Universitetet i Oslo taper kampen om forskningspenger fra EU, viser ny rapport.

2010-01-13

– I fjor var det bare én forsker ved Universitetet i Oslo (UiO) som søkte om EU-penger. Det er altfor lite. Jeg vil ikke være fornøyd med noe under 20 søkere i år, sier Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO.

Færre, men større prosjekter

På oppdrag for Kunnskapsdepartementet har Nifu Step laget en rapport som vurderer Norges deltagelse i EUs rammeprogrammer for forskning i perioden 2002 til 2008.

– Denne gjennomgangen er en viktig kvalitetssjekk. Aktørene anser sin innsats i periode som vellykket, sier Tora Aasland, minister for forskning og høyere utdanning.
Mens UiO var blant institusjonene som tiltrakk flest midler til sine forskere gjennom den første delen av perioden, har de tapt mer enn søsteruniversitetene i Trondheim (NTNU) og Bergen (UiB) siden. Etter en målrettet innsats, hvor fem millioner kroner og flere ansatte har vært satt til å skaffe midler, puster UiB nå storesøster i nakken.

– Vi har hatt færre ERC-prosjekter (European Research Council, journ.anm.) i 2007 og 2008, men de har til gjengjeld vært større enn før, sier Ottersen.

Nedgangen i rene kroner har med andre ord ikke vært like dramatisk som reduksjonen i antall prosjekter.

Gapet blir større

Tallene for hele landet er peker heller ikke utelukkende oppover. Det såkalte «underskuddet», altså gapet mellom hva Norge betaler i form av en kontingent og det som kommer tilbake primært i form av forskningsstøtte, synes bare å vokse. Andelen Norge får tilbake gjennom EUs forskningsprogrammer har dalt fra 90 til 80 prosent de siste ti årene. – Det som er utfordringen er at ikke alt det vi får igjen for vår deltagelse kan telles. Tilgang på forskningsnettverk er en type ressurs som har ringvirkninger det er umulig å beregne, sier minister Aasland.

Hun tviler på at man vil nå en smertegrense der Norge får så lite igjen for de pengene som blir betalt inn, at man vil trekke sin deltagelse.

– Dette samarbeidet er altfor viktig både for Norge som nasjon og forskningsmiljøet til at vi kan unnlate å delta. Men det er klart at dersom avstanden mellom vår innsats og vårt utbytte blir for stor, vil det føre til en større diskusjon.