Typisk professor-tale dette: klag på studentene. Vi har hørt det før, bl.a. Bernt Hagtvet holder svoveltaler om dette fra tid til annen. Svaret fra bakerste benk er at en foreleser får de studentene han/hun fortjener. Intet fag er interessant i seg selv, alt kommer an på undervisningen, på formidlingen. Pensum er som regel kjedelig, det samme er de fleste foreleserne, som betrakter undervisning som en sur plikt.

Og for bare å avlive en myte en gang for alle: studenter som virkelig brenner for sitt fag, vil gå ut av UiO med karakterer fra C og nedover. Professorene elsker å klage på studentene, men deres alter ego tilsier at de foretrekker konforme pensumslaver.

@ colgate

Hvilken myte avliver du? At studenter som bryr seg om faget sitt typisk sett gjør det bra i det?

Jeg avliver ingen "myte", bare en "professor-snakkis" som går ut på at man ønsker seg "engasjerte" selvtenkende, kritiske studenter, mens man egentlig ønsker seg konformister som reproduserer pensum. En ikke-konform, engasjert student vil typisk lese utenfor pensum, vilket straffer seg ved eksamen.

Jeg tror nok Colgate her gjør noen feilslutninger, men det gjør sannelig vår venn Lundestad også. Eller rettere sagt, han klarer effektivt å gjøre seg selv komplett overflødig. Hvis det er utelukkende arbeidsinnsatsen og "inntakskvalitet" (forferdelig språkbruk forøvrig) til studentene som teller - hvorfor har vi Geir Lundestad her? Et annet apropos er at det begynner å bli et bortimot latterlig høye inntakskrav på de fleste utdanninger ved UiO, samtidig som det kommer stadig flere (ubegrunnede) påstander om at hvem som helst (eller "kreti og pleti" som Iver B. Neumann kalte studentene) kan komme inn på UiO. Jeg vil gjette på at en tredel av professorene ved UiO ikke ville kommet inn på sitt førstevalg hvis de måtte søke idag.

KK: Vilke "feilslutninger" er det du sikter til? Er for øvrig enig i den siste setningen: professorer av typen Lundestad (Neumann er i en litt annen kategori) mangler skamvett når de kritiserer dagens studenter. Studenthverdagen på 60- og 70-tallet var et slaraffenliv sammenliknet med dagens virkelighet. De folka vet pokker ikke hva de snakker om.

Hvor mye kreves det egentlig for å tilfredsstille professorer som helst ikke vil undervise?

studentblogg.tekna.no/2010/10/taansvar/

Det er umulig å tilfredsstille bipolære personligheter. De lever i parallelle virkeligheter. Den interne virkeligheten tilsier at de (som regel) gir blaffen i studenter. Dette kan de ikke vise/si utad, og må derfor klage på "publikum" når det ikke er fornøyd. Skulle tatt seg ut om man hadde gjennomført det samme prinsippet i showbiz...

Vel, jeg skal være forsiktig med å uttale meg, men av de universitetsstudenter jeg kjenner har jeg blitt fortalt at de arbeider like mye som eller mindre enn de gjorde på videregående. 30 timer arbeid i uka eller mindre var vanlig.

På mitt universitet i statene snakker vi minimum 50-timersuker for alle jeg kjenner, og det gjelder på tvers av grader. Det er normalen.

I statene er kravene mye høyere - både til studenter og ansatte. Latsabbene og daufiskene som blir professorer i Norge ville ikke hatt en sjanse ved de fremste universitetene over dammen.

Synes det virker som om det er litt for mange professorer som hele tiden snakker om at de ønsker engasjerte studenter, men samtidig så er de ikke engang tilgjengelig i pausene i forelesningene for da stikker de av for å gå i kantinenen eller rømmer opp på kontorene sine. Det gjør det ikke akkuart enkelt å vise engasjement. Ikke virker det som om de ønsker særlig kontakt med bachelorstudenter heller...

ReKim Kantardjiev. Du spør hvorfor vi har Lundestad her. Til det vil jeg bare sitere noe Lundestad selv sa på første forelesning i våres: " Jeg er altså professor 2 her på universitetet, det betyr at jeg tilbringer så lite tid som mulig på UiO og bruker mesteparten av tiden min på Nobelinstituttet." Dette er noe vi alle får bevitne i morgen når Geir står bak Jagland og smiler når fredsprisvinneren leses opp ;) Så akkurat hva gjelder Lundestad så er det nok mer HF som ønsker å ha han tilstede, enn at han føler ett enormt behov for å være på Blindern selv om han i samem forelesning nevnte at han synes det er givende og morsomt å forelese og kunne snakke med studenter. Alt tatt i betraktning så vil jeg hevde at det er få så flinke forelesere som Lundestad ved UiO så at han er litt pompøs etter alle sine møter med Obama ol. får vi vel tåle...

Hva gjelder Iver B Neumann så er jeg veldig glad for at han ikke er professor ved UiO. Sender en varm tanke til Raino Malnes for at han skremte bort elitisten Neumann. Hvis han anser alle studenter som kreti og pleti er jeg glad for at jeg slipper å se han i min studiehverdag...

Selv om man ikke studerer flittig, er ikke dette synonymt med latskap. Ofte blir studentene presset til videre utdanning av foreldre, selv om de enten ikke er modne nok, ikke egentlig ønsker det eller rett og slett trenger et hvileår. Jeg husker da jeg selv begynte på universitetet rett fra gymnaset. Jeg ante ikke hva jeg ville studere, men jeg hadde 3 valg; videre og høyere utdanning, begynne i ufaglært jobb eller bo hjemme hos foreldrene og være arbeidsledig. De to siste alternativene ville vært rene dødsdommen for meg, derfor valgte jeg det første i mangel av noe bedre, for tross alt var det en mikroskopisk sjanse for at det kunne gi uttelling.

Som sagt, ikke visste jeg hva jeg ville, så jeg tok de fagene jeg kom inn på. I tillegg var jeg fullstendig utbrent etter 12 års skolegang, og trengte mer enn noe annet å gjøre noe annet enn å studere. Jeg jobbet så knallhardt på gymnaset at jeg satte hele livet på vent, og til slutt gikk jeg på en smell. Møtte opp til eksamen i samtlige fag nærmest uten å ha lest i det hele tatt, fordi jeg ikke orket å åpne bøkene. Og det er tross alt forskjell på å ikke orke og ikke gidde. Heldigvis husket jeg tilstrekkelig av det jeg hadde lest av stoffet tidligere i semesteret til at jeg klarte meg.

Dermed begynte jeg på univesitetet, uten å vite hva jeg hadde der å gjøre. Det eneste jeg visste var at den eneste jobben jeg kunne holde ut, var en hvor det krevdes høyere utdanning, fordi samlebåndsarbeid o.l. dreper meg mentalt. Men jeg var om mulig enda mer utslitt, og selv om jeg møtte til forelsningene og noterte, klarte jeg bare ikke å åpne bøkene. Ikke gikk jeg ut på byen, ikke traff jeg folk, det eneste jeg gjorde utenom forelesninger var å forberede meg mentalt til å ta tak i en bok, sette meg ned, og lese. Jeg klarte det ikke. Igjen var livet fullstendig på vent. Det som skulle blitt mitt beste år ble et rent helvete uten like.

Skolerådgiveren på gymnaset og mine foreldre var ikke til noen hjelp. Først mange år senere fikk jeg vite hva folkehøgskole gikk ut på. Det er et alternativ for de som enten er skolelei eller ikke vet hva de vil. Jeg hadde trolig hørt navnet før, men antok det var en slags yrkesskole. Alle rundt meg visste hva det var, ingen sa noe, fordi jeg skulle ha en "skikkelig utdanning".

Riktignok fantes det gratis psykologhjelp, men jeg tok rett og slett ikke sjansen, i tilfelle jeg skulle treffe noen bekjente på venteværelset, noe som jeg ville opplevd som den største skam i verden.

Ikke var kollokvier til noe hjelp heller. Å skrive navnet på en liste og vise på et kart hvor man skulle møte opp, var for mye forlangt for meg i min tilstand. Hadde man heller møtt opp i en av hovedbygningene hvor forelesningene foregikk i, og truffet hverandre der og deretter gått sammen til stedet for kollokvier, ville det gjort saken langt enklere.

På universitetet ble man plutselig omgitt av mennesker som skulle hjelpe, og blant annet bidra til å utvikle en studieteknikk. Litt for sent kanskje, studieteknikker en noe man burde lære på ungdomsskolen, eller i det minste på gymnaset.

I dag er jeg ufør, og livet har stått fullstendig på vent fra jeg gikk på gymnaset, som begynner å bli et par tiår siden. Så før man begynner å skjelle ut studenter og kalle dem late, bør man kanskje sette seg inn i de ulike grunnene til at de ikke leser flittigere. Og fremfor alt burde en eller annen kontaktperson ha en samtale med alle nye studenter og spørre de helt rette spørsmål. Eller dele ut en liste med enkle spørsmpl som f.eks. 1. Vet du hva du vil studere/bli? 2 Hvorfor er du her? A. Mine foreldre tvang meg B. Jeg vet ikke C. Har ikke andre alternativ

1. Føler du deg klar til å studere?
2. Hvordan har du det?
3. Hva ville du gjort i livet om du stod fritt til å velge hva som helst? Osv

Og litt på siden; da jeg søkte om studenhybel på bl.a. Fantoft, ble jeg lovet en enmannshybel, men oppdaget at jeg var nødt til å dele den med en annen student. Dette forverret saken kraftig for mitt vedkommende. Alle studenter burde bli opplyst i god tid om at de må dele med andre dersom de i utgangspunktet har søkt om noe annet.

Du er inne på noe vesentlig, og jeg kjenner til mange liknende historier. Selv om jeg ikke tror mer intimitetstyranni og "sosionomisering" er løsningen, er jeg enig i at universitetene bør tvinges til å slutte med villedende markedsføring. En universitetsutdanning gir i utgangspunktet ingenting. På det sosiale plan må det tilføyes at mange møter sin livspartner i løpet av studiet. I landsbyen Oslo medfører det bl.a. mye innavl blant nomenklaturaen.

For at studenter skal kunne fungere i hverdagen, som blant annet inkluderer å følge undervisningen og lese, så forutsetter det at de har et sosialt liv.

Ensomhet kan gå kraftig utover studiene. Og jeg vet ikke hvor passende denne kommentaren er, men det burde også gjøres langt mer for at det kan oppstå intime forhold mellom studentene. Når en er i den alderen, og da spesielt om man er hankjønn, er ufrivillig sølibat renspikket tortur. Det skaper både stress og depresjon, og gjør studentene ulykkelige. Et møte med en partner av og til skaper ro og harmoni i sjelen.

Kanskje vil noen si at universitet er for studier, ikke sex. Til det er det å si at universitetet heller ikke er til for å spise, men folk trenger like fullt mat, og er ikke i stand til å studere uten.

Spørsmålet er om man blir "sexy" av å studere. Mye tyder på at akademiske jenter/kvinner scorer relativt høyt på frigiditet. For mye Foucault. "Forget Foucault," sa Baudrillard...

Da jeg startet min tid på universitetet var jeg ganske lei av livet, men klarte å ende opp med en mastergrad(matematisk-naturfaglige fakultet, en del av oppgaven min ble forøvrig publisert i en journal) og fikk gode karakterer. I tiden min på universitetet satte jeg livet mitt på hold. Jeg gikk ikke ut en eneste helg eller kveld. Jeg hadde enten angst for å ikke komme meg gjennom pensum eller masteroppgaven min. Idag er jeg så preget av mange år uten noen form for sosial kontakt at jeg klarer ikke å fungere ute sammen med andre i det heletatt, det blir for mye angst. Jeg kom inn på et Phd program og fikk stipend, men er nå så deprimert hver dag at jeg måtte slutte. Er nå ufør selv om jeg jobbet hardt.

Debattinnlegg til papirutgåva kan sendast til universitas@universitas.no. Deadline måndag kl 10.00, makslengde 2000 teikn (inkl mellomrom).