; "<b>Kritisk:</b> Mange arbeidsmiljøproblemer ved UiO skyldes at fagmiljøene ikke har noe kultur for å gripe inn, mener Kim Kantardjiev")
Kritisk: Mange arbeidsmiljøproblemer ved UiO skyldes at fagmiljøene ikke har noe kultur for å gripe inn, mener Kim Kantardjiev
Studentpolitiker går til angrep mot gubbevelde ved UiO
UiO trenger et generasjonsskifte for å rydde opp i arbeidsmiljøproblemene. Det mener hovedverneombudet og tidligere forskningsansvarlig i Studenparlamentet.
; "<b>Etterlyser fellesskapskultur:</b> Aksel Braanen Sterri")
Etterlyser fellesskapskultur: Aksel Braanen Sterri
– Universitetet har en strengt hierarkisk struktur der de som sitter på prestisje- og innflytelsestoppen er gamle professorer med store nettverk, flertallet menn. De har en kultur der de knytter all sin prestisje til sitt lille, smale forskningsområde, og dermed hegner veldig om seg og sitt. Da er det lett at det danner seg en kultur der det er vanskelig å si ifra.
Dette sier Kim Kantardjiev, fjorårets forsknings og undervisningsansvarlig i Studentparlamentet. han mener Universitetet har et kulturproblem.
Hovedverneombud ved UiO, Mette Børing slutter seg til kritikken.
– Jeg er helt enig. Særlig i maktforholdet mellom yngre og eldre vitenskapelig ansatte er dette et problem, og spesielt i profesjonsmiljøene.
Børing mener alt for mange har fått drive på akkurat som de vil alt for lenge.
– Jeg kjenner vitenskapelig ansatte som er redde for å åpne eposten sin om morgenen, så ille kan det være.
Begge understreker at dette ikke er et forsøk på å dra alle over en kam, men å forklare hvorfor UiO har hatt større problemer på arbeidsmiljøfronten enn andre arbeidplasser.
Ønsker mer fellesskap
Tematikken kom opp under arbeidsmiljødagen for UiOs ansatte, som ble arrangert under slagordet «Med liv og lyst!» I en paneldebatt med temaet varsling og HMS etterlyste studentparlamentsleder Aksel Braanen Sterri en mer kollektiv identitet for å sikre bedre arbeidsklima.
– Forskeryrket har vært isolert og privilegert. De sitter på kontorene sine og tenker sånn: «Dette er mitt fagfelt, administrasjonen er til for meg, så jeg kan gjøre hva jeg vil». Sånn er ikke virkeligheten lenger. Vi trenger mer forskerfellesskap og lagånd om vi skal ha et godt arbeidsmiljø, sier Sterri til Universitas.
Etterlyser undersøkelser
Øyvind Østerud er Instituttleder for statsvitenskap ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet og har vært professor ved UiO siden 1980. Den 66 år gamle professoren ler når Universitas konfronterer ham med kritikken.
–Nei, det tror jeg ikke noe på. Vis meg en skikkelig empirisk undersøkelse som underbygger dette, så kan vi diskutere det.
Han tviler ikke på at denne typen problematikk finnes, men mener den har lite med en generasjonskløft å gjøre.
–Når slik maktbruk forekommer tror jeg det handler mer om enkeltindivider og små fagmiljøer som er svært bundne til sin spesifikke fagtradisjon.
Kantardjiev sier han gjerne skulle hatt konkret statistikk å vise til, og etterlyser grundige undersøkelser.
–Universitetet og fakultetene burde virkelig ta seg råd til å gjennomføre noen skikkelige undersøkelser. Ta Det odontologiske fakultet; da man undersøkte viste det seg at et helt fakultet hadde en kultur hvor man lot være å si fra.
Unntaket er arbeidsmiljøundersøkelsen på Humanistisk fakultet fra 2007 der 12 prosent av respondentene oppgav at de følte seg mobbet. Flertaller av disse var over 50 år gamle.
Tror på generasjonsskifte
I løpet av de neste ti årene kommer en tallrik generasjon vitenskapelig ansatte til å gå av med pensjon. Kantardjiev håper generasjonsskiftet vil gi en gylden mulighet.
–Virkeligheten i høyere utdanning har endret seg. Et resultat av det er at yngre forskere nok er åpnere og mer samarbeidsorienterte, og vant til å jobbe på store felles prosjekter. Dette gir oss muligheten til å endre på en kultur som først og fremst har ligget hos den eldre garde. De må bare dø ut først, avslutter han.
Mirjam K. S. Folkvord • Maria Mår Johansen (foto)7 kommentarer
Haha! Kim må klones i 1000 eksemplarer og puttes i faddersekkene!
Virkeligheten i høyere utdanning har endret seg. Et resultat av det er at yngre forskere nok er åpnere og mer samarbeidsorienterte, og vant til å jobbe på store felles prosjekter. Dette gir oss muligheten til å endre på en kultur som først og fremst har ligget hos den eldre garde. De må bare dø ut først.
Kantardijeff undervurderer systemets institusjonelle og ideologiske evne og vilje til å klone seg selv. Den eldre garde har makt til å kontrollere rekrutterings-/fornyingsprossene.
Studentpolitikernes kritikk er prisverdig, men trolig for naiv. Det faktum at en ringrev som Børing henger seg på denne kritikken, er et dårlig tegn. Ingen vet bedre hvor skoen trykker uten å ha løftet en finger for å gjøre noe med det.
Prof. Østerud har noe rett i at dette kanskje ikke bare generasjonsrelatert, men han tar feil når han sier at det er et problem begrenset til enkeltpersoner og små fagmiljø. I større eller mindre grad er "hierarkisme", gubbevelde, maktmisbruk osv. innebygget i universitetet som institusjon. Skal man få til reelle endringer, må disse være dyptpløyende. Jeg er også enig med Kveldulf i at systemet kloner seg selv. Dagens gubbevelde har sørget for at nyansatte deler deres oppfatninger og holdninger. Alle opposisjonelle krefter har for lengst blitt eliminert.
Hva er dette tullet med opposisjon for opposisjonens skyld? Fagmiljøer er "elitistiske" fordi man ønsker at de skal være drevet etter kompetanse og evne.
Det at denne kulturen ikke oppfordrer til samarbeid er vissvass. Vitenskapen er et stort samarbeidsprosjekt, og disse "store nettverkene" som professorene besitter grunnes jo nettopp i at de har en stor sirkel med kollaboratører!
Som professorer har de både lov og rett til å mene at de sitter på kompetanse på sitt fagfelt, og det er helt korrekt at administrasjonen skal eksistere som støtte for de vitenskapelige ansatte og studentene (hva er den der ellers for?)
Hvis vi fortsetter å vanne ut kompetansen i norske universiteter, og innføre et "idiokrati"-system der også, så blir vi virkelig stående i en kunnskapsmessig stampe. Det å styre sammensetningen i forskningen etter andre faktorer enn kompetanse, blir som å la mennesker inn på fotballandslaget etter alder/kjønn/"you name it" i stedet for ballkontroll.
Noen må vurdere menneskers faglige kompetanse, og det er naturlig at professorer har en rolle i dette, da de mest sannsynlig er de som er i best posisjon til å vurdere denne.
Som professorer har de både lov og rett til å mene at de sitter på kompetanse på sitt fagfelt, og det er helt korrekt at administrasjonen skal eksistere som støtte for de vitenskapelige ansatte og studentene (hva er den der ellers for?)
Hovedvirksomheten ved et moderne universitet er undervisning, ikke forskning. Byråkratene er til for andre byråkrater, og for å holde styr på studentene (som er mange etterhvert).
Det å styre sammensetningen i forskningen etter andre faktorer enn kompetanse, blir som å la mennesker inn på fotballandslaget etter alder/kjønn/"you name it" i stedet for ballkontroll.
Det mange andre faktorer enn kompetanse som styrer sammensetningen i forskningen. Slik har det alltid vært.
Noen må vurdere menneskers faglige kompetanse, og det er naturlig at professorer har en rolle i dette, da de mest sannsynlig er de som er i best posisjon til å vurdere denne.
Det er vel også andre "ting" enn faglig kompetanse som vurderes i forhold til ansettelse, hvis det var det du tenkte på. Hvilke venner en søker har vil som regel være avgjørende for hvem som får stillingen.
Jeff har helt rett. Vitenskapen skal være elitistisk, det er ikke et demokratisk prosjekt der anything goes. Universitetet skal være meritokratisk. Er det urettferdig at bare de beste besvarelsene får A? Er det urettferdig at de beste forskerne blir professorer?
Administrasjon skal selvsagt være til for de vitenskapelig ansatte (dette skulle bare mangle).
UiO er et universitet og da skal det være elitistisk.
Vitenskapen skal være elitistisk, det er ikke et demokratisk prosjekt der anything goes. Universitetet skal være meritokratisk. Er det urettferdig at bare de beste besvarelsene får A? Er det urettferdig at de beste forskerne blir professorer?
Vel, "vitenskapen" er så grunnleggende for moderne samfunn at alle er mer eller mindre involvert. Forskning i verdenstoppen (forskningsfronten) er nødvendigvis begrenset til en minoritet, og er derfor elitistisk. Universitetene er også elitistiske, men ikke meritokratiske. Og nei, det er ikke "bare de beste" som får A, og det er ikke de beste forskerne som blir professorer. Spesielt ikke i Norge. Spesielt ikke ved UiO.
