Jeg håper Nedkvitne fører denne viktige kampen til veis ende. Det er flere eksempler på at Høyesterett har endt på et annet resultat enn tingretten og lagmannsretten. Nedkvitne har fått mye støtte fra sentrale skikkelser i norsk rettsvitenskap, som Bernt, Jakhelln, Robberstad, Lund m.fl.

Norske akademikere har ikke råd til å tape denne kampen, det står om selve universitetsdemokratiets og universitetsidéens fremtid i Norge. Nedkvitne kjemper for oss alle. Et universitet uten ytringsfrihet er ikke noe universitet.

Rettssaken dokumenterte til gagns at det var instituttledelsen og et miljø av mobbere som trakasserte Nedkvitne på en måte som overhodet ikke stod tilbake for Nedkvitnes e-poster. Vi har altså en god gammeldags krangel på et institutt, det nye er at den ene parten har sikret seg vervene på instituttet og misbruker denne administrative makten til å kvitte seg med sin motstander.

Bernt har påvist at professorer ikke kan instrueres og ikke har noen "lojalitetsplikt" til instituttledelsen. Professorers tjenesteplikter er begrenset til forskning, undervisning og veiledning, ikke til å delta på møter hvor de blir skjelt ut og som de har gode grunner (legeerklæring) til ikke å delta på.

Bernt har også vist til at det ble garantert fra regjeringens side at stillingsvernet for professorer ikke skulle svekkes da de ble fraranet statusen som embedsmenn for tyve år siden; som Bernt konstaterte: "Men dette har i alle fall ikke tingretten tatt inn over seg". Man ville aldri fått sparket en professor som var embedsmann på et slikt grunnlag som i denne saken.

Jeg tolker rettstilstanden etter dommen slik at professorer kan si omtrent hva de vil, så lenge de møter opp når ledelsen ber om det, sier han.

Spørsmålet blir: Skal "ledelsen" (det er feil å kalle folk i verv på et institutt for "ledelse" etter min mening, verv er noe som går på omgang, hensikten med dem er ikke å "lede" andre) kunne bruke "møteinnkalling" som en trakasseringsteknikk, noe i samme dur som filibuster? Det kom frem i retten at folk som hadde verv på samme institutt tidligere (f.eks. Collett) aldri "innkalte" folk til møter, Collett gikk og snakket med Nedkvitne hvis han hadde behov for det og det gikk utmerket. Vitner i retten slo fast at Jorunn Bjørgum, den andre parten i denne konflikten, hadde en ekstremt autoritær ledestil (Fuglestad), at hun var "kommet langt over sitt eget inkompetansenivå" (Collett) og at det var "skadelig for min psykiske helse å gå dit (glassburet)" (Collett). Nedkvitne hadde gode grunner til ikke å delta på et møte hvor han skulle trakasseres av denne personen.

Hvis instituttledelsen eller andre hadde behov for dialog med Nedkvitne kunne de oppsøkt ham direkte, eller sendt brev (det ble hevdet at de ønsket å foreslå for ham at han ble flyttet til et annet institutt, et slikt forslag kunne de fremsatt i brevs form).

Jeg finner det en tanke underlig at "In Defence of Academic Freedom" bruker ord som mobbing og trakassering her. Det som karakteriseres som et miljø av mobbere handler jo bare om kollegaer som bruker sin ytringsfrihet?

Man må tåle at det går hardt for seg for å bevare forskningens frihet - at andre har benyttet sin ytringsfrihet til å ta til motmæle er vel ingen grunn til å ikke møte på møter? Hvis møteinnkallinger blir betraktet som trakassering er det kanskje på tide å vurdere om man er for hårsår for det akademiske ordskifte?

Jeg finner det en tanke underlig at "In Defence of Academic Freedom" bruker ord som mobbing og trakassering her. Det som karakteriseres som et miljø av mobbere handler jo bare om kollegaer som bruker sin ytringsfrihet?

Det er forskjell på å bruke sin ytringsfrihet og på at den ene parten i krangel misbruker administrativ makt til å frata motparten jobben sin, i strid med hvordan ting har fungert på norske universiteter hittil!

Hadde mobberne (som dokumentert av vitner i retten) Jorunn Bjørgum, Helge Pharo og de andre bare "brukt sin ytringsfrihet" ville vi bare hatt en vanlig instituttkrangel, av det slaget som alltid har eksistert og som det finnes mange av (prorektor Haakon Breien Benestad sammenlignet saken med krangelen mellom C.A. Fleischer og J. Andenæs på jus).

Å ta fra noen levebrødet er en metode som man så brukt i kommunistdiktaturer. Det er ikke en akseptabel metode i Norge. Å hevde at den som tar fra noen levebrødet som hevn for en krangel "bruker ytringsfriheten sin" faller på sin egen groteske urimelighet.

Hvis møteinnkallinger blir betraktet som trakassering er det kanskje på tide å vurdere om man er for hårsår for det akademiske ordskifte?

"Møteinnkalling" har ingenting med akademisk debatt å gjøre. Akademisk debatt foregår ikke på den måten. Professorene utgjør toppledelsen ved instituttet og universitetet, og kan ikke "innkalles" til møter mot sin vilje. De beærer en med sitt nærvær når det passer dem. Deres plikter omfatter bare forskning, undervisning og veiledning. De har ingen andre plikter, jf. Bernt.

Saken her er at jo at de som var i konflikt med Nedkvitne og misbrukte administrative verv til å sparke ham, selv ikke oppfylte sine tjenesteplikter, f.eks. plikten til å ha en nevneverdig forskningsproduksjon, en sentral tjenesteplikt (faktisk halve jobben) for en professor ved UiO med 50% forskningstid.

(i historisk forstand omfattet Det akademiske kollegium alle professorene. Når det siden ble redusert var tanken at kollegiet var en representativ forsamling av professorene)

Saken her er at jo at de som var i konflikt med Nedkvitne og misbrukte administrative verv til å sparke ham, selv ikke oppfylte sine tjenesteplikter, f.eks. plikten til å ha en nevneverdig forskningsproduksjon, en sentral tjenesteplikt (faktisk halve jobben) for en professor ved UiO med 50% forskningstid.

Nedkvitne ble som kjent sparket for bl.a. å ha påpekt dette og stilt spørsmål ved instituttlederens professorkompetanse.

Å ta fra noen levebrødet er en metode som man så brukt i kommunistdiktaturer. Det er ikke en akseptabel metode i Norge.

Veldig enig i mye av det du skriver, men jeg tror at vi i vår tid skal være litt forsiktige med å operere med dikotomier som "kommunistdiktatur" vs Norge. Det meste er åpenbart mulig også i Norge.

Professorene utgjør toppledelsen ved instituttet og universitetet, og kan ikke "innkalles" til møter mot sin vilje. De beærer en med sitt nærvær når det passer dem.

Den professorklassen det her siktes til tilhører et annet århundre - med eller uten hjelp av byråkrater. En sådan patos var bare mulig før masseutdanningens epoke. Jeg synes nok du idealiserer forholdene vel mye slik de var før Bjørneboe & co gjorde sin inntreden. Det var mye maktmisbruk og nepotisme også i tidligere tider.

Den professorklassen er fortsatt en realitet på de juridiske og medisinske fakulteter, men det er mulig ting har gått nedover på HF.

Dette er en sak der lagmannsretten tok parti med mobberne (ledelsen). Det må da være en menneskerett (også for Nedkvitne) å nekte å stille i sjikanøse utskjellingsmøter. Hvis det ikke skal være det, hva slags samfunn er det da vi ønsker oss?

Dessuten er dette en sak om faglig kompetanse. Dommen viser klar at faglig kompetanse og dyktighet ikke er så viktig, bare ledelsen får viljen sin.

Ja, saken har demonstrert at IAKH (tidligere Historisk institutt) har en inkompetent ledelse bestående av mobbere som går Gerd-Liv Valla en høy gang. Ved hvilken annen arbeidsplass ville det være greit for lederne å systematisk på bedriftens pauserom i andre ansattes påhør kalle sine ansatte for "gærninger", "pip-pip", "idioter", "sprø" eller baksnakke ansatte som "inkompetente" overfor internasjonale samarbeidspartnere (jeg snakker her om Helge Pharo som omtalte en professor, ikke Nedkvitne, på denne måten overfor hennes samarbeidspartnere). Rettssaken har dokumentert ved vitneutsagn fra mange vitner at det er Helge Pharo og Jorunn Bjørgum som i alle år har trakassert kolleger på instituttet, herunder Nedkvitne, Fuglestad, Bruland og mange andre, på en svært grov måte. Pharo/Bjørgum har så i tillegg misbrukt administrativ makt for å trakassere ofrene for sin egen mobbing. Det er bare en mulig konklusjon på det som kom frem i rettssaken, og det er at Pharo og Bjørgum må sparkes, og Nedkvitne må få erstatning for urettmessig oppsigelse og for mobbing fra ledelsens side.

Ledelsen på IAKH fremstår for en samlet offentlighet som pøbler og mobbere på et nivå de fleste forlot i ungdomsskolen, og har mistet all troverdighet, også faglig. Deres oppførsel, som nå er avkledd i offentligheten, ødelegger for UiOs renommé. I en kronikk i Aftenposten etter Hjernevask mente Jon Hustad at Jørgen Lorentzen burde sparkes. Det er nærliggende å reise det samme kravet i denne saken.

Nedkvitne ble sparket for å (korrekt) ha sagt at Jorunn Bjørgum ikke var kompetent på professornivå. Men for Helge Pharo er det tydeligvis greit å si dette om kolleger overfor deres samarbeidspartnere, fordi han "mener hun ikke var kvalifisert for stillingen" eller noe i den dur.

Nedkvitne ble sparket for å (korrekt) ha sagt at Jorunn Bjørgum ikke var kompetent på professornivå.

Det er vel ikke riktig. Han ble oppsagt pga. at han ikke kom på møter med ledelsen. Dersom denne dommen blir rettskraftig, kan man jo tenke seg hvilket rom den gir for misbruk og manipulasjon fra ledelsens side. Det er nok å oppkonstruere en situasjon ved å gjøre livet vanskelig for en uønsket ansatt for så å skaffe seg et påskudd til med loven i hånd å kvitte seg med vedkommende.

Det har vært mange argumenter for å sparke ham som har blitt fremsatt. Ett av dem var at han sa at hun var faglig svak og fikk professortittelen sin på uriktig grunnlag. Olav Torvund har blogget om dette og gir støtte langt på vei til Nedkvitnes påpekning. På møtet Akademisk forum hadde om saken kommenterte Jan F. Bernt også dette:

"Nedkvitne kritiserer instituttleiaren som fagleg dårleg, og at vedkomande har eit avgrensa interesseområde og har vist lita interesse for hans eige fagfelt. Instituttleiaren har heller ikkje gjort ein god nok jobb, meiner Nedkvitne. Det er ei heilt uproblematisk fagleg ytring, som me må tola i akademia."

Olav Torvund skriver: "Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jorunn Bjørgums kompetanse. Men en titt på hva som er registrert av publikasjoner i BIBSYS og Frida viser i alle fall at Nedkvitnes påstander på dette punktet ikke er åpenbart grunnløse. Dommen gir heller ikke inntrykk av en leder som har vært på høyde med situasjonen"

Herlig lesning må jeg si. Noen som åpenbart skriver det ingen våger å si høyt I Glassburet, det flotte pauserommet ved IAKH som fikk bred omtale i retten. IAKH et rottereir bestående av en gjeng middelmådigheter, med visse unntak riktignok (eneste formildende omstendighet ved IAKH er i grunnen de få unntakene). Sleik riktige rygger, tål all urett som ikke rammer deg selv. Kom i posisjon, drit i faget og studentene. Ta del i ulveflokken av krenkede mennesker som ikke ville overlevd et sekund i den virkelige verden. Krydre det hele med litt bitterhet som når du endelig kommer i posisjon blir til hevngjerrighet. Voila, den råtne maten er servert.

Jeg har skrevet mye om Nedkvitne-saken på min netteside (87.000 tegn) - www.andreas-raaum.com og det vil komme et nytt innlegg (30.000 tegn) den 6.mai.Jeg var amanuensis ved Historisk institutt i perioden 1963-93.

Raaums blog (se over) er meget interessant lesning. Anbefales!