For en latterlig farse denne rettssaken - eller rettere sagt: dette universitetet - er. De uttalelser som refereres i media er langt fra så krenkende at de kvalifiserer til avskjedigelse.

Det skuffende med Nedkvitne er at han er for snill med UiO. Hans økonomiske krav burde vært minst dobbelt så stort (for tort og svie), og han burde utnyttet muligheten til å komme med kraftigere kritikk og utfall mot UiO-dinosauren.

Jeg har sett verre ting enn uttalelsene til Nedkvitne ved UiO. Dette er ikke noe som man kan avskjedige en professor for. I verste fall er uttalelsene om "vestkantklikk" etc. ufrivillig komiske, og noe voksne folk burde kunne heve seg over. Nedkvitne har som vitenskapelig ansatt all rett til å ta opp ledelsens faglige kompetanse og måte å lede instituttet på. Det er tydelig av kritikken som går på faglig kompetanse og "antiintellektuelle element" svir. At slik kritikk møtes for forsøk på yrkesforbud à la kommunistland er alvorlig. Denne saken kan ikke ende med annet enn at Nedkvitne gjeninnsettes i stillingen sin og får erstatning, og at universitetsdirektør Bjørneboe må gå fra stillingen sin på grunn av sin rolle i denne saken. Hele saken er en skandale fra ende til annet og et uhørt angrep på Universitetet i Oslo som akademisk institusjon, og den akademiske friheten i Norge i det hele tatt, fra Bjørneboe & co. Når man ser hva slags administrasjonsstyre vi har fått ved universitetet går tankene til en mer kjent Bjørneboes beskrivelse av de såkalte salamanderne.

Jeg vil sitere etikkprofessor Jan Helge Solbakk: «Det eneste [Nedkvitne] har gjort feil, er at han ikke er servil overfor ledelsen. Det er en del av en ny utvikling av UiO hvor de vitenskapelig ansattes akademiske frihet er truet». Han utdypet senere: «Han er forsker, han underviser, veileder og gjør primæroppgavene til en akademisk ansatt. I tillegg har han kjempet for sitt fag i årevis. I denne kampen har han angivelig kommet med en del sterke ytringer mot blant annet ledelsen, noe som har resultert i en avskjedssak mot ham. Dette ser jeg på som et symptom på det administrasjonsstyret vi har fått i stadig større grad ved universitetet, at en akademisk ansatt ikke lenger kan ytre seg fritt uten å risikere represalier av denne karakter»

Stort sett enig med "Akademiker", bortsett fra at "Vestkantklikk" ikke nödvendigvis er en helt urimelig virkelighetsbeskrivelse av hovedstads-dannelsesborgerskapet.

Nedkvitne-saken er utvilsomt et uttrykk for en intern maktkamp som foregår på flere plan samtidig (byråkrati vs. "professorvelde").

I tillegg kommer den interne, innbyrdes maktkampen om forskningsmidler mellom professorene. Her ser det ut til at de som har konspirert mot Nedkvitne har posisjonert seg mot middelalderhistorie som fag, og fokusert ensidig på moderne historie. En politisk korrekt og opportunistisk innsnevring av faget, med andre ord.

Både Kveldulf og akademiker hadde stått seg bedre hvis dere faktisk hadde sjekka hvorfor Nedkvitne blir sparka. Både Aftenposten og DN, som er vant til å dekke arbeidskonflikter i resten fra arbeidslivet, skriver godt om det. Han blir sparka fordi han ikke møter til innkalte møter med ledelsen på fakultetet. Når han påberoper seg akademisk frihet er det farlig for den akademiske friheten. Akademisk frihet er ingen frihet til å oppføre seg som en drittsekk og gjøre hva man vil. Det kan han gjøre på fritida, ikke lønnet av våre andres skattepenger. Han har vært en plage siden han ble ansatt og har fått en rekke irettesettelser fra stort sett alle rektorene siden han ble ansatt. Eneste som er dumt er at han ikke kunne fått en sluttpakke tidligere slik at vi slapp å høre på forsøkene på å gjøre han til en martyr.

Hvorfor skal en professor ha noen plikt til å komme på sjikanerende møter med den såkalte "ledelsen" ("ledelsen" ved institutter er ikke overordnet professorer, hvertfall ikke slik det har fungert i norsk akademisk tradisjon til nå. Det er en ren administrativ oppgave som går på omgang blant det vitenskapelige personalet, og hvis folk valgt til slike stillinger tror de plutselig har blitt Stalin er det de som har misforstått noe). I faglig forstand må professorene sies å utgjøre ledelsen sammen som kollegium, og det er deres rett og plikt å si sin mening om alle forhold av faglig og universitetspolitisk betydning. Dessuten har jeg lest at Nedkvitne hadde legeerklæring på at sjikanerende møter Bjørgum hadde innkalt ham til ikke ville være bra for hans psykiske helse. Det må da være grenser for mobbing av en enkeltperson!

Akademisk frihet er ingen frihet til å oppføre seg som en drittsekk og gjøre hva man vil".Fristende å spørre Kjell:hva er din definisjon på en drittsekk?Det må da være alle som utviser tegn på intelligent liv, kritisk tenkning,har selvstendige (ikke-konforme) meninger?

Videre skriver Kjell at Nedkvitne "blir sparka fordi han ikke møter til innkalte møter med ledelsen på fakultetet". Er du kjent med at UiO-ledelsen selv ikke viser noen som helst hensyn til ansattes helsetilstand og konsekvent ignorerer legeerklæringer osv?UiO har gjort det en vane å bryte norsk lov, bl.a.Arbeidsmiljøloven og andre helt sentrale spilleregler i norsk arbeidsliv.Da er det ikke så merkelig at det dukker opp en Nedkvitne som gir svar på tiltale og sier i fra hvor skapet skal stå.

@Kjell: Jeg har "sjekka hvorfor Nedkvitne blir sparka," og den tynne suppa som UiO presenterer i rettssaken bare bekrefter mistanken om hvem som er den store stygge ulven i denne saken.

UiO-dinosaurene bruker det billigste trickset i by'n. Bare det å ta i bruk termen "ordrenekt" gir det hele et nesten tragikomisk preg. Det höres nesten ut som om Nedkvitne var ansatt som grensevakt i DDR. Reality check, anyone?

Det er for få Nedkvitner i dette landet. Hadde vi hatt 10-20 Nedkvitner med jevne mellomrom, kunne vi hatt et internasjonalt mer interessant universitet. Nå er det overlatt til hyperbyråkratiske skap-stalinister og professorer med IQ-slanket Tarzan-språk.

I følge artikkelen mener Stenwig at "Nedkvitne forsømte lojalitetsplikta si, og at handlingane hans kvalifiserer til brot på Tenestemannslova"

Universitetet operer med sin egen private (postmoderne?) lovforståelse. Stenwig i likhet med mange andre universitetsansatte identifiserer seg til de grader med sin "bedrift"/enhet, herav denne bisarre fortolkningen av begrepet lojalitet. Finnes det idag ved UiO sterke personligheter som ikke fryses/mobbes ut pga. byråkratenes konformitetspress?

Jeg tror ingen ønsker å ha slike som nedkvitne i sitt eget nære arbeidmiljø hvor man risikerer at det man sier blir spredt rundt til studenter, ansatte og media med mer eller mindre relevante tolkninger og konspirasjonsteorier. Det er ikke byråkratene som har startet prosessen, men valgte vitenskapelig ansatte i lederstillinger."den tynne suppa" og "UiOs private lovforståelse" har tydeligvis vært godt nok for at riksadvokaten fører saken på vegne av UiO i retten. Jeg er ikke jurist, men stoler på riksadvokaten. Tror ikke de folka har noe personlig mot Nedkvitne.

Man må passe seg for at akademia skal bli en dyrehage for flinke folk som ikke passer noen andre steder. Unge, moderne folk skal ikke trenge å finne seg i å bli tillagt holdninger og motivasjoner de ikke har bare fordi Nedkvitne tolker alt som skjer av endring som et angrep på han som person.

Akademia skal være åpent og fritt, men jeg mener i alle fall, at friheten bør ha noen begrensninger. Ikke begrensninger i å publisere forskningsresultater. Men samtidig kunne stille krav til hvordan man kan forvente at folk skal oppføre seg i et arbeidsmiljø. Å komme i dialog med arbeidsgiveren sin er i så måte et minstekrav.

Kjell: du spiller ut "illojalitetskortet" mot Nedkvitne, men spørsmålet om hvem som først brøt lojalitetsbåndet (som alltid er toveis) er åpent. At riksadvokaten fører saken har å gjøre med at UiO tilhører Staten. Det var som kjent Nedkvitne som gikk til sak, ikke UiO.

Det var en koalisjon av byråkrater og misfornøyde kolleger som startet prosessen ved å definere Nedkvitne som et problem, snarere enn som en ressursperson.

For å parafrasere Kjell: Man på passe seg for at akademia blir en Jurassic Park for makthungrige middelmådigheter som ikke passer noen andre steder. Der er vi nå. Nedkvitne saken er et utstillingsvindu for hva som skjer når uprofesjonelle (kanskje også sosiopatiske) ledere kommer i en konfliktsituasjon.

Dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er også sistnevntes ansvar.

Det er ikke riksadvokaten som fører saken. Riksadvokaten er en del av påtalemakten og fører bare straffesaker. En advokat fra Regjeringsadvokaten fører saken på vegne av UiO av den enkle grunn at UiO er en del av staten og har rett til denne typen bistand fra Regjeringsadvokaten. Jeg er ikke engang sikker på om Regjeringsadvokaten foretar noen selvstendig vurdering av hvorvidt de vil føre saken. Det er deres plikt å bistå statlige virksomheter som UiO rettslig.

Bruken av uttrykk som "ordrenekt" viser hva som er sakens kjerne. Et angrep på den akademiske kulturen og et forsøk på å innføre et stalinistisk regime ved universitetet. Vi må kjempe mot de middelmådiges diktatur, Bjørneboe, Bjørgum (som ikke har en eneste publikasjon i Bibsys de siste 12 årene) & co. Man hadde til nå ikke trodd at ord som "ordrenekt" kunne brukes om en statlig ansatt professors handlinger (inntil nylig var professorer utnevnt for livstid av Kongen i statsråd nettopp for å være uavhengige fagpersoner, et glimrende eksempel på en uredd professor er Carl August Fleischer som sikkert ville blitt møtt med en "Nedkvitne-sak" av det korrupte miljøet på juridisk fakultet for lenge siden hvis han ikke hadde hatt dette stillingsvernet).

Saken antar stadig mer absurde dimensjoner: Prorektor Benestad foreslo en mindre konfliktfylt linje og megling, og ble truet i brevs form med å bli avsatt av rektor Geir Ellingsrud!

www.uniforum.uio.no/nyheter/2010/01/prorektor-ville-ha-forlik-truga-med-sparken.html

Dette viser at det "ledelsen" ved UiO som har startet denne konflikten, og at det handler om å stanse faglig og universitetspolitisk kritikk og sjikanere en enkeltperson, Nedkvitne, samt å skremme andre kritiske stemmer til taushet og skape et østblokk-lignende klima på universitetet.

Til kveldulf: Hva mer kan universitetet gjøre enn å invitere til møter. Det var Nedkvitne som valgte å ikke komme. Han kunne koblet inn både advoktat og fagforening eller bare tatt med seg noen som bisitter hvis han var redd for å bli trakasert.

Den siste saken i Uniforum viser bare hvor illijal Benestad er. Kanskje litt bitter fordi ingen ville ha han som prorektorkandidat, selv om han ville fortsette. Begrenset hvor mange sjanser og tid man skal bruke på Nedkvitne og hans problemer.

Hvis du som akademiker er så redd for det "middelmådiges diktatur" kan du alltid jobbe et annet sted der det bare er plass for elitister. Jeg er glad for at universitetet er åpnere enn det. Dessuten er jeg glad for at det endelig stilles krav til mer enn bare akademiske ferdigheter i akademia. Litt sosiale egenskaper og ledelse skader ikke hvis UiO også i fremtiden skal rekruttere de beste, og det er vel du interessert i?

Kjell: Denne saken viser klart at det ikke er nok å invitere til møter. På hvilke premisser og på hvilken måte slike møter avholdes betyr enormt mye. Gode advokater vokser ikke på trær (de er også kostbare) og det som er av fagforeninger ved UiO er i beste fall en dårlig spøk. Miljøet er også av en slik karakter at ingen eller veldig få vil støtte en person som er på vei nedover, som i dette tilfellet.

Jeg merker meg at du er veldig opptatt av lojalitet (samtidig som du later til å ha din egen definisjon av begrepet). Først Nedkvitne, nå Benestad. Jeg håper du har selvinnsikt og historisk forståelse nok til å se hva dette minner mange av oss om... Det er ingenting som kan misbrukes så lett som æresbegreper om lojalitet.

Det er alltid de som studerer og jobber ved et universitet som er med på å forme det. Jeg jobber ikke ved UiO, men jeg studerte der i sin tid, og kjenner mange som er i systemet. Dersom man vil ha middelmådighet, så får man det. Universitetsledelsen ser imidlertid ut til å ha (riktignok urealistiske) ambisjoner om noe annet.

Du tar feil når du sier at universitetet blir åpnere med høyere grad av middelmådighet. Universitetet er en meget lukket institusjon. Det er kanskje bra at Norge har så dårlige journalister og advokater at den jevne skattebetaler ikke vet hvor mye sludder, kaos og irrasjonalitet universitetet produserer og representerer.

De sosiale egenskapene du sikter til bør også være tilstede hos ledelsen - dvs. folk som bevisst har søkt seg til stillinger som gir dem makt, penger og en viss prestisje.

Til Kjell

Kjell skrev ”Å komme i dialog med arbeidsgiveren sin er i så måte et minstekrav”.

Det blir ikke mye dialog når arbeidsgiver har et så urealistisk og oppblåst selvbilde som i tilfellet UiO.

Kjell skrev "Jeg er ikke jurist, men stoler på riksadvokaten"...

Beklager men din tendensiøse og ensidige vinkling av denne saken med ubegrenset lojalitet og tillit til overordnede virker lite reflektert. Jeg har vært noen dager i Tingretten, hørt og sett mye og deretter tenkt grundig gjennom de hele. Foreløpig (etter min mening) er det snakk om svært tendensiøse mønster i rettssalen: de fleste vitner er innkalt av UiO og står klart mot Nedkvitne, alle er fornærmet på Nedkvitne på vegne av Universitetet og summa summarum blir Nedkvitne som avviker konstruert av universitetet som moralens fyrtårn, som en fin gammel dame med hansker og hatt. Å patologisere noen som står imot konsensuskulturen ved UiO – er dessverre et velkjent og typisk mønster som universitetsledelsen opererer med i diverse konfliktsaker. For meg som forsker og spesialist, var den største skuffelsen å høre på organisasjonspsykologen som UiO benyttet seg av i Nedkvitne-saken. Ingenting fram til i dag tydet på at det var vist hensyn til og søkt forståelse for personlighetens dialektikk. Nedkvitne saken er en ren psykologisak som behandles av jurister, byråkrater og andre uten spesialkompetanse. Dette er bare en av tusen ”Bildungsloch” i universitetets rutiner ift å håndtere vanskelige saker, personalsaker og diverse konflikter.

Derfor gjelder fortsatt den middelalderske leveregelen ”den som kritiserer – taper” ved UiO. Selv om tidligere rektor Underdahl holdt en pen tale om forskningens hovedformål - søken etter sannhet - er det fortsatt svært lang vei å gå. Etter å ha blitt bombardert av misfornøyde og fornærmede vitner, kommenterte Nedkvitne selv siste halvtime i rettssalen i dag at de samme usannheter gjentas over flere år… slik at de til slutt blir til en sannhet. Hvem er det som eier sannheten: statsadvokaten, universitetsledelsen og alle som er fornærmet der, eller Nedkvitne, gjenstår å se…

Derfor, Kjell bør vi kanskje vente litt med å komme med tillitserklæringer til Staten (universitetet + rettsapparatet).

Så nå er også Haakon Breien Benestad "illojal". Ja, ja, dere får sparke den tidligere prorektoren også da. Vi kan ikke ha kritiske stemmer her, må vite.

Her er Jon Hustads kommentar om Nedkvitne-saken:

www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1678

Hustad mobber nesten Nedkvitne, som han omtaler som "ein idealist og på mange vis ei attergløyme frå romantikken. Han ser ut til å tru at kvar ein tanke eit menneske har, i det minste han sjølv, skal kunna uttrykkjast skriftleg så vel som munnleg."

Det Hustad overser er at man i Norge har gått for langt i å utvikle en stilltiende konsensuskultur, der ethvert avvik fra "normalen" patologiseres eller automatisk marginaliseres vha. ulike hersketeknikker. Benestads vitneprov er i så måte interessant. Hans første tanke var at "avvikeren" Nedkvitne var en ny Juklerød (underforstått: Juklerød "fortjente" sin diagnose). Det var først da en legekollega gikk god for Nedkvitne at Benestad godkjente Nedkvitne som et fullverdig medlem av menneskeheten.

Jeg opplever at Jon Hustad skriver balansert om saken og tar hensyn til at den har to sider. Hustad har skrevet balansert om saken før også: www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1473

Det er vel ikke noen tvil om at Nedkvitne har oppført seg uklokt og sikkert vært vanskelig å ha med å gjøre for endel personer. Poenget må være at Nedkvitne ikke er alene om dette og at mange av Nedkvitnes ytringer er reaksjoner på direkte mobbing fra instituttledelsen gjennom mange år. Det er instituttledelsens oppførsel mot Nedkvitne som har ført til at saken har blitt stadig mer fastlåst og tilspisset (man man ikke tape av syne at Nedkvitne som enkeltperson her er den svake parten). Dette er altså en konflikt der flere personer, også Nedkvitne, har oppført seg dårlig mot hverandre i mange år. Men løsningen kan ikke være å sparke Nedkvitne. Det blir en trussel mot den akademiske friheten å sparke en professor bare for å kritisere kolleger. Man har ikke de siste 200 årene opplevd noe lignende - når professorer noen få ganger tidligere har blitt sagt opp i norsk historie har det vært fordi de ikke gjorde jobben sin i det hele tatt. Heller ikke Nedkvitnes motstandere bestrider at Nedkvitne er en stor fagkapasitet, en produktiv forsker og en dyktig pedagog som utførte sine kjerneoppgaver som professor (forskning, undervisning, veiledning, formidling) på en utmerket måte.

Carl August Fleischer har brukt sterkere uttrykk om kolleger, både faglig og personlig. Hvor ville den norske rettsstaten vært uten en modig og uavhengig skikkelse som Fleischer på et fakultet der faglig kritikk av ledende jurister er absolutt tabu? Det går dessverre ikke alltid an å skille faglig, universitetspolitisk og personlig kritikk fra hverandre. Faglig og universitetspolitisk kritikk vil ofte ha et sterkt personlig element.

Historisk institutt har vært den desiderte verstingen på UiO i flere tiår - lenge før Nedkvitne kom dit. Ledelsen har vært gjennomgående inkompetent og favorisert seg selv i alle år. Problemet er nok at instituttet favner for vidt. Hele instituttet burde vært omorganisert. Man kunne tatt brodden av det meste av konflikten ved å dele opp det gamle historisk institutt i to, et institutt for klikken rundt Helge Pharo, som allerede er organisert som et "forum", altså la Forum for samtidshistorie bli Institutt for samtidshistorie, og et Institutt for eldre og utenomeuropeisk historie. En pragmatisk løsning som ville skilt to konkurrende miljøer der den ene parten (med folk som Nedkvitne og Fuglestad) følte seg marginalisert av den andre (Pharo, Bjørgum osv.), og latt hver holde på med sitt. Å gå i motsatt retning og lage den forferdelige konstruksjonen IAKH var å oppmuntre til konstante stridigheter.

(alternativt kunne man hatt avdelinger under instituttnivå og lagt opp til å la avdelingene styre seg selv i størst mulig grad)

I debatten over legges det fram mye feil informasjon. Ifølge arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven skal man få sparken når man har sjikanert andre gjennom lengre tid og når man saboterer forsøk på løsning i saken. Det går fram med all tydelighet i denne ukens rettssak at Nedkvitne oppfyller begge betingelsene.

Oppførselen til Nedkvitne har blitt påtalt en rekke ganger helt siden 1997 og kan ikke ses på som resultat av problemer med én leder eller kollega. E-postene hans inneholder sterkt nedsettende personkarakteristikker og insinuasjoner. I retten kom det fram at Nedkvitne i tillegg til å utebli fra 15 - femten! - møter med ledelsen har stilt seg avvisende til en rekke forsøk på mekling fra forskjelige parter. I rettssaken kom det fram at til og med vitner innkalt av Nedkvitnes forsvarere var blant de mange som hadde skrevet brev og henstilt til universitetets ledelse at noe måtte gjøres.

Langt om lenge gjorde da også universitetsledelsen det. Når Nedkvitne er den første, betyr det først og fremst at en så stor arbeidsplass som UiO har manglet evne og vilje til å gjøre noe med de få som forpester livet for så mange. Noen få mennesker er slik skrudd sammen at de ødelegger en arbeidsplass. Saboterer de forsøk på løsning konsekvent over lang tid, må miste jobben. Lovverket gir ikke noe unntak for professorer, og professorer kan ikke late som om alle konflikter i bunn og grunn er fagkonflikter.

Morsom vinkling det der, du. Det er opp til retten å avgjøre om det foreligger brudd på AML eller Tjenestemannsloven. Vi får se.

Nedkvitne-saken avdekker alvorlige problemer som hefter ved hele instituttet, og ved store deler av universitets(u)kulturen. Her kan det sies mye, men en ting er sikkert: det er en grov forenkling å bruke en mann som syndebukk for et alvorlig holdningsproblem på en arbeidsplass.

Nedkvitne har et langt yrkesliv bak seg, og jeg tviler på at han konstant er blitt oppfattet som et problem gjennom nærmere 40 år. UiO valge jo å ansette ham på 90-tallet. Alle vet at det ikke er enkelt å bli ansatt ved UiO om du ikke er en "insider". Nedkvitne kom fra NTNU.

Det er ikke stort mer enn en fordom at det alltid er individet som "har skylda". En institusjon kan ikke sjelden være langt mer patologisk i sin sub-/bedriftskultur enn et individ makter å være i løpet av et menneskeliv. UiO er et patologisk tilfelle. Spør enhver organisasjonspsykolog med integriteten i behold.

Skal vi ha en diskusjon om denne saken, må det være respekt for fakta. Det at Nedkvitne praktisk talt hele sin ansettelsesperiode har blitt oppfattet som et problem, er et faktum. Han fikk sin første formelle irettesettelse fra daværende rektor Lucy Smith i 1997, tre år etter at han ble ansatt ved UiO. Det framgår med all tydelighet av rettssaken, for de som vil følge med i den. Det beste er selvfølgelig å lese selve saksdokumentene fra rettssaken. Det beste alternativet når det gjelder mediedekning er Uniforums fyldige referater: uniforum.uio.no.

Jeg vil utfordre alle de som er interessert i denne saka til å sette seg i universitetsledelsens sted. Hva gjør de med en mann som nekter å slutte å sende ut masse-mailer med personsjkanerende innhold, mailer så ubehagelige og urimelige at selv hans forsvarere tar avstand fra innholdet i dem? Hva gjør de når disse mailene fører til underskriftskampanjer og stadige henvendelser til ledelsen om å få mannen til å holde opp? Hva gjør de når de må konstatere at denne mannen konsekvent avviser forsøk på å finne minnelige løsninger, med en gang det innebærer kritikk av ham selv? Hva gjør de når de har gitt ham en serie formelle irettesettelser som han ignorerer, én av dem for seksuell trakassering? Hva gjør de etter at de har kalt ham inn til 15 møter som han uteblir fra? FEMTEN møter? Alt dette er blitt dokumentert i løpet av rettssaken, i sørgelig detalj. Hva gjør ledelsen, når han har holdt på slik i 13 år? De gir ham omsider sparken.

Min sympati er ikke med Nedkvitne og slett ikke med dem som bruker saken hans til å ri universitetspolitiske kjepphester. Jeg føler med dem som har blitt plaget av ham i år etter år, som har varslet uten at det hjalp, de som har prøvd å snakke med ham og møtt en mur, de som har søkt seg bort fordi de ikke orket mer.

Vel, du har altså vært tilstede under rettssaken, såvidt jeg forstår. Det har ikke jeg, men ut fra referatene gjengitt i avisene er det grunn til å påpeke en viss ensidighet i din fremstilling.

I min verden betyr "respekt for fakta" også at man har respekt for hermeneutikk. Det kan ha vært en eller flere plausible grunner for at Nedkvitne unnlot å komme på møter. I noen av tilfellene har han hatt legeerklæringer på at slike møter har en negativ innvirkning på hans helsetilstand (han er 63 år).

Det faktum at han har fått irettesettelser av div. rektorer er ikke så mye å hefte seg ved. De rektorene UiO har hatt de siste årene har generelt holdt en veldig lav standard, og systemet har hatt en spin-off av autoritær byråkratisering, vilket Nedkvitne har kritisert - både internt og offentlig.

Nedkvitne-saken er Davids kamp mot Goliat. Det er oppsiktsvekkende at noen (riktignok et mindretall) i en slik situasjon sympatiserer med Goliat. Det er nesten umenneskelig, men er sikkert en veldig viktig del av disse personenes identitet, at de nærmest ikke skiller mellom sitt eget ego og UiOs.

De som tviler på hvorvidt UiO er en autoritær organisasjon med åpenbare systempatologiske særtrekk, bør ta en prat med folk med inside-info i f.eks. fagforeningene ved UiO. Disse er naturligvis veldig svake, men sitter på mye info om flodbølgen av klager og varsler som strømmer inn kontinuerlig.

På overflaten ser det jo fint ut, riktignok. Det er kanskje det viktigste for de som sitter på toppen av pyramiden.

Til eventuelle andre lesere av denne debatten: jeg er mellomleder ved UiO. Det kan godt være at innleggene mine er farget av det. Jeg prøver å vise til kilder som kan sjekkes, slik at leserne selv kan gjøre seg opp en mening om hvor etterrettelig jeg er. Kanskje du kunne tenke deg å gjøre det samme Gyrodactulus, heller enn å slå om deg med vage insinuasjoner? Og kanskje du kunne fortelle hvem du er?

Jeg støtter Espen Ytreberg helt i denne saken og jeg må si jeg synes det er merkelig at hoveddelen av innleggene her fullstendig ignorerer hvilken belastning Nedkvitne har vært for sine kollegaer og ledelse. Det har et titalls vitner i saken beskrevet i all sin gru. Det å bruke begrepet akademisk frihet som unnskyldning for å forpeste et miljø i år etter år er i bunn og grunn ikke annet enn et misbruk av selve begrepet.

Jeg må også si at innholdet i siste innlegg av Gyrodactalus er så tendesiøst at det virker tvilsomt om fakta vil vinne fram i dette forumet. Jeg er forøvrig ikke ansatt ved UiO og sympatiserer ikke med organisasjonen, men med de menneskene som har vært rammet av Nedkvitnes oppførsel.

Jeg er enig med Espen Ytreberg i denne saken, og synes forøvrig debattantene bør kunne tørre å signere med navn og ikke gjemme seg bak anonymitet.

Til Vilde Sundet: Grunnen til at de fleste her skriver under pseudonym har kanskje en sammenheng med den utbredte intoleransen overfor kritikk. Nedkvitne opptrådte under fullt navn. Nå vet vi hvordan det gikk...

Til Ytreberg: Jeg er tidligere ansatt forsker ved UiO. Du holder et saklig nivå på debatten, men jeg finner din fremstilling en smule ensidig. Jeg kan ikke se at du har kommet med noen kildehenvisninger bortsett fra Uniforum og din egen gjengivelse av din egen oppfatning av rettssaken. Dersom jeg skal dokumentere mine påstander, ville det bli vanskelig ikke å nevne konkrete navn, institutter osv., dvs. internsaker som er underlagt taushetsplikt. Trolig ville et slikt innlegg også bli slettet av moderator.

Den virkelighet jeg og andre har beskrevet her er ikke akkurat en statshemmelighet. Alle med et nogenlunde åpent sinn vil kunne konstatere at UiO er en meget "spesiell" arbeidsplass, der det er en enorm avstand mellom ord og handling.

Jeg forstår at UiO har en trofast heiagjeng, og at de administrativt ansatte identifiserer seg med Goliat, ikke med David. Dere må bare akseptere at en viss prosentandel av homo sapiens som regel vil sympatisere med David i slike saker.

Til Karlsen: Jeg er enig i at det ikke er akademisk frihet i seg selv som er hovedtema i denne saken. Nedkvitne er ikke noen kontroversiell person rent faglig.

Det underliggende tema - etter mitt syn - er Nedkvitnes mangeårige systemkritikk (internt, til tider også i form av kronikker). Saken er også et uttrykk for en temmelig skarp intern maktkamp, der Nedkvitne har opptrådt "usmart" og fått mange mot seg. Mange av stenkasterne har også en karriere bak seg som gode "slikkere". Nå byr det seg en gylden sjanse til å demonstrere sine slikke- og kaste-ferdigheter.

Siden Ytreberg er instituttleder ved et av de mer "progressive" instituttene ved UiO, må han jo vite noe om hvordan kreative arbeidsplasser skapes og videreutvikles.

Dersom kolleger blir veldig engstelige for å kritisere hverandre (og det gjelder vel de fleste i norsk akademia), er det en viss fare for at hedersbegreper som kreativtet og innovasjon får trange tider.

De fleste jeg kjenner som har erfaring fra UiO-systemet, er enige i at det er en nokså utbredt null-toleranse for kritikk, både faglig, personlig og administrativt. Det hjelper ikke om formen er korrekt. Resultatet blir professorer som til forveksling likner evnukker. De kan aldri si det de egentlig mener, og de mener ikke egentlig det de sier.

Gyrodactulus, siden du ikke er ansatt ved UiO, kan du vel vanskelig bruke insinuasjonen om UiOs intoleranse for kritikk som grunn til å selv opptre anonymt?

I rettssaken har Nedkvitnes fortalere stadig prøvd å si at det å sparke ham er tegn på manglende forståelse for betydningen av skarp faglig uenighet for universitetssamfunnet, og av friheten til å uttrykke slik uenighet. Ingen har bestridt at faglig uenighet er sentral for oss, heller ikke jeg. Men det betyr jo ikke at alle universitetsansatte som bedriver slik kritikk er hevet over loven, dersom de også bedriver sjikane og ordrenekt. I rettssaken forklarte blant annet Arild Underdal seg. Han er tidligere rektor og leder av utvalget som i sin tid utredet begrepet "akademisk frihet". I rettssaken sa han dette om innholdet i begrepet akademisk frihet:

"Det handlar om forskaren sin rett til å stilla kritiske spørsmål, sjølv om styresmaktene ikkje likar det, forskaren sin rett til å velja metodar og data og til å publisera resultata der han eller ho vil. Rettesnora er sanning, innsikt og at det er hald i det. Det er altså knytt til forskinga og ikkje til omgangsformene mellom oss som vanlege samfunnsborgarar. Den gir meg ikkje rett til å ta frå nokon fagleg kompetanse og personleg integritet. Viss det er det som er formålet, blir det stilt same krav til vitskapleg grunnlag for desse påstandane som i anna forsking, konstaterte han." (Referat fra Uniforum: www.uniforum.uio.no/nyheter/2010/01/eit-nederlag-for-arild-underdal.html)

Min oppfatning av Nedkvitne bygger på den omfattende informasjonen som er kommet fram om hvordan han, med Underdals ord, har frakjent andre kompetanse og personlig integritet. Det har han gjort på en måte som selv hans tilhengere tar avstand på - og slett ikke i henhold til vitenskapens strenge krav om etterrettelighet og dokumentasjon.

Espen: Jeg er ikke lenger ansatt ved UiO (gudskjelov og takk for det!). Jeg har imidlertid en fot innenfor div. pågående forskningsprosjekter, hvilket betyr at jeg i praksis har begrenset ytringsfrihet.

Jeg ser heller ikke noen veldig gode grunner for å opptre med fullt navn i et kommentarfelt. Det er HVA som sies som er interessant, ikke HVEM som sier det, slik jeg ser det.

Fra mitt synspunkt handler ikke denne saken om faglig uenighet, men om en interessekonflikt (kamp om knappe ressurser) og systemkritikk som har utartet til en personkonflikt.

Min oppfatning av Nedkvitne bygger på den omfattende kjennskap jeg har til hans institutt, til flere av hans kolleger, og til ledelsen sentralt. Disse har fått svar på tiltale ved selv å frata Nedkvitne hans personlige integritet. Systemet er ikke vant med folk som svarer på tiltale. Systemet har derfor valgt å definere Nedkvitne som et problem, som et avvik. Dette viser nettopp "gartner-mentaliteten" som er så karakteristisk for byråkrater som fortsatt henger igjen i det forrige århundret. Er det en busk som vokser litt gjenstridig, så skal den klippes, eller hugges, som i tilfellet Nedkvitne. Man fjerner "problemet" kirurgisk.

Hverken universitetet eller vitenskapen forvalter lenger noen "sannhet" i egentlig forstand. Underdals uttalelse er et uttrykk for et utdatert syn på forskning og vitenskap. Det sier seg selv at personalsaker ikke kan behandles på samme måte som en avhandling i statsvitenskap. Alle vet at juss ikke er vitenskap.

Det sies over at saken er Davids kamp mot Goliat. Jeg vil slutte meg til dette. Denne saken handler, som en rekke fremtredende professorer ved UiO har sagt offentlig, om en omseggripende, autoritær byråkratisering av UiO, der «vitenskapelig ansattes akademiske frihet er truet». Nedkvitne-saken er ikke unik. UiO har hatt professorer som Nedkvitne før - Carl August Fleischer er nevnt av flere.

Espen Ytreberg: Jeg regner med at du som instituttleder ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO uttaler deg på vegne av ditt institutt når du nå deltar i en offentlig debatt om en personalsak ved din arbeidsplass UiO (nevnte institutt er tilfeldigvis(?) instituttet til HF-dekana Trine Syvertsen).

Vedr. anonymitet vil jeg sitere et tidligere innlegg av Johannes Wilm (universitas.no/nyhet/53015/sparket-professor/):

Det som jo egentlig er beste bevis for UiO-kulturen angående kritikk er at alle kommentarene ut over min egen så langt er lagt ut anonyme. Uansett hav folk mener i denne saken, er de redd for reaksjoner fra høyere oppover i systemet. Det er jo egentlig ganske tragisk, og man burde nok overveie om den akademisk-kritiske kulturen i HF og SV-fagene (i hvert fall der) er sterk nok til å kunne veie opp for det fakum at kritikk innenfor selve universitetet ikke aksepteres. Hvis ikke det er tilfellet, burde man tenke finen ut av hvordan man kan reformere UiO i en retning. Hvis ikke det er mulig, burde det nok i stedet nedlegges. Studentparlamentet og Administrasjonsbygget burde nok nedlegges komplett til å begynne med. Så kan man gå videre derfra.

Mangeårige ansatte ved Nedkvitnes institutt vil vite at kolleger på 70- og 80-tallet gjorde opp internt, inkl. håndgemeng. Det var bl.a. en sak der to professorer hadde en konflikt gående, noe som ansporet den ene av dem å sette ut kaniner på den andre professorens kontor. Kontoret så ikke ut da professoren kom på jobb etter helgen. Resultatet var at de to kamphanene tok et basketak med hverandre, og ble ferdige med saken på den måten.

PS. Ingen ble avskjediget...

Det er helt uinteressant om Nedkvitne ikke har villet komme på 15 møter når alle de 15 innkallingene til møter var del av Jorunn Bjørgum og andres trakassering av Nedkvitne. Nedkvitne hadde dessuten legeerklæringer på at disse møtene ville være skadelige for hans psykiske helse. Nedkvitne har forklart at han ikke ville delta på møter som var ment å være utskjelling av ham (av den typen som skjedde bl.a. på det berykte lynsje-allmøtet) og ikke komme inn på hans kritikk og hans side av saken. Dessuten var personene som innkalte ham til disse møtene de samme personene som trakasserte ham, bl.a. omtalte ham med psykiatriske diagnoser i brev til universitetsledelsen.

Akademiker: innleggene mine er ikke klarert eller godkjent av noen organer eller personer ved UiO. Her har jeg ikke uttalt meg på vegne av noen andre enn meg selv. Med dette sier jeg takk for meg i debatten.

Her er Åmås' syn på universitetet og Nedkvitne-saken:

www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article3471153.ece

Arbeidsforholdene ved Universitet i Oslo er pill råttent. Det skyldes innalv og innkompetent ledelse. Nedkvitne er et offer for dette, desverre. Veldig dårlig reklame for Universitet i Oslo, en arbeidplass som topper statistikken for mobbeofre.

Den siste artikkelen i Uniforum med referat fra rettssakens siste dag er interessant lesning. UiO v/Stenwig unner ikke engang mannen en form for oppreisning i form av lønn fram til pensjonsalder. Den rekordhøye bitch-faktoren (som er et kjennemerke for UiO) formelig oser ut av teksten - til tross for dens tilkjempede objektivitet.

Må si at jeg reagerer på at de argeste forsvarerne av universitetet i denne saken, er tilknytta medier og kommunikasjon. Har merket meg at det primært er kolleger av Trine Syvertsen som ytrer seg til fordel for henne og UiO både i Universitas og Uniforum.

Jeg har jobbet på instituttet (historisk/IAKH) i den perioden det er snakk om. Saken har to sider, men mange er enige om at det å gi Nedkvitne sparken var en overreaksjon.

Når er konflikt får utvikle seg på denne måten, er det ledelsen sin skyld. Miljøundersøkelser både før Nedkvitne ble ansatt og i 2007, viste helt klart at ansatte var misforøyde med ledelsen - uavhengig av Nedkvitne.

Fram til da besto ledelsen av en liten klikk som hatet Nedkvitne.

Men nå er ledelsen endelig heldigvis skiftet ut. For sent for Nedkvitnes del riktignok.

Jeg vil aldri jobbe på et sted der personalkonflikter løses gjennom slosskamper og jeg vil ikke jobbe sammen med folk som synes det er greit å ty til vold for å løse konflikter på arbeidsplassen. Det tror jeg veldig få vil. I alle fall innenfor akademia der idealet budre vært en opplyste debatten med ord. Men kanskje jeg tar feil.

Det er ikke vanskelig å være enig om at Nedkvitnesaken burde vært løst lenge før den kom til rettssalen, det er begge parter delskyldig i. MEN vi har et lovverk, som også beskytter akademisk frihet, og det må følges. Både av arbeidsgiver og arbeidstaker. I denne saken bør det være åpenbart for de fleste at Nedkvitne ikke har gjort sin plikt som arbeidstaker når han nekter å møte med ledelsen. Det er en grunn til at en slik møteplik er lovfestet. Uten konstruktiv dialog er det vanskelig å komme frem til løsninger som begge parter kan leve med.

Når Nedkvitne så åpenbart ikke vil ha en slik dialog, og blir informert om konsekvensene av det, er det hans valg at det blir rettsak og at han blir dømt. Ikke universitetet som følger loven. At Ytreberg er tilknyttet medier og kommunikasjon må være underordnet hans ønske og krav til et godt arbeidsmiljø. Beskyldninger mot han virker paranoide og mer som et resultat av generelt hat mot alt og alle som ikke dere ikke er enige med.

Faktum er at Nedkvitne har oppført seg på en slik måte at han ikke har gitt ledelsen andre valg enn å gå til avskjedigelsessak. Det har ingenting med akademisk frihet å gjøre, men med arbeidstakeransvar.

Etter vel 40 innlegg er det kanskje på tide med en liten oppsummering... Universitetet er ikke det det utgir seg for, men en dysfunksjonell, arkaisk organisasjon som seiler under falskt flagg. Dets virksomhet er utad tuftet på illusjonen om rasjonalitet. Ingen forskere som har jobbet ved et universitet har kunnet unngå å merke seg at rasjonalitetens fyrtårn egentlig er et monument over det irrasjonelle.

Kjell vil ikke fri seg fra illusjonen, og tror universitetet er akkurat slik det iscenesetter seg som i PR-/reklamekampanjene. Men universitetet er ikke en lovlydig, profesjonell, samvittighetsfull, meritokratisk, "protestantisk", rasjonell organisasjon, men snarere sin egen motsetning. UiO bryter loven daglig. Hver eneste dag. Arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven, forvaltningsloven, you name it.

Universitetet "hjernevasker" sine studenter fra dag 1: kritisk tenkning! Rasjonaliet! kildekritikk! Induksjon, deduksjon.

Alle som har jobbet som forsker ved et universitet vet at universitetet er en kritikk-fiendtlig og "xenofob" organisasjon. Universitetets uuttalte budskap er i kortform dette: "Alle maktglade sosiopater i Norges land, forén eder! Kom til oss og få fast stilling!"

Demokles skrev at "alle som har jobbet som forsker ved et universitet vet at universitetet er en kritikk-fiendtlig og "xenofob" organisasjon. Universitetets uuttalte budskap er i kortform dette: "Alle maktglade sosiopater i Norges land, forén eder! Kom til oss og få fast stilling!"

Jeg vil slutte meg til dette. Ovennevnte påstand (NB! Kjell og Espen ovenfor) støttes av mine erfaringer i UiO-systemet og dermed forbundne advokatomkostninger. Børing (hovedverneombudet) har virkelig fått vist seg fram i Nedkvitne-saken. I min sak ble alle mine henvendelser avvist og jeg ble oppfordret til å hyre inn privat advokat. NTL (min fagforening) gir blaffen. De fleste såkalte "dialog-møter" med UiO-ledelsen opplevdes vondt, sjikanerende, manipulerende og ekstremt krenkende. UiOs arbeidsrettsadvokat for eksempel, er kanskje den mest kynisk person jeg noensinne har truffet - proppfull av usaklig mistillit og xenofobe fordommer; Fak.direktør Bård Kjos (UV-fak) latterliggjør ansattes sykemeldinger (og alvorlige diagnoser) og har gjort det til en vane å mobbe ansattes (i alle fall min) faglige kompetanse... Kanskje noe å tygge på for "lojalist-lobbyen" her?

"I denne saken bør det være åpenbart for de fleste at Nedkvitne ikke har gjort sin plikt som arbeidstaker når han nekter å møte med ledelsen."

En professors primære oppgaver er forskninger, undervisning, veiledning og formidling. "Møter med ledelsen" er ikke definert som en slik kjerneoppgave. Ordet "ledelsen" er i seg selv misvisende, det er ikke en ledelse i faglig forstand og er ikke overordnet professorene og har ingen som helst rett til å bestemme hva professorene kan si og mene offentlig. Nedkvitne hadde legeerklæring på at disse mobbemøtene var skadelige for hans helse og da burde det være helt greit. Personer som tilfeldigvis blir valgt til administrative verv kan ikke misbruke disse vervene til å sjikanere sine motstandere.

"Det er en grunn til at en slik møteplik er lovfestet. Uten konstruktiv dialog er det vanskelig å komme frem til løsninger som begge parter kan leve med."

"Ledelsen" ville ikke ha noen konstruktiv dialog.

"Når Nedkvitne så åpenbart ikke vil ha en slik dialog, og blir informert om konsekvensene av det, er det hans valg at det blir rettsak og at han blir dømt."

Du har nok misforstått. Det er Nedkvitne som er saksøker. Det er UiO som er saksøkt. Den eneste som kan bli dømt i et sivilt søksmål anlagt av Nedkvitne (med støtte fra Forskerforbundet) er UiO.

Man må uvilkårlig undres over at UiO valgte en så konfronterende strategi mot Nedkvitne. Denne rettssaken kan bli uhyre kostbar for UiO i form av prestisje- og troverdighetstap. Det faktum at man valgte en såvidt brutal strategi taler for at den administrative ledelsen er enten 1) kyniske, 2) primitive, 3) undervurderte konsekvensene, eller 4) gir blaffen.

Ingen av alternativene er spesielt sympatiske.

Denne saken føyer seg inn i rekken av saker der Universitetet i Oslo taper ansikt. Dette hovedvernombudet burde gå, det er partisk, og jeg har selv erfart at saker blir avvist. Hun gjør som hun selv vil, og er således en dårlig verneombud for UiO's ansatte. Nedkvitne vil nok tape saken, for makta rår.

Til Ronald: Helt enig ang. Hovedverneombud Mette Børing. Jeg ble sjokkert over hvor høyt hun flirte i rettssalen i denne dramatiske saken hvor et menneskes skjebne satt på spill. Man kan bli alvorlig syk bare av opplevelsen av UiO & co sine inhumane og ekstremt kynisk behandling av og tilnærming til sine ansatte. Fortsatt er det uforståelig for meg at noen - dersom de ikke mestrer jobben sin rent psykologisk (at du ikke har tilsvarende ferdigheter med stort ansvar som f.eks. for ledere, Verneombud, ledere for fagforeninger etc) - søker seg til slike stillinger. Er det en ren prestisjesak eller er det her snakk om en slags øst-europeisering/stalinisering av UiO?

Prorektor Haakon Breien Benestad ville gjerne megle i konflikten mellom Nedkvitne og UiO i 2008. Da fikk han et brev fra rektor Geir Ellingsrud, der han ble trua med å få sparken som prorektor. Det sier sitt om hva slags system vi har ved dette universitetet.

Hva er så kilden(e) til den informasjonen "Anonym historiker" kommer med? Er det troverdige kilder eller bare kjerringsladder til internt husbruk?

Nedkvitne har et langt arbeidsliv bak seg. Det er derfor litt usannsynlig at han er så umulig å omgås at han må kastes ut av hensyn til sine kolleger.

Selv vet jeg om en rekke professorer ved UiO (riktignok et annet fakultet) der man har adskillig verre ting på rullebladet (samvittighet eier de ikke, så den lar jeg ligge). Der er det ingen avskjedigelse, ingen rettssaker. Interne klagesaker vedr. trusler, seksuell og annen trakassering blir henlagt og dysset ned AV DEN SAMME UNIVERSITETSLEDELSE SOM AVSATTE NEDKVITNE.

Man kan ikke ha sånne folk ansatt noe sted. Han virker som en av de mange anonyme internettdebattantene med disse e-postene han har sendt ut. Usaklige personangrep og sikkert også latterligjøring av folk som ikke har jobbet like lenge som han selv med middelalderhistorie.

Stoltenberg bør kutte 20 % av budsjettet til UiO , så får man frem de fleste av personkonfliktene engang for alle.

At valgt prorektor fikk tilrettevisning for å undersøke muligheter til megling og trussel om sparken viser en dysfunksjonal organisasjon.

Det var allerede betenklig at regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Gjelder grunnloven ikke helt ut i universitetssektoren?

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i (menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Er det lov å si ifra og ta til motmæle når det foreligger marginalisering og mobbing? Krass ordbruk er åpenbart en reaksjon.

Norge har utallige ganger blitt klaget inn for (og dømt i) overnasjonale domstoler i EU, bl.a. på grunnlag av noen av de punktene Walter Keim nevner her. Dette får som regel ingen konsekvenser for den videre rettspraksis internt i Norge.

Dette er et problem langt ut over universitetene.

Bare halvparten av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige ledere holder ikke [mål]{www.aftenbladet.no/innenriks/article601015.ece}. Allikelvel ”i praksis imidlertid den øredøvende taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder arbeidstakeres uttalelser" (Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i [arbeidsforhold")] {www.universitetsavisa.no/ua_lesmer.php?kategori=nyheter&dokid=48d0e9f3a2ed20.70584574}

Frykter ansatte at ledelsen ikke takler kritikk? Sikker er det at imidlertid at det ikke vil bli bedre når ansatte ikke tørr si hva misnøyen gjelder.

Sjefer som svikter sine ansatte må ta skylden for høyt sykefravær i egne rekker- Ansatte som har tillit til ledelsen og vurderer kvaliteten på ledelsen som god, er mindre sykmeldte, sier Randi Wagø Aas, forskningssjef ved IRIS ved Universitetet i Stavanger til [Dagbladet]{e24.no/jobb/article3506647.ece}