Verneombudene skylder på ledelsen når de påpeker 30 år gamle konflikter i arbeidsmiljøet. Hva med å se seg selv i speilet? Og hvor er fagforeningene? Svar: Både fagforeningene og verneombudsordningen er dysfunksjonelle ved UiO. De gjør helt enkelt ikke den jobben de er satt til å gjøre.

Det bør vel opplyses at verneombudsordningen har i praksis ligget nede i mange år ved UiO. Det er den nåværende ledelse ved UiO samt Hovedverneombud Mette Børings fortjeneste at man nå har klart å blåse liv i verneorganisasjonen. Som verneombud har vi aktivitetsplikt i henhold til arbeidsmilkøloven.

Jeg er ikke enig i at verneombudsordningen ved UiO pr i dag er dysfunksjonell, det er vel heller slik at vi jobber svært mye med mange vanskelige saker både på lokalt nivå og mer sentralt.

Elisabeth Augdahl Ledende fakultetsverneombud Det medisinske fakultet

Verneombudsordningen har eksistert i 20-30 år i norsk arbeidsliv og har i samme periode vært en del av norsk lovgivning (primært AML).

En verneombudsordning som i praksis har "ligget nede i mange år ved UiO" må vel også kunne sies å være dysfunksjonell. Børing har i perioder vært aktiv med mediautspill. Dette er utvilsomt viktig for å sette fokus på de enorme arbeidsmiljøproblemene ved UiO. Mange som har gjort særdeles dårlige erfaringer i direkte kontakt med verneombudsordningen (inkl. Børing) har imidlertid trukket den konklusjon at disse mediautspillene ikke samsvarer med hva som skjer bak kulissene, når kameraene er avslått og journalistene ikke er tilstede. Børing kom heller ikke godt ut av rettssaken Nedkvitne vs UiO, jfr. Jon Hustads referater i Dag og Tid.

Dersom odontologi-saken er representativ, begynner disse mediautspillene å likne mye på PR-strategier som virker veldig samkjørt med universitetsledelsens PR-avdeling.

Det er mye rart i norsk offentlig sektor, men UiO er definitivt en versting mht AML. At ting fortsetter som før er et klart signal om at hverken verneombudsordningen eller fagforeningene fungerer som de skal.

Den dysfunksjonelle her er vel Kveldulf, som ikke tør sette navnet sitt på trykk. Hatten av til Augdahl.

Pseudonymer er en naturlig konsekvens av ethvert dysfunksjonelt systems iboende autoritære og undertrykkende tendens. Nedkvitne kritiserte under fullt navn. Vi så hvordan det gikk: den irrasjonelle ledelsen iverksatte en mangeårig vendetta mot en mann som nærmer seg pensjonsalder - med hovedverneombudets velsignelse.

Å kritisere under navn er ikke farlig. Se her:

Prof. K. Gundersen: Har kritisert UiO i lang tid: er fremdeles ansatt. Prof G. Ellingsrud: Kritiserte: ble til og med valgt til rektor. Stip. A Kierulf: kiristerte; fortsetter med forskningen sin. Prof. A. Robberstad: underviser og forsker for full maskin på JUS. Kr. Mollestad; ville ikke sparke Nedkvitne; sitter fremdeles i Universitetsstyret.

Men jeg vet hvordan det går her på nettforaet: Kvedulf vil mene at dette bare er unntak som bekrefter regelen hans. Selv om fakta og all erfaring tilsier det stikk motsatte.

Så lykke til verneombudene. Dere trengs.

Jeg hører lyden av knust glass når Dagbjørn, som selv fremfører sitt budskap under pseudonym, kritiserer andre for å gjøre det samme.

Kan Dagbjørn komme med eksempler på at noen av de nevnte kritikernes kritikk har vært av en karakter som kan omtales som "umusikalsk" (dvs. for sterk kost) i et damekor på vestkanten?

Universitetshierarkiet disponerer naturligvis en rekke straffereaksjonsformer utover avskjedigelse som i Nedkvitnes tilfelle. Med mindre Dagbjørn kjenner de omtalte kritikerne personlig har han neppe tilgang til informasjon om hvorvidt de har blitt utsatt for sanksjoner eller "straffereaksjoner".

Enig i Postdoc's observasjon av Dagbjørns glasshus. Dersom Dagbjørn hadde fulgt med i Morgenbladet og Aftenposten det siste halvåret ville han hatt Veiden-saken i friskt minne. Professor Slagstad har sammenliknet Veiden-saken med Nedkvitne-saken. Til ettertanke:

www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100312/OAKTUELT/703129899

www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3562546.ece

Jeg er ikke redd UiO: men jeg er livredd de spinnville gærningene som debatterer på dette forumet. Gudene vite om dere jobber i en maktposisijon der dere kan føkke opp mye for oss som er uenige med dere.

Hvorfor trenger jeg å kjenne disse menneskene personlig? Gjør Kveldtull og Postdust det? Hvis det er et debattkriterium å kjenne menneskene, burde jo disse være kritiske til at Salgstad og Veiden, som (antagelig) ikke kjenner Nedkvitne, stiller seg så posititve til ham. Og hvis dere og juristene som også har støttet Nedkvitne kjenner ham, er de jo inhabile!! Jeg tror nok de fleste derfor syns det er greit at det ikke er en intern vennediskusjon.

Dagbjørn ser ut til å mene veldig mye om personer han ikke kjenner, nå også om anonymiserte meningsmotstandere i kommentarfeltet til en studentavis. Det var utgangspunktet for min kommentar om at han ikke kan vite om de personene han trommer sammen som mønstereksempler på at (system-)kritikk har gått fri fra sanksjoner eller straffereaksjoner. Hvordan kan Dagbjørn vite noe om det? Det er mye som ikke kommer offentligheten for øre og straffereaksjoner kan anta ulike former og grader, alt etter hvor radikal systemkritikken har vært.

I tilfellene Nedkvitne, Slagstad eller Veiden forholder det seg annerledes, fordi de selv har gått offentlig med sine saker. Veiden har til og med gjengitt eposter fra ledelsen i sine kronikker i Morgenbladet og Aftenposten. Veiden er primærkilde, hans sak er offentlig kjent, og jeg behøver ikke kjenne ham personlig for å kunne uttale meg.

Man må ha et ganske stort talent for virkelighetsfornektelse om man blånekter på at akademia er hypersensitiv i forhold til intern og ekstern systemkritikk.

Så oppsummert sier du at nedkvitnemotstandere må kjenne personer de omtaler personlig, mens nedkvitneforsvarererne kan stole på det de leser i avisene? Hvis Postdoc virkelig er forsker, er dette bare tragisk.

Ser ut til at Dagbjørn har akutt behov for en "loftsrydding". Siden du åpenbart tilhører en kategori som må mates med teskje, skal jeg hjelpe deg litt:

1. Saker som er kjent i offentligheten via massemedia (Nedkvitnesaken, Veien-saken osv), og der både primær- og sekundærkilder har uttalt seg offentlig, gjør at jeg, Dagbjørn, Kveldulf m.fl. kan gjøre oss opp en mer eller mindre kvalifisert mening om et saksforhold og dets nøkkelpersoner, basert på åpent tilgjengelige og innbyrdes uavhengige kilder.

2. Personer som påberoper seg innsikt i et saksforhold som ikke er kjent for offentligheten (f.eks. hvorvidt professor Gundersen, stipendiat Kierulf, prof. Robberstad el. andre har blitt møtt med "straffereaksjoner" i etterkant av sin systemkritikk), må kunne forventes å ha tilgang til annen ikke offentliggjort informasjon, enten ved at de har kjennskap til en sak under intern behandling i et byråkratisk system (som i såfall vil være underlagt taushetsplikt), eller ved personlig kjennskap til saksforholdet (og nøkkelpersoner involvert i saken).

Det er bedre å ha noe "i loftet" enn å være totalt blåst i toppetasjen.

I ett innelgg sier du: Nedkvitne gikk ut, og så ble han sparket. Ergo er det livsfarlig å si noe kritisk under sitt eget navn. I neste innlegg peker jeg på at det finnes en rekke UiO-ansatte som har kritisert UiOs oppsigelse, for eksempel juristene Roberstad og Kierulf. I følge UiOs sider (og referater fra ansettelsesråd og andre sryrende organer) er disse IKKE ILAGT EN ENESTE REAKSJON. Det har for eksempel heller ikke professor Bernt, Veiden, og alle de andre som har protestert på oppsigelsen, under fullt navn. Og da har jeg ikke tatt opp problemet om "selvrapportering" er så uhildet at vi kan legge noe vekt på det.

Hvordan du får dette til å bli at en er "hypersensittive" for kritikk, når de beviselig får masse (ufortjent) kjeft men fremdeles lar de ha sin stilling i behold, det må en være bra blåst i hodet for å få til.

Dagbjørns påstand er helt på viddene. Det er forskjell på folk, det er det første man må lære ved UiO. Selv om "ledelsen" og administrasjonen hater Kristian Gundersen, kan de ikke gjøre noe for å skade ham. Han er formann i Professorforeningen, har sittet i universitetsstyret og er en veldig slagkraftig person.

Nedkvitne derimot, hadde ingen slike verv og ingen høy offentlig profil. Nedkvitne var også dum nok til å gjøre det lettere for motstanderne sine med en litt krakilsk stil og la dem ta ham på formelle ting.

Det er livsfarlig å ytre kritikk under fullt navn ved UiO. Dette handler ikke om å bli sparket. Det handler også om ting som å få stillinger, få nye vikariater, få posisjoner, midler, "venner" osv. osv. UiO er et lite samfunn som kan sammenlignes med Vatikanets irrganger. Ingen ting er rasjonelt, ingen ting er rettferdig, alt handler om hvilke "venner" du har.

Ikke alle av oss er formenn i Professorforeningen og har sittet i universitetsstyret.

Legger også merke til Dagbjørns hykleri når det gjelder å selv skrive under pseudonym.

Teig: du tar opp viktige ting, der. Det er viktig å ha mulighet til å bli ansatt, selv om en har en kontroversiell mening innenfor sitt fagområde, eller har et avvikende syn på ditt og datt rent universitetspolitisk. Men det motdebattantene her har sagt er at de vil være anonyme fordi de frykter stillingen sin. Det er i alle fall slik henvisningen til Nedkvitnesaken kan oppfattes. Det er derfor betimelig å påpeke at en rekke mennesker har sterke meninger om mangt på dette universitetet, men de blir fremdeles sittende i sine stillinger, helt uten reaksjoner. Det skyldes også en viktig ting: de har hatt sterke meninger, men de har ikke vært grovt usaklige mot andre som har hatt andre meninger, slik vi her på forumet har gjort. Det gjorde derimot Nedkvitne, noe han selv innrømmet under rettsaken. Lærdommen er altså at vi kan ha skarpe meningsutvekslinger, der meningene våre blir filleristet. Men en fillerister ikke menneskene bak meningene. Kall meg gammeldags, men jeg syns det er et fint kompromiss.

Anonymiteten vil jeg opprettholde, siden jeg er i en posisjon der jeg ikke vet hvem jeg debatterer med. Jeg syns det er synd, men en vet jo ikke om Postdoc for eksempel skal sette karakter på en prøve jeg skal ha, vurdere en klage, være veileder, eller slikt. Da er det best å se at mottdebbatanten tydeligvis ikke liker å bli motsagt, og dermed komme med motargumentene anonymt.

Dagbjørn anklager andre for å ha vært "grovt usaklige mot andre som har hatt andre meninger", og mener at "vi kan ha skarpe meningsutvekslinger," uten at "menneskene bak meningene" blir "filleristet". Et lite utvalg av Dagbjørns egne bidrag avslører stor avstand mellom liv og lære, og at han slett ikke er så "gammeldags" som han forsøker å fremstå som: "Postdoc" omtales som en "Postdust" som er "totalt blåst i toppetasjen"; undertegnede omtales som "dysfunksjonell". Mer generelt blir meningsmotstandere tildelt merkelappen "de spinnville gærningene".

Dagbjørn unngår å svare på om han kan verifisere sin påstand om at de nevnte kritikerne ikke er blitt utsatt for andre straffereaksjoner enn oppsigelse. Det eneste Dagbjørn har å vise til er UiOs nettsider og "referater fra ansettelsesråd og andre sryrende organer". Som om straffereaksjoner i vid forstand med nødvendighet kan dokumenteres på UiOs nettsider og møtereferater.

Postdoc har påpekt at Dagbjørns persongalleri har fremført meget mild kritikk, og Teig viser til at Gundersen har sikret seg ryggdekning av sitt nettverk av støttespillere på innsiden av systemet.

I sitt siste innlegg fastholder Dagbjørn at Det er derfor betimelig å påpeke at universitetsansatte med "sterke meninger" (uten nærmere presisering) forblir sittende i sine stillinger, "helt uten reaksjoner" (en åpenbart udokumenterbar påstand, ettersom straffereaksjonene kan anta former som vanskelig lar seg bevise).

Rettelse, siste avsnitt: I sitt siste innlegg fastholder Dagbjørn at universitetsansatte med "sterke meninger" (uten nærmere presisering) forblir sittende i sine stillinger, "helt uten reaksjoner" (en åpenbart udokumenterbar påstand, ettersom straffereaksjonene kan anta former som vanskelig lar seg påvise). En såvidt lukket byråkratisk institusjon som universitetet er råder over et omfattende arsenal av byråkratiske sanksjoner som potensielt kan gjøre livet veldig vanskelig for den det som blir rammet, uten at dette kan bevises i juridisk forstand.

Dagbjørn forsvarer sin anonymiteten med at han "ikke vet hvem jeg debatterer med." Men det samme gjelder selvsagt hans meddebattanter, som han kritiserer for ikke å skrive under fullt navn. Dagbjørn kan være alt fra naiv student til selvdyrkende rektor. Det er fordelen med anonymiserte nettdebatter: man har muligheten til å ha full fokus på innholdet i det som blir sagt, ikke hvem som er budskapets opphavsmann.

"Teig viser til at Gundersen har sikret seg ryggdekning av sitt nettverk av støttespillere på innsiden av systemet."

Det var vel ikke akkurat det jeg mente, eller slik jeg mente å vinkle det. Poenget var at noen har en tilstrekkelig sterk posisjon til at de kan være uavhengige stemmer og ta til motmæle mot byråkrativeldet. Gundersen er i en slik posisjon, men alle kritikere er ikke det. Jeg tror ikke Gundersen har prøvd å "sikre seg rykkdekning", han har opparbeidet seg sin posisjon gjennom solid forskning og universitetspolitisk engasjement.

Takk for presiseringen. Selv om jeg har sans for nyanser, tror jeg ikke at det er veldig stor avstand mellom "sikring av ryggdekning" (dvs. støtte) og "sterk posisjon". I praksis vil "sterk posisjon" tilsvare "velvillig nettverk". Jeg vil ikke spekulere i hvorfor Gundersen ikke vant valget mot en såvidt anonym kandidat som Ellingsrud, men jeg har inntrykk av at førstnevntes kritiske holdninger var for sterk kost for mange administrativt ansatte.

Det er så lett å avsløre disse dilettantene som ikke kan argumentere likt med alle, men plutselig sier at debattanter må kjenne folk for å vite om de er straffet eller ikke. Det fantastiske med argumetnet til Kveldulf er at han mener jeg og leserne her må kjenne de involverte personlig for å vite om de ikke er utsatt for noen reaksjoner, mens Kveldulf og Postdoc, helt uten å kjenne Nedkvitne, skal få oss til å tro at han ikke har gjort noe galt(en åpenbart udokumenterbar påstand, ettersom overgrepene han kan anta former som vanskelig lar seg påvise, for å parafrere en meget vis mann).

Ad anonymitet: det er uheldig, men to ting: 1) Det var du som begynte, og 2) Du har tydeligvis litt for sterke meninger til å tørre å si hvem du er. Og har maktmennesker det, for eksempel slike som Postdoc, er det farlig å oppgi navn. Derfor 1) Jeg er også anonym 2) Jeg liker ikke at du er det, og at jeg dermed også av sikkerhetshensyn bør være det.

Ad rektorvalget hvor Gundersen tapte så det suste (han kom nest sist av fem kandidater), så hadde Ellingsrud klart fletall i alle grupper. Det er de siste tyve årene kun valget i 2001 der en annen enn den med flest stemmer hos de vit. ansatte som har blitt valgt rektor. Kilde: www.admin.uio.no/ia/rektorvalg/

Dagbjørn gjør et mislykket stunt som smaksdommer, og er nok en gang raus med personkarakteristikkene. Dersom Dagbjørn hadde nøyet seg med å være sin egen smaksdommer ville han trolig hatt skamvett og selvinnsikt nok til å se keiserens nye klær.

Dagbjørn er anonym fordi 1) andre er anonyme; 2) det er "farlig" å oppgi navn. Dette slår han fast to dager etter at han bombastisk var av den motsatte oppfatning: "Å kritisere under navn er ikke farlig"...

Det var jeg, ikke Kveldulf, som mente at du må kjenne de involverte personlig for å vite om sikkert om de er utsatt for straffereaksjoner, dersom saken ikke er kjent for offentligheten. Og hvor tar du det fra at jeg eller andre her mener at man "helt uten å kjenne Nedkvitne, skal få oss til å tro at han ikke har gjort noe galt"? Poenget med Nedkvitne-saken er jo at den er godt belyst i offentligheten. Jeg var til og med tilstede under deler av rettssaken, og jeg kan derfor påberope meg en viss innsikt i saken uten å kjenne Nedkvitne personlig. Vennligst gi beskjed om det er mer du ikke forstår.

Jeg kan ikke se at man trenger å kjenne Nedkvitne personlig for å ha en mening om hvilke følger denne saken kan få.

1) Jeg kjenner ikke Nedkvitne

2) Jeg har omtrent ikke satt mine ben på HF og den stadige kranglingen på det fakultetet interesserer meg ikke

3) Jeg har aldri sagt at Nedkvitne er noen trivelig type, det vet jeg selvsagt ikke noe om, og etter min mening er det vel irrelevant så lenge han faktisk ikke er dømt for å ha gjort eller sagt noe ulovlig. Det er faktisk mange utrivelige typer ved UiO, mange av dem er professorer eller sitter i "ledelsen".

Derimot er denne saken, og spesielt dens prinsipielle sider, svært godt belyst i offentligheten, ikke minst etter en grundig rettssak. Tunge fagfolk på relevante felt (både jus og universitetshistorie) og Forskerforbundet i enstemmig styrevedtak har slått fast dens prinsipielle betydning, og hvor uheldig det vil være om administrasjonen får det som den vil i denne saken. Forskerforbundet snakker for 17 000 norske akademikere.

Det er ingen som bestridt at Nedkvitne gjorde jobben sin på UiO på en svært god måte, at han er en internasjonalt anerkjent forsker innen skandinavisk middelalderhistorie, at han var en populær foreleser og veileder som på alle måter gjorde en god jobb innen det som er en professors primære oppgaver.