Etter bare ett år i sjefsstolen er det vanskelig å få slått fast spesielt mye om UiO-rektor Ole Petter Ottersen. Men en ting er sikkert. Han har hatt full fart ut av startblokkene.

Det er ingen tvil om at denne mannen satser hardt på å bli husket som noe utenom det vanlige. Predikanten Ottersen befinner seg for øyeblikket i en situasjon der han umulig kan tilfredsstille alle.

Han vil satse på forskning i en tid der hele sektoren sliter med ettervirkningene av et forbruk rammebevilgningen til regjeringen ikke har gitt rom for.

Forskningssatsingen skal komme studentene til gode. Men når hestehandelen mellom penger til undervisning eller forskning skal gjøres, er det førstnevnte som må lide. Studentene vil ha mer midler til seminarundervisning, men det spørs hvor fornøyde de blir om det samtidig kuttes i studieplasser. Ordet elite er ikke i like stor grad en hedersbetegnelse blant UiO-studentene som det er for Ottersen.

Samtidig skjelver tilhengerne av det gamle professorveldet i buksene når Ottersen klart og tydelig sier «sorry, sam» til forskerne som vil forske utelukkende for forskningens del. Ottersen er i en posisjon der han er pent nødt til å gjøre seg selv upopulær om han skal oppnå sine mål. Dette bør imidlertid ikke bli et problem for Ottersen rent personlig. Han fremstår ikke som en person som er redd for å tråkke andre på tærne.

Om Ottersen klarer å bruke sin tidvis offensive og direkte fremtoning der forsmådde akademikere bør settes på plass, og sine kontaktbyggende og kommunikative egenskaper overfor politikerne som sitter på pengesekken, kan Ottersen oppnå mye.

Om dette vil gjøre UiO til et bedre universitet, er en helt annen diskusjon.