; "<b>TAPER SØKERKAMPEN:</b> Vibeke Helén Moe, seniorrådgiver ved Høgskolen i Oslo, mener de må bli bedre på å søke om forskningsmidler fra EU.")
TAPER SØKERKAMPEN: Vibeke Helén Moe, seniorrådgiver ved Høgskolen i Oslo, mener de må bli bedre på å søke om forskningsmidler fra EU.
Norge taper på EU-investering
Norge har investert 5 milliarder kroner i EUs forskningsprogrammer, men har kun fått halvparten tilbake. Høyskolene pekes ut som søkertaperne.
– Dette er lite hensiktsmessig bruk av forskningsmidler. Når så lite av pengene går tilbake i tildelinger til norske forskere, må man spørre seg om dette er den beste måten å investere i norsk forskning, sier utredningsleder i Nei til EU, Morten Harper.
Han kommenterer de ferske tallene fra Norges forskningsråd som viser at Norge betaler langt mer til EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (2007–2013) enn det som kommer tilbake igjen.
Forskere kan gjennom EU-programmene søke om støtte til internasjonale forskningsprosjekter. Så langt i perioden har norske forskere fått 2,7 milliarder kroner i støtte. Det er bare litt over halvparten av de 5,1 milliardene Norge har betalt i kontingent til programmet.
– Høyskolene sliter
Simen Ensby, avdelingsdirektør i Forskningsrådet, forteller at høyskolene taper mot universitetene i Norge i søkerkampen. I tillegg til at universitetene så langt har sendt inn langt flere søknader, får de også innvilget en større andel av søknadene sine sammenlignet med høyskolene.
– Høyskolesektoren sliter med å få tildelt midler. Noen er flinke nok, mens andre har for dårlige samarbeidspartnere eller skriver for dårlige søknader, sier Ensby.
Seniorrådgiver ved Høgskolen i Oslo (HiO), Vibeke Helén Moe, bekrefter at dårlig respons på søknadene er et problem.
– Hittil i perioden har våre forskere sendt inn 21 søknader om støtte fra EUs rammeprogrammer. Bare én av disse har så langt blitt innvilget, sier hun.
Hun mener likevel at HiO ikke har noe annet valg enn å fortsette å sende inn søknader.
– Her nytter det ikke å melde seg ut. I fremtiden vil nok også tildelingen av nasjonale forskningsmidler henge tettere sammen med EU-programmene. HiO har derfor ambisjoner om å øke både antallet søknader og treffprosenten, sier Moe.
Spleiselag
På tross av høyskoleproblemene mener Ensby i Forskningsrådet at Norge så langt har fått god uttelling for pengene som er investert i EU-programmet.
– EUs rammeprogram er et spleiselag som vi ønsker å stimulere norske forskere til å delta i. Det å være med på den internasjonale kunnskapsproduksjonen er avgjørende for norsk forskning, og det er derfor ingen diskusjon om disse pengene kunne vært brukt på en annen måte, sier han.
Ensby får støtte av statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve. Han sier det er for tidlig å trekke konklusjoner på bakgrunn av tallene Nei til EU trekker frem.
– Perioden for rammeprogrammet er ennå ikke avsluttet, og jeg tror vi etter hvert vil se en bedre balanse mellom beløpene som har gått ut og inn. Når det er sagt, er ikke Norge med i dette programmet for å tjene penger.
Ingrid Finess Evensmo • Tonje Thilesen (foto)Fakta
Så langt i EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling har Norge bidratt med 5,1 mrd. kroner.
Bare litt over halvparten, til sammen 2,7 mrd., er gitt tilbake gjennom støtte til prosjekter der norske forskere deltar.
Høyskolene sliter mest med å skaffe EU-midler. Fra de statlige høyskolene har det blitt sendt 89 søknader, og kun 13 prosent av disse har fått tilslag.
Til sammenlikning har universitetene så langt levert 1149 søknader, og har fått innvilget 20 prosent av disse. Det er over EU-gjennomsnittet på 17 prosent.
Kilde: Norges forskningsråd
En kommentar
Søknadskriving som ikke resulterer i en innvilget søknad er dessverre et rent tap for den som skriver søknaden. Vitenskaplig ansatte er ansatt for å forske (skrive søknader er per definisjon ikke å forske!), undervise og formidle. Dersom høyskolene og universitetene skal øke motivasjonen hos de vitenskaplig ansatte til å bruke måneder av sine liv på å finpusse på språket i søknader må man for eksempel slippe tilsvarende mengde undervisning. Livet er dessverre for kort til å skrive søknader som antagelig ikke går inn. Min erfaring er at da får jeg ikke forsket selv –forskningstiden forsvinner i å skrive på noe som ikke gir uttelling – og det blir færre publikasjoner. Og færre publikasjoner betyr mindre penger til å drive forskning for den enkelte forsker på de interne budsjettene hos oss på Universitetet i Oslo i allefall. Det å skrive på søknader som man vet på forhånd antagelig ikke går inn er i seg selv ikke morsomt, men den dagen avslaget kommer blir man satt helt ut psykisk og det kan gå uker før man arbeider optimalt igjen. Sterk administrativ satsing må til som hjelp hvis det skal være noen vits i å gjøre dette. Noen i ”forskningsadministrativ avdeling” må overvåke EU-prosessene med falkeblikk og samtidig ha stor kunnskap om hvem av de vitenskaplig ansatte som har kompetanse på forskjellige områder. De administrativt ansatte må så ringe/e-maile de aktuelle forskerne på et veldig tidelig tidspunkt (ett til to år før søknaden skal være inne) slik at man kommer tidlig inn i prosessen. Deretter må det gis stor administrativ hjelp, for eksempel til enkle ting som å holde orden på hvilken versjon av søknaden som er den mest oppdaterte. Tilslutt må profesjonell skrivehjelp kjøpes inn (for sentrale penger) fra firmaer som er eksperter på EU-søknader for å finpusse søknaden.
