dem er professor her ved UiO. En annen, Kjetil Lund, er tidligere høyesterettsdommer.

@ kaisy: Hyggeleg at du trur at ein ordrik nynorsknyttar er ein ungfole. MEn eg har nyhende: Eg har ikkje vore på UiO på ein lang stund. Hint: eg kalla meg "jurist", ikkje "jusstudent"...

Du har sikkert rett i at dei juristane eg er kritisk til, kan ha tyngre fagbakgrunn, kva no det er (men eg trur du blandar saman "eg liker meiningane deira" og "kompetanse"). Du har og sikkert rett at det er "skjønn og tolkninger" og ikkje berre rett og galt. Men det var jo AN som gjekk til domstolane med påstand om at det var "galt". Tenk deg om: hadde UiO vorte dømt, ville du ha sagt "jaja, det er ikkje om rett og galt, men berre ein rekkje vurderingar"?. Eg har mine tvil.

Men okke som: dei "fremtredene juristene" mange nytta som sanningsvitne på at UiO ville tape 1) tok feil 2) fortalte ikkje lesarane at det var andre hensyn som kunne tale imot å la folk halde fram på den måten. Det er det vel lov til å peike på?

Juristar taler i fire omganger: ting- lag- høgsterett og EMD. Eg sett difor strek her. Vonleg er det ikkje grunnlag for gjenopptaking?

Mange som kaller seg "jurist" selv om de fremdeles er studenter. Tenkte det kanskje gjaldt deg, siden du var så skråsikker.

Jeg har vel ikke sagt noe om hvilken side jeg støtter i Nedkvitne-saken? Jeg bare konstaterte at de som har gått ut med støtte til N ikke er noen hvemsomhelster.

Personlig stoler jeg mer på vurderingene til en tidligere høyesterettsdommer (lund) og en ytringsfrihetsekspert (bernt) enn en hvilken som helst person med juridisk embetseksamen.

Jeg kan ikke huske å ha lest at noen har gått ut og sagt at UiO vil tape.

Uniforum: Nedkvitne bør vinne

"Min faglige vurdering er at det er helt på sin plass at ytringsfrihetsperspektivet føres fram"

"Men slik jeg tolker jussen på dette området, bør han vinne, sier Robberstad."

SIC!

BTW: ein av dei "hvilken som helst person med juridisk embetseksamen" er høgsterettsjustitiarius.

Hva er så budskapet fra juristen her? Det eneste han har påvist er en uenighet blant jurister (noen "outside", andre "inside the game"). Det var vel hele tiden klart at dette var en sak med høy prosessrisiko, og at det var Davids kamp mot Goliat. Det er i det hele tatt ikke spesielt smart å gå til sak mot staten i Norge. Det har mange erfart lenge før Nedkvitne. Juristene/dommerne har sikkert en veldig god forklaring, men vi andre gjør oss våre tanker om hvor perfekt maktfordelingsprinsippet er gjennomført utenfor bokhyllenes verden.

Professor Robberstad sier i intervjuet med Uniforum at hun regner med at Nedkvitne-saken for lagmannsretten vil bli ført og dømt som en sak om ytringsfrihet. I så fall mener hun at Nedkvitne bør vinne. Saken ble for lagmannsretten ikke dømt som ytringsfrihetssak men som en sak om møteplikt til møter. Da tapte Nedkvitne. En kan jo tolke dette slik at Robberstad og dommerne var enige om at dersom saken ble dømt som ytringsfrihetssak ville Nedkvitne vunnet, dersom den ble dømt som en arbeidsmiljøsak om møteplikt, ville Nedkvitne tape. Dommerne valgte å dømme saken på den siste måten. Men de kunne ha valgt annerledes. Dersom en forsøker å forstå denne saken ved å bruke bare en juridisk logikk, går selv en ”jurist med peil” seg vill. Dersom en forsøker å forstå den ut fra en maktlogikk, blir den enklere. Staten ved UiO-ledelsen disiplinerer et individ i sin tjeneste. Dommerne støtter staten. Dommere er (nesten alltid) statslojale. Dekan ved juridisk fakultet Graver i boka ”Hva er rett?” er en av mange som har tatt opp spørsmålet. Med større vekt på europeisk rett er det vel et håp om at de statslojale dommerne etter hvert vil dø ut.

1: Det heter "Det juridiske fakultet".

2: Statsstøtta frå domstolane er samrøystes. Til og med lekdommarane støtta det. Og alle pofessorane som er valde inn i leiinga.

3: Debatter som held seg med folk som meiner at løysinga på "problem (om enn så oppdikta) er at dei vil "dø ut", er så undermåls at nok får være nok. Gå heim og tenk på kva du har sagt.

Selv om det offisielt heter "Det juridiske fakultet", er det helt normalt og ikke på noen som helst måte feil å omtale fakultet som juridisk fakultet i dagligtale.