For personer med utdanninger innen feks jus og økonomi, utdanninger arbeidsmarkedet skriker etter, så er det en grei sak å starte jobbsøkingen før du er ferdig. Dette er noe også arbeidsgiver ønsker: jf alle pizzaforedragene de arrangerer på studiesteder som NHH i Bergen for å lokke til seg arbeidskraft.

Men utdanner du deg innen humaniora- og samfunnsfag, og har en langt mindre konkret kunnskap (ikke mindre kunnskap, bare en som ikke er så til de grader tilpasset konkrete arbeidsoppgaver) er saken en helt annen. Her forventer arbeidsgiver at du fullfører graden din før du begynner å søke deg jobb (ja, det finnes unntak, og folk som vinner i lotto, men de er unntak). Det har jeg selv fått beskjed om, bla på UiOs egen arbeidslivsdag.

Var det ikke en eller annen komiker som forsøkte å skape debatt rundt det såkalte likestillingsparadokset? Cathrine Egeland virket ikke så gira på debatt den gangen:P

Det er samme tilstander på NTNU som på NHH. Det er ganske fint egentlig. Av et årskull på ~200 studenter på bygglinjen på NTNU har nok 150-180 fått jobb til nå. Mesteparten fikk jobb i Februar. Kan hende at de som utdanner seg til arbeidsløshet på UiO burde vurdere. Samt at UiO bør skrive i informasjonen om at mange av studiene ikke gir mulighet for å få relevant jobb? Hvor mange historikere og samfunnsvitere trengs det egentlig for å drive utvikling i Norge? Har noen vurdert det noen gang? Eller er mantraet å utdanne så mange som mulig der det er billig å gjøre det?

Helt enig med Siv.ing. UiOs markedsføring er totalt villedende. Veldig få av ferdigutdannede innen HF og SV fag får jobb relatert til sin utdanning. Mange sliter med høye studielån. UiO er et vakuum der mange kaster bort sine beste år på "tull".

Jeg er enig i at UiOs markedsføring er villedende. Arbeidsmarkedet kan være veldig tøft for den som er nyutdannet innen samfunnsfag og humaniora.

Men å kalle slike utdanninger for "tull", slik Didrik gjør, blir også helt feil.

Selv har jeg mastergrad innen humaniora. Det tok meg absolutt lenger tid å komme meg i "relevant" jobb enn det gjorde for mine venner med økonomi- og juristutdannelse. Til gjengjeld er jeg kjempefornøyd med den jobben jeg har i dag. Det er en jobb som ikke krever kunnskaper innen akkurat det faget jeg har mastergrad i, men jeg hadde neppe fått den uten en mastergrad.

Aldri om jeg ville byttet bort min kreative og selvstendige jobb mot en revisor-, ingeniør- eller saksbehandlingsstilling!

Klara: Jeg skrev "tull" med hermetegn ikke fordi jeg mener at HF og SV fag i seg selv er "tull", men fordi UiOs utdanning er beregnet på folk som har tenkt å jobbe som universitetsakademikere, dvs. primært forskere eller byråkrater (sistnevnte evt. i den øvrige statsadministrasjonen). Vi vet alle at bare en forsvinnende liten prosent har en sjanse til å få videre engasjement innenfor akademia, og at kriteriene der for å bli ansatt har mer å gjøre med nettverk og sosial kapital enn med rent faglige meritter.

Det er derfor jeg mener at UiO driver med villedende markedsføring, ettersom det "frister" unge studenter med et "gladkristent" budskap om at "det er her mulighetene/fremtiden er". Det er knapt noe land i den vestlige verden der høyere utdanning betaler seg så lite som i Norge, og det gjelder primært SV og HF fag.

Klara: Hva vet du om at en ikke har selvstendige og kreative jobber som ingenør? Tror det er en god blanding av tro på egen fortreffelighet og uvitenhet her gitt. Det hadde vært morsomt å sett hvordan landet hadde sett ut uten kreative ingeniører...

Siv.ing: Nei, jeg har selvsagt ikke oversikt over alt en siv.ing kan jobbe med. Jeg ville bare understreke at jeg er HF-utdannet, og er veldig fornøyd med jobben og utdannelsen min.

Stusser også over at du tillater deg å skrive ting som: "Hvor mange historikere og samfunnsvitere trengs det egentlig for å drive utvikling i Norge? Har noen vurdert det noen gang? Eller er mantraet å utdanne så mange som mulig der det er billig å gjøre det?"

Men samtidig skriver "Tror det er en god blanding av tro på egen fortreffelighet og uvitenhet her gitt." Når jeg sier at jeg ikke ville byttet ut min utdannelse/ jobb mot en ingeniørstilling.

Du mener altså at siv.inger kan rakke ned på alle andres utdannelser, men ingen skal våge å antyde at de synes ingeniøryrket ikke virker forlokkende?

Didrik: Jeg er veldig enig i at UiO driver med villedende markedsføring når de feks sauser sammen jurister og historikere i jobbstatistikkene sine.

Det er også ganske spesielt at elektrikere med bare videregående skal tjene mer enn mange med mastergrad fra universitetet.

Men HF/ SV-folk kan da jobbe med mye mer enn forskning og administrasjon: Vi kan jobbe i forlag, på museer, i tidsskrift, som journalister, som kritikere, kommunikasjonsrådgivere, annen informasjonsvirksomhet etc etc. Og mye mer, men det var det der jeg kom på nå.

Innlegget over er selvsagt skrevet av meg, ikke av Didrik. Beklager.

Klara: Du har rett i at HF/SV kompetanse fra UiO vil kunne gi jobbmuligheter utenfor akademia. Men: selve utdanningen ved UiO er ikke innrettet med dette som formål. En rent akademisk utdannelse er innrettet mot å gi forskerkompetanse, verken mer eller mindre.

Den villedende reklamen ville blitt mye mindre villedende dersom UiO kunne gjort det klart fra dag 1 at akademia, vitenskapen og forskningen ikke handler om ex.phil og ex.fac, eller om å bli best mht publiseringsfrekvens osv. Det det dreier seg om er nettverkskorrupsjon, kameraderi og Jantelov. Sittende rektor sier det jo selv når han kynisk slår fast at "alle kan ikke få jobb ved universitetet". Helt riktig det, men da er bud 1 at de som faktisk får jobb har meritter å vise til utover et velsmurt nettverk.

Det er vel ikke spesielt kynisk å slå fast at ikke alle kan få jobb ved universitetet. For det kan de jo ikke.

Mange med doktorgrad må belage seg på å jobbe andre steder. Og det er vel ikke noe galt i det? Feks når Forskningsrådet lyser ut administrative stillinger ser jeg ofte at de ønsker seg søkere med doktorgrad. Også i jobber i forlag og tidsskrift kan en doktorgrad være kjekk å ha. For ikke å snakke om ved alle forskningsinstituttene rundt om.

Litt kameraderi og "nettverkskorrupsjon" er det nok på universitetene. Men det er det jo innen alle yrker, og på alle områder i samfunnet. Så sånn sett ville det jo vært rart om det ikke var slik ved universitetene.

Dessuten: Forskere sitter ikke bare alene på et kontor. De samarbeider tverrfaglig, internasjonalt, i grupper, og de driver veiledning, bygger nettverk osv osv. Og da er det vel egentlig bare naturlig at en viss sosial kompetanse også er å forvente.

Kynismen består i at man opprettholder illusjonen om universitetet som meritokratiets og rasjonalitetens fyrtårn, samtidig som man implisitt sier at de beste må komme seg vekk og "ut i arbeidslivet". Det er vanskelig i kommentarfeltformat å ramse opp alle grunnene til at dette er problematisk, bakstreversk, hyklersk og kynisk.

Siden universitetene i Norge er statlige, kan du ikke uten videre dra en sammenlikning med privat sektor mht kameraderi og nettverkskorrupsjon. I offentlig sektor eksisterer et lov- og regelverk som spesielt UiO gir blaffen i å respektere ved ansettelser i faste eller midlertidige stillinger.

Hvordan definerer du "sosial kompetanse" i denne sammenhengen?

Til Klara. Jeg reagerer på din omtale av doktorgrad som "kjekk å ha" for personer som ikke driver med forskningsvirksomhet. Selv om det nå har gått mote (og inflasjon) i det å ha en doktorgrad å vise til, har dette som regel ingen praktisk betydning (hverken mht. yrkesutövelse eller lönnsnivå) i privat sektor.

Som Didrik allerede har nevnt, er det ikke ulovlig med "nettverkskorrupsjon" i privat sektor. I offentlig sektor er dette i mange tilfeller forbudt ved lov dersom det kan bevises (det kan det som regel ikke).

Som tidligere nevnt i kommentarfeltet får man innen hf- og sv-fagene sjelden en jobb der man får direkte bruk for den lærdommen man forhåpentligvis tok til seg på universitetet. Men like forhåpentligvis skaffet man seg noen studieteknikker, evnen til å bearbeide informasjon, tenke og skrive. Så får det heller være at de fagene man studerte på Blindern kanskje er lite sakssvarende til den jobben man tiltrer.

Hvis jeg forstår Didrik rett, så er implikasjonen av rektor Ottersens utsagn om at ikke alle kan få seg jobb ved universitetet, at de beste må komme seg vekk? Eller er det den påståtte nepotismen det siktes til?

@Eirik: Ottersens utsagn hadde en litt annen ordlyd enn min gjengivelse, men jeg mener utsagnet (eller rettere sagt uttalelsene, for det er flere i samme kategori) kan tolkes i retning av at "selv om du er en ferdigutdannet dyktig forsker, kan ikke UiO holde på deg. Kom deg ut i arbeidslivet!". Det samme budskapet ble formidlet da en tidl. UiO-student (BA-nivå) som har gjort lynkarriere (dr.grad) i USA ble intervjuet. UiO-ledelsen ga klart uttrykk for at de var likegyldige til om talenter forsvant til utlandet.

Uten å fremheve meg selv som noe stort talent, fikk jeg selv det samme budskapet fra mine professorer og andre undervisningsansvarlige ved UiO: "Slutt med å henslepe flere år her på Blindern! Kom dere videre i livet!" Det ble nok sagt i god mening, for de har jo "rett" på sitt vis. Men det forteller veldig mye om UiO som en dysfunksjonell institusjon.

@ Eirik: Det er mulig du har rett i at en forhåpentligvis har lært seg studieteknikker i årene på Blindern, men kunne du tenkt deg å lære studieteknikker, OG ha bruk for de fagene som du studerte? Det ville vært ganske mye mindre bortkastet tid ikke sant? Sikkert bedre samfunnsøkonomi også...

@ Siv.ing: Enig. Det ville utvilsomt vært best om jeg også fikk bruke utdannelsen min direkte i jobben min. Men arbeidslivet er en gang slik at det vanskelig lar seg gjøre å skreddersy enhver utdannelse til de spesifikke jobbene der kunnskapsbehandlig utgjør en sentral del av arbeidsoppgavene. Og med kunnskapssamfunnets fleksible arbeidsmarked vil evnen til å omskolere seg og behandle stadig ny kunnskap være nyttig.

Jeg er enig i at det er samfunnsøkonomisk uheldig at samfunnet finansierer en bachelor-student som ender opp med å jobbe som barista eller annet som personen er overkvalifisert til. Men personlig - og formodentlig som folk flest - tar jeg ikke hensyn til samfunnøkonomien, og studerer på Blindern fordi det jeg synes det er interessant og lærerikt, og fordi jeg lever i god tro om at jeg skaffer meg ferdigheter som en eller annen arbeidsgiver vil være interessert i. Så får fremtiden vise. Det er meget mulig jeg vil se annerledes på saken når jeg sitter med studiegjeld opp etter ørene og desillusjonert må ta til takke med en jobb som overhodet ikke frister. Men enn så lenge trives jeg godt i hva noen vil kalle bobla øverst på Blindern. :)

Didrik: Jeg er ikke enig i at en vanlig HF/SV-masterutdanning ved UiO er særlig innrettet mot å drive forskning. Delvis, kanskje, men dersom det virkelig var slik at alle skulle fortsette med en forskningskarriere etter endt mastergrad ville nok kursene vært lagt opp annerledes.

Men jeg er selvsagt enig i at utdanningene i alle fall ikke er rettet inn mot noe annet. Egentlig er vel en mastergrad i feks religionshistorie mest av alt et dannelses- og selvrealsieringsprosjekt. Og det er jo ikke nødvendigivis noe galt i det.

Jeg tror ikke jeg snakker bare for meg selv når jeg sier at jeg ikke valgte HF-studier verken for å bli rik, eller på grunn av de mange jobbmulighetene. Det var kunnskapen som tiltrakk meg. Heldigvis har jeg likevel klart å skaffe meg en fin-fin jobb.

Siv.ing: Jeg synes du er så utrolig arrogant. Heldigvis ser ikke alle kun på utdannelsen sin som en måte å tjene penger på. Heldigvis synes ikke alle det er bortkastet tid å fordype seg i noe som ikke fyller lønnskontoen med penger. Hva vil det egentlig si å "ha bruk for" det man har studert? For meg vil det bla si noe så enkelt som at jeg forstår mer av samfunnet rundt meg.

Og når det kommer til det samfunnsøkonomiske: Hvordan skulle det gå, feks om ingen journalister hadde annen utdanning enn journalisthøgskolen? Tviler på at det hadde gitt landet særlig gode aviser (og her tenker jeg ikke på Dagblad-nett).

Hvor dette "studieteknikk"-ordet kommer inn skjønner jeg forresten ikke. Det er ikke for å lære studieteknikker folk tar seg universitetsutdannelse.

Klare: Jeg vil gjerne vite hvordan du definerer "sosial kompetanse" i denne sammenhengen? Det kan se ut som om du mener noe i retning av stilltiende aksept for korrupsjon.

@Klara: Nei, man går ikke på Blindern for å lære seg studieteknikker. Ser at det blir en smule reduksjonistisk. Poenget mitt er at man opparbeider seg evnen til å innta kunnskap, i tillegg til den kunnskapen man får om Trobriandere eller USA i mellomkrigstiden. Denne evnen er relevant innen arbeidslivet, selv om man ikke får direkte bruk for faget man studerte. Og derfor er slike diffuse utdannelser ikke så "tullete" som noen vil ha det til. Men fagene er godt for sjel og sinn, og trenger ikke nødvendigvis å ha den samfunnsøkonomiske nytteverdien som økonomene ser seg blinde på, for å være nyttig både for samfunnet og for den enkelte.

didrik: i den sammenhengen jeg brukte "sosial kompetanse" mente jeg at den som ønsker å gjøre forskerkarriere er nødt til å kunne samarbeide med andre og være omgjengelig. Ellers blir det vanskelig å bygge nettverk og knytte kontakter etc, selv om en er aldri så dyktig. Dermed kan det jo bli vanskelig for forskere som ikke går så godt med andre, selv om de kunne vært nobelpriskandidater.

Kanskje er det slik at enkelte som føler seg forbigått synes det er lettere å skylde på andres korrupsjon, enn å erkjenne at en selv ikke nådde opp i konkurransen?

Klara: Beklager, men jeg kjøper ikke din sistesats som at det er "taperne" som kommer med (usaklige?) anklager om korrupsjon. Dette er et tema som har blitt omtalt av mange uavhengige observatører gjennom flere år i norsk samfunnsdebatt. Nettverkskorrupsjon er et allment anerkjent faktum, både for insiders og outsiders, og du har jo selv bekreftet at det er slik og at du mener det er "normalt".

Din definisjon av "sosial kompetanse" vil jo innebære eller forutsette nettverkskorrupsjon, ettersom bare "kjentfolk" kan bli ansatt. Problemet er at universitetets hovedvirksomhet (i alle fall offisielt), nemlig forskning, krever dyktighet, talent, kompetanse og høy arbeidsinnsats. Men verden er stor og disse komponentene er spredt verden over, dvs. de er ikke lokalisert i provinsielle eller sekteriske nettverk på Blindern eller andre steder.

I tillegg kommer naturligvis at det er vanskelig å bedømme hvor "omgjengelig" en ansatt kan være/bli. Det avhenger også av miljøet rundt og vedkommendes arbeidsbetingelser. En profesjonell ledelse ved et universitet som driver innovativ virksomhet må være opptatt av diversitet (i vid forstand) og legge forholdene til rette for at ulike mennesketyper kan fungere sammen. Din modell (du må si fra om jeg har misoppfattet deg) er i grunnen en konsensusmodell, som er så karakteristisk for norske (og kanskje spesielt UiO) universitetsmiljøer: group-think og good-think.

didrik: slik jeg har skrevet lenger opp, så har jeg "kun" mastergrad. Så her synser jeg selvsagt bare i vei. Det jeg vet om akademiske karrierer har jeg lært gjennom diverse media og gjennom kjente som er stipendiater, professorer etc. Ingen personlig erfaring, altså.

Jeg sier ikke at alle som skylder på korrupsjon egentlig ikke er gode nok, men kanskje det gjelder for noen? På samme måte som når enkelte klager på rasisme når de ikke blir ansatt i en stilling, når de i realiteten ikke var den beste kandidaten.

Du skriver: "Din definisjon av "sosial kompetanse" vil jo innebære eller forutsette nettverkskorrupsjon, ettersom bare "kjentfolk" kan bli ansatt."

Hvis du forsto meg slik, har jeg nok formulert meg uklart. Det jeg mener er ikke at man kun skal ansette kjentfolk. Men at det ikke er noe rart om det i en ansettelsesprosess el.l legges vekt på om vedkommende feks har et godt utbygd internasjonalt nettverk. Slike nettverk kan trolig ikke bare bygges på det rent faglige. Like viktig er evnen til å samarbeide med andre, og å kunne konversere under middager på konferanser etc.

Litt mer kontroversielt, (vet ikke om jeg mener dette): Dersom nettverkskorrupsjon likevel er en realitet, er vel utfordringen å komme seg inn på "innsiden"? Da trenger du i alle fall sosial kompetanse.

Under rettssaken mot Nedkvitne (nei, jeg mener ikke han burde blitt avskjediget) kom det jo også fram at flere ansatte ved andre utdanningsinstitusjoner ikke ønsket å sitte i sensurkomitéer med ham. Fordi han var så vanskelig å jobbe med.

Selv om jeg er enig i at enkelte "tapere" kan projisere skyld ved å klage på systemkorrupsjon, vil jeg nok heller si følgende: Det er sannsynligvis langt mer utbredt at insiders med "sosial kompetanse" og velsmurte nettverk IKKE enten fortier eller benekter nettverkskorrupsjon. Slike personer vil typisk hevde at de ble ansatt fordi de var "best i klassen" (selv om dette i mange, trolig de fleste, tilfeller ikke stemmer).

Jeg forstår at DU ikke mener at man kun skal ansette kjentfolk, men JEG mener at dette blir konsekvensen av at man aksepterer det du kaller "sosial kompetanse" og nettverkskorrupsjon som en normal realitet. Bare høy face-factor er godt nok for å avgjøre om en kandidat er "innenfor" mht. ulike konformitetskriterier. Det sier seg selv at det ikke er snakk om faglig forankrede internasjonale forskernettverk, men om lokale/provinsielle/nasjonale "maktnettverk" som har "the upper hand" mht. tildelinger av forskningsmidler, stillinger og andre knappe ressurser.

Verken jeg eller du benekter at nettverkskorrupsjon er en realitet, og det sier seg vel selv at utfordringen da er "å komme seg på innsiden" og at sosial kompetanse blir desto viktigere. Problemet mitt er at det er ikke slik systemet er ment å fungere, og det er ikke slik forskningen gjør framskritt. Universitetet fornekter også offisielt denne virkeligheten og det mener jeg er 1) kynisk og 2) hyklersk.

Det skal naturligvis stå "insiders med sosial kompetanse og velsmurte nettverk enten fortier eller benekter nettverkskorrupsjon". Ordet "IKKE" skulle ikke vært med der.