Tvinges til utlandet
En ny rapport kan føre til at studenter må studere i utlandet for å få vitenskapelig ansettelse ved UiO.
I rapporten «UiO mot et ledende forskningsuniversitet» foreslår konsulentfirmaet McKinsey at Universitetet i Oslo (UiO) ikke bør ansette interne søkere i vitenskapelige stillinger. Rapporten bruker Universitetet i Frankfurt som et eksempel på et universitet hvor denne ansettelsespraksisen er vanlig og vellykket.
Fagforeningen Norsk Tjenestemannslag (NTL) ved UiO reagerer kraftig på forslaget.
- De som har utarbeidet denne rapporten har ikke innsikt i norsk universitets- og arbeidspolitisk virkelighet, sier styremedlem i NTL Benjamin Larsen, som også er stipendiat ved UiO.
Akademisk korrupsjon
Begrunnelsen for forslaget er at interne søkere lett kan bli urettmessig prioritert, og at praksisen dermed kan sees på som en form for «akademisk korrupsjon». Rapporten konkluderer derfor med en anbefaling om å prioriterere søkere fra andre prestisjeuniversitet.
Ifølge Larsen er dette en løsning som er lite anvendbar i forskningsnasjonen Norge.
- UiO er det eneste prestisjeuniversitetet i Norge. Om UiO ikke skal ansette interne søkere, men søkere fra andre prestisjeuniversitet, blir de nødt til å se til utlandet, sier Larsen.
Rapporten påpeker imidlertid at det kan være vanskelig for UiO å ikke rekruttere interne søkere fordi Norge er et lite land. I rapporten skriver McKinsey at løsningen på dette er at norske studenter tar utdanning i utlandet.
Må lære av utlandet
Rapporten er en del av nøkkeldokumentene under utarbeidelsen av «Strategisk plan 2010-20», som skal angi retningen UiO skal bevege seg de neste ti årene.
- Om UiO ønsker å hevde seg på den internasjonale akademiske arenaen, må de lære av andre universitet som får det til, sier Svein Harald Øygard, seniorkonsulent i det internasjonale konsulentfirmaet McKinsey.
- Vi er inneforstått med at det finnes særnorske forhold som gjør at tiltak andre universitet har gjort, er mer krevende å innføre ved UiO. Men hvis ikke disse tiltakene er gjennomførbare, må UiO finne sin egen vei mot målet om å bli et fremragende universitet, sier Øygard.
UiO jobber for tiden med utarbeidelsen av den strategiske planen.
- Vi har ikke tatt stilling til om dette punktet kommer med i planen, sier forskningsdirektør ved UiO, Bjørn Haugstad.
Han påpeker at rapporten tar for seg viktige kjennetegn ved universiteter som UiO har lyst til å sammenligne seg med.
- Vi kommer verken til å ignorere punktene i rapporten eller følge dem blindt, sier Haugstad.
Dekan ved det odontologiske fakultet, Pål Brodin, tror det er viktig at det ansettes eksterne søkere ved UiO, men at det ikke burde være en fast regel om å ikke ansette interne søkere.
- Av strategiske grunner er det ikke fornuftig å opprette absolutte prosedyrer som kan ekskludere kandidater i ansettelsesprosesser. Dette passer i hvert fall ikke for odontologi, som har store rekrutteringsproblemer til vitenskapelige kliniske stillinger allerede, sier Brodin.
Den strategiske planen skal endelig vedtas i universitetsstyret 27.april neste år. Et førsteutkast vil være klart i midten av november.
Fakta
- Vitalisere diskusjon om veivalg og om universitetets langsiktige rolle i det moderne samfunn.
- Styrke UiO sin stilling som forskningsuniversitet av høy internasjonal standard.
- Bygge videre på arbeidet med de faglige prioriteringene, samt deler av den forrige strategiske planen.
27 kommentarer
Dette er et utmerket forslag. Akademisk korrupsjon er "pandemisk" ved UiO. Resultatet er konformitet og middelmådighet. Nytt blod vil kunne tilføre nye, dynamiske ideer og innovasjon.
At NTL markerer seg som motstander mot dette er ikke det minste underlig. Man skal lete lenge etter en parasittær organisasjon som til de grader støtter opp om status quo og establishments privilegier.
Argumentasjonen til "PhD" er forutinntatt og temmelig dårlig fundert. NTL har lenge jobbet for at stillinger i det hele tatt skal lyses ut, der har du noe av hovedproblemet når det gjelder det vedkommende skriver om.
I tillegg mener jeg personlig at utlysningene bør være brede og at de i størst mulig grad bør samordnes, slik at det kan lyses ut bredt med hensyn til fagfelt. Smalt definerte utlysninger som kommer enkeltvis fører både til større risiko for "innavl" og er et dokumentert hinder for likestilling.
Men dette tiltaket passer dårlig med den rådende ideologien i forskningspolitikken, der håndplukkede toppforskere med "strategisk talent" skal definere problemstillingene som er viktige for universitetet. Denne politikken fremmer ikke bare gruppetenkning, den representerer en vesentlig trussel mot yngre forskeres akademiske frihet.
Vel... iflg. din egen blogg sitter du i styret til NTLs UiO-forening og er aktiv i SV. Det er på denne bakgrunn ikke urimelig å anta at dine synspunkter har en viss slagside, for å si det forsiktig.
Du har rett i at det ville vært et framskritt om stillinger blir lyst ut, selv om det for meg som mangeårig NTL-medlem er ukjent at NTL har vært særlig aktive i så måte (tvertimot: reklamen til tross - NTL er en del av systemet og derfor en del av problemet).
Problemet stikker selvsagt mye dypere enn manglende stillingsutlysninger. En mafiøs korrupsjonskultur i en nesten hermetisk lukket organisasjon lar seg ikke knekke av slike kosmetiske tiltak.
Hvem utformer utlysningene? Hvem vurderer søknadene? Korrekt: det samme persongalleriet som foretrekker "innavl" og motsetter seg utlysning av stillinger.
Ellers registrerer jeg at du tilsynelatende uproblematisk strør om deg med honørord som "akademisk frihet", gruppetenkning, "strategisk talent" osv. Det førstnevnte har ingen eksistens lenger innenfor universitetsstrukturen (i alle fall ikke for unge forskere i etableringsfasen). De to sistnevnte er nødvendige for å overleve i dagens universitetssystem. Det er vinn eller forsvinn. For ikke å forsvinne, er det tvingende nødvendig å gå inn i rollen som mangeårig "spyttslikker" i et hierarkisk gubbevelde som forlengst har opphørt med å være et meritokrati. Universitetet anno 2009 er en parodi på seg selv. NTL har - reklamen til tross - bidratt til denne utviklingen.
Med all respekt å melde, PhD, synes jeg ikke du gjør en særlig sympatisk figur. Min tilknytning til både NTL og SV ligger oppe i dagen (at jeg er styremedlem i NTL-foreninga står i selve nyhetssaken), og det er - som du selv har merket - ikke spesielt vanskelig å finne ut hvor jeg står. Jeg for min del mener jeg at det er positivt at folk er åpne om tilknytninger og ståsteder - det gjør det både lettere å vurdere utsagnene deres og få tillit til gode poenger.
Når det er sagt, har jeg ikke til hensikt å gå inn i en lengre, analytisk diskusjon om meritokratiets svake stilling med deg her. Som NTL-medlem er du imidlertid hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg for en diskusjon.
Kjære deg, jeg har da heller ingen forventning om en lengre diskusjon med deg. Dette er allerede i utgangspunktet en umulig ambisjon. Å diskutere med NTL (eller UiO for den del) har omtrent like mye for seg som det var å diskutere med Berlin-muren i perioden 1961-1989.
Du prøvde deg på en "frekkas" innledningsvis ved å påstå at jeg var "forutinntatt" og at min argumentasjon var "dårlig fundert." Etter at du har fått motbør er omkvedet nå at jeg ikke "gjør en særlig sympatisk figur."
Det samme kan sies om ekteparet UiO/NTL, som lever i en gjensidig lønnsom symbiose, mens de masseproduserer falsk reklame om sin virksomhet for å få naive sjeler på kroken.
Når de blir motsagt/avslørt, blir "opponentene" svartelistet, stemplet osv. Alt dette er kjente hersketeknikker, kanskje spesielt på venstresiden.
Du tvinger meg til å konkludere med noe mange av oss hele tiden har visst: verken UiO eller dansepartneren NTL er interessert i en reell diskusjon om disse forholdene. Til det er synderegistret for langt og løgnenes antall for stort.
La meg tilføye at poenget med å framheve ditt ståsted var at du har begrenset ytringsfrihet i sakens anledning. Personer som ikke kan si det de mener og ikke 100%kan mene det de sier, har begrenset troverdighet.
Dersom jeg var helt ute på bærtur på Hardangervidda med min kritikk, er det underlig at mange med meg oppfatter UiO som en ustimulerende arbeidsplass der konformitet har forrang framfor kreativitet. Jeg tror også vi ville hatt en helt annen samfunnsdebatt (et helt annet samfunn) dersom det var så at kritikerne tar grunnleggende feil.
Enig med "PhD": NTL er en sentral støttespiller for establishment ved UiO. De er veldig fokusert på å støtte og skjerme faste ansatte. Midlertidige ansatte (som utgjør en betydelig del av den vitenskapelige staben) prioriteres ikke, og deres rettigheter er på nivå med ansatte på McDonald's. Det er åpenbart at det er langt mellom liv og lære/reklame, og at en hel del personer og organisasjoner ikke gjør jobben sin.
Litt mer ydmykhet ville utvilsomt kledd Larsen bedre. Men det er kanskje like greit at vi får den nakne virkelighetens åpenbare hykleri servert med det samme.
Jeg synes i utgangspunktet det er forutinntatt å komme med ukvalifiserte påstander. Å kalle NTL for en "parasittær" organisasjon som støtter opp under establishmentet rimer så dårlig med min oppfatning av organisasjonen at jeg uten videre tillater meg å karakterisere slike utsagn for forutinntatte.
Når det gjelder selve forslaget, så vil jeg anbefale både PhD og Edit å sette seg inn i innholdet i McKinsey-rapporten som ligger her. En lang rekke av forslagene som fremmes i rapporten er oppsiktsvekkende med hensyn til hvilke virkninger de vil få for ansattes arbeidsvilkår. Hyllesten av et forslag med store konsekvenser for nåværende og fremtidige studenters og stipendiaters mulighet til ansettelse er det jeg kaller "dårlig fundert".
lenka til McKinsey-rapporten ble spist av debattforumets html-filter, den kan finnes her:
www.uio.no/for#ansatte/organisasjon/strategi/strategi2010#2020/
bytt ut #-tegnet med _ for å få lenka til å virke
En påstand er ikke "ukvalifisert" bare fordi en representant for "makta" ikke er enig i det som sies, serru. Litt interessant at det er nødvendig å understreke et såvidt åpenbart faktum for en person på ytre venstre.
Jeg opprettholder min påstand om at NTL er en parasittær organisasjon som støtter opp under establishment i den forstand at organisasjonens faktisk virksomhet (substans) ikke samsvarer med dens selvreklame og "image" i media. Mainstream media hamrer inn om og om igjen at man må fagorganisere seg, for da er David sterkere når han står opp imot Goliat.
Virkeligheten "on the ground" er en helt annen. NTL er ekstremt lojal overfor UiOs establishment (byråkrater i lederposisjon, professorer, instituttledere osv), og organisasjonens forhold til UiO kan bedre beskrives som et ekteskap snarere enn et samboerskap/særbo.
Ingen må innbille seg at det er noen støtte å få fra NTL hvis man virkelig er i en presset situasjon ved UiO.
Det sier seg selv at jeg ikke kan gå i detaljer og komme med lange utredninger og bevisførsel i kommentarfeltet her. Dette er imidlertid forhold som mange i systemet vil kjenne seg igjen i, selv om få er villige ti å lufte det offentlig under fullt navn.
Dersom noen har oppfattet meg dit hen at jeg mener at det ikke finnes problemer med organisasjonskultur og ansettelsespraksis ved UiO, er det en misforståelse. Jeg ser argumentene for det foreslåtte tiltaket både med hensyn til det kvalifiserende aspektet i å ha erfaring fra en annet miljø og når det gjelder å hindre prioritering av hjemmedyrka kandidater.
Konsekvensen av å prioritere kandidater med PhD fra institusjoner i utlandet vil likevel være at færre kvinner vil kvalifisere seg, fordi erfaring viser at menns karrierevalg betyr mer for husholdningens prioriteringer, at det av åpenbare årsaker blir vanskeligere for folk med barn eller planer om å få barn å kvalifisere seg og at det vil bli lettere for folk med mye penger å kvalifisere seg fordi de lettere kan tåle de dårligere økonomiske vilkårene som følger med å ta en PhD i utlandet.
NTL er opptatt av å støtte sine medlemmer. Vi har mange medlemmer også blant de midlertidig vitenskapelig tilsatte og arrangerte nylig et eget seminar spesielt for å rette fokus på utfordringer for denne stillingsgruppa, så kritikken faller på sin egen urimelighet.
Koblinga mellom UiOs establishment og NTL er også svært merkelig, all den tid NTL var en av hovedarrangørene av Fritt Akademia, og i senere tid har publisert en rekke informasjonsbrosjyrer med til dels svært ledelseskritisk innhold.
Når det gjelder "fakta på bakken" forstår jeg selvsagt at konkrete eksempler ikke kan tas i kommentarfeltet hos Universitas, det var også foranledningen til invitasjonen - som faktisk var oppriktig ment. "Ukvalifisert" var ment i betydningen "løs", "ubegrunnet". Det er også en smule pussig å i løpet av samme åndedrag få påklistret seg karakteristikkene "fra det ekstreme venstre" og "representant for makta".
For det første: jeg brukte uttrykket "ytre venstre" - en karakteristikk som ikke er urimelig når det er tale om SV. Det er godt mulig at det ikke harmonerer med venstresidens selvbilde at de assosieres med "makta", men i norsk kontekst er det jo venstresiden som har hatt det kulturelle hegemoniet i etterkrigstiden, og som idag sitter med regjeringsmakt. FOR ALLE ANDRE som ikke tilhører denne makt- og fortolkningseliten er det derfor slett ikke urimelig å koble ytre venstre med "makta".
For det andre: Jeg kan både dokumentere og begrunne samtlige av de påstander som har fremkommet i denne meningutvekslingen, og jeg står fast ved det jeg har skrevet. Når det gjelder din invitasjon har jeg ca. 99 ulike årsaker til ikke å ta den særlig alvorlig. Først og fremst fordi jeg har en god del års erfaring med slike "dialogmøter" i regi av NTL. Dette er ikke noe du bør ta personlig, ettersom det er et problem som ligger på makroplan i organisasjons(u)kulturen.
For det tredje: Det er typisk for NTL at de fronter typisk venstrepolitiske "kampsaker" som har stor gjennomslagskraft i mainstream (dvs. venstreorientert) media. Ofte vil det si koseprat om likestilling, kjønnskvotering og sosial utjamning. Problemet er at dette på ingen måte fremmer en meritokratisk kultur ved universitetet, og at det stort sett er en McDonaldisert koseprat sosialister imellom (dvs. uten substans). Jeg vil ikke gå så langt, men det finnes personer som til og med mener at disse "kampsakene" faktisk skader universitetet (lite intelligente påfunn som kjønnskvotering f.eks.).
For det fjerde: Jeg tviler ikke på at NTL legger vekt på utad å være "opptatt av å støtte sine medlemmer", at NTL arrangerer seminarer med fokus på både ditt og datt. Seminarer og møter er NTL flinke på. Substansen og det konkrete utbyttet av disse seminarene (jeg har vært på flere) er erfaringsmessig tynnere enn suppa som ble servert i GULag-leirene. Igjen mye prat og lite substans. Jeg kunne trukket fram mange eksempler, men plassen tillater ikke det.
Når du sier at NTL "har mange medlemmer også blant de midlertidige vitenskapelige tilsatte", er jo det en sannhet med modifikasjoner. NTL er som nevnt god på reklame, og er gode på å rekruttere nye medlemmer (som MÅNEDLIG blir belastet for rundt 600 kroner, dette ermao. god business). Mange av disse medlemmene er helt ferske i systemet, og vet ikke forskjell på høyre og venstre. Etter en stund går det opp for dem hva NTL betyr i praksis, og de søker seg etterhvert over til Forskerforbundet.
Sistnevnte ville ikke eksistert om NTL hadde gjort jobben tilfredsstillende. Forskerforbundet er heller ikke Guds beste barn, men de er kanskje en smule mer lydhøre overfor sine vitenskapelige/midlertidig ansatte medlemmer enn NTL. Begge organisasjoner lider av den svakheten at de lever i en symbiose med UiO. Det er et så klamt favntak, at ingen bør ha illusjoner om at det foreligger en reell interessekonflikt.
Bare et lite kontrollspørsmål før jeg gir meg, Larsen: Hvilken instans skal man klage til dersom NTL ikke gjør jobben sin og på det groveste forsømmer sine plikter?
Sivilombudsmannen er ikke aktuelt, for NTL er ikke en statlig organisasjon.
Orsak at URL-ar med tvo understreker ikkje fungerer ikkje i javascriptkoden, men fungerer skikkeleg når innspelet vert sendt til tenaren. slike fungerer alltid.
www.uio.no/for_ansatte/organisasjon/strategi/strategi2010_2020
Dersom man er misfornøyd med fagforeningas arbeid, er det vanlige at man klager på møte i klubben eller foreningas årsmøte. Hvis man virkelig ivrer for forandring er det ikke uvanlig å ønske å ta på seg et verv. Det er også anledning til å sende en henvendelse til styret, og fullt mulig å ta kontakt med forbundskontoret. Men det finnes selvsagt ikke en ekstern klageinstans man kan henvende seg til for å klage på interne forhold i en medlemsorganisasjon - hva slags organisasjonsfrihet ville det gi? Når det er sagt kan jeg også godt tenke meg å svare PhD som privatperson:
Dette er vås. Selv om Morgenbladets debattredaktør skriver marginalt sammenhengende innlegg der venstresida manifestert som "SV" visstnok har vært drivkraften i retning en hallusinatorisk selvmotsigende kombinasjon av snillisme og teknokrati, flommer universitetet over av empiri for at, ja, mange fra den generasjonen av venstresideaktivister som hevet fanen på slutten av 60-tallet har sikret seg sine otia, men nei, i den grad det har vært snakk om et hegemoni, så har det vært personlig, ikke politisk: Likestillinga er like lite reell som den var da, arbeidstakernes rettigheter ivaretas fremdeles med alt annet enn en manisk holdning av de styrende organer, og maktkonsentrasjonen er like stor. Om ikke det skulle være nok, så er jeg født på 80-tallet og grunnplansaktivist, og akter ikke å påta meg noen ideologisk "arvesynd".
Jeg har ikke tilbudt deg et "dialogmøte" i regi av NTL, men et personlig møte. Du må også gjerne sende meg en personlig e-post. Hvis du mener at du har klagemål å framføre, synes jeg som privatperson at dét er et greit svar på kontrollspørsmålet ditt.
Hva slags belegg har du for at mainstream media er venstreorientert? Kan du svare bedre enn Erling Ramnefjell? Hva konkret er det som er "uten substans"? Hva mener du er målet med å drive forskning? Innsikt, forståelse, kunnskap og teknologi for å skape et bedre samfunn, eller for hver enkelt forskers tilfredsstillelse? Uavhengig av balansepunktet: På hvilken måte er da samfunnet, som summen av sosiale forhold, irrelevant? Dersom du er enig med Thatcher i at "There is no such thing as society" er du kanskje også enig i at "There is no alternative"?
Jeg synes du lar deg selv slippe billig unna når du kritiserer. Mener du at kurstilbudet er substansløst? Var professorutvalgets innstilling for lite konkret? Mener du at NTLs kritikk av UiOs høye utgifter til eksterne konsulenttjenester eller manglende vilje til å avdekke omfanget av seksuell trakassering er tegn på underdanighet? Jeg ser ingen reelle argumenter i dette punktet - dersom du ikke utdyper hva som ligger i "substans". Medlemskontingenten er på 1,1% av pensjonstrekkgrunnlaget i lønna. En kontingent på 600 kroner i måneden svarer i så fall til en årslønn på drøyt 700 000 kroner. Det er det neppe mange nytilsatte som har. Jeg har også vanskelig for å tro at det var LO-forbundet NTL som først begynte å organisere vitenskapelig tilsatte. Med mitt ringe skjønn vil jeg anta at Forskerforbund-forløperen Professorforeningen er den eldste av foreningene, uten at jeg synes at argumentet ditt blir noe bedre av den grunn.
Jeg synes det er rart at en person som etter egen oppgitt kontingent ikke kan være annet enn professor synes det er god debattskikk å latterliggjøre yngre universitetstilsattes engasjement og forsvar for (ønske om?) faglig frihet og et universitet i pakt med samfunnets verdier, atpåtil gjennom et anonymt alias som spiller på status. Ville det ikke være mer i tråd med akademiske idealer å dele av sin kunnskap med dem som er unge og uopplyste? Hva slags system ønsker du deg, og hvorfor?
Takk for bekreftelsen! Det er nemlig her hunden ligger begravet: det eksisterer ingen klage- eller kontrollinstans som kan holde slike organisasjoner som NTL i tømmene. Det er et runaway lokomotiv som stort sett kan gjøre som de vil og overkjøre folk uten hensyn til hvilke enkeltskjebner som ligger igjen i veigrøfta. Man kan bli maktarrogant av mindre. Søksmål, rettssaker og advokater biter ikke på dem. NTL-The-Untouchable ”ruler”…
Ditt forslag om å klage ”på møte i klubben eller foreningas årsmøte” høres både naivt, sekterisk og frimurerisk ut. Jeg har møtt råtne holdninger og en maktarroganse blant NTL-ledelsen som gjør at dette for min del er helt uaktuelt.
Påstanden om at et kulturelt, moralsk og aksiologisk hegemoni er personlig, ikke ”politisk” er – for å bruke din egen retorikk – ”vås”. Maktpersoner (68-ere?) kan bare operere innenfor det rådende paradigmet (”Zeitgeist”). At personer på ytre venstre klager på at problemet er at vi ikke har fått nok venstreradikalisme, er velkjent retorikk fra den kanten. Mye vil ha mer. 1900-tallets venstreradikale regimer slo feil ettersom de ikke var ”bokstavtro”, ideologisk ”rene” og ”radikale” nok. Kan du tenke deg en ”grunnplansaktivist” født på 80-tallet på motsatt fløy politisk, som utbasunerer at han/hun ikke akter å påta seg noen ideologisk "arvesynd"? At verden trenger mer rasisme? Som Nina Witoszek skriver i en fersk kronikk i Aftenposten: ” Obama-Askeladdens merkevarebygging er basert på «yes, we can», antikrig, anti-atomvåpen og antirasistisk retorikk. Dette føles riktig og norsk.”
Jeg takker for tilbudet om et personlig møte. Selv om jeg ikke har noen grunn til å tvile på at invitasjonen/tilbudet er seriøst ment fra din side, skyldes min skepsis at de som er over deg i NTL-hierarkiet (og som vil sabotere ethvert evt. initiativ ”nedenfra”), gir blaffen i meg og min sak. ”NTL couldn’t care less,” er budskapet jeg har fått gjennom flere år. Så takk, men nei takk.
Jeg vet ikke hva slags belegg du evt. vil godkjenne for å understøtte en påstand om at mainstream media er venstreorientert. Det er grunn til å frykte at det vil kunne utarte til en diskusjon om jordens flathet. Men la meg nyansere min påstand en smule: det er naturligvis ikke så banalt enkelt som at journalist X stemmer SV eller ”Rødt” (selv om dette også ofte er tilfelle). Det relevante her er at journalist X gjenspeiler og jobber innenfor det rådende paradigmet, og må derfor velge sine saker og formulere sitt budskap i overensstemmelse med den dominerende kulturelle koden (som er overveidende ”venstreorientert”, selv om den ikke oppfattes slik). Alle vet at det regner mye i Bergen. De som bor der lar seg knapt affisere. Det er en del av hverdagen, og har ikke nyhetens interesse. Norge er så venstrevridd at det har glemt at det er venstrevridd. Det blir som dårlige værmeldinger for bergensere.
Min påstand går på seminar- og møtevirksomhet, som etter min erfaring er en ørkenvandring. De fleste med erfaring fra statlig eller kommunal sektor (til dels gjelder dette også privat sektor) vet at det er mye daukjøtt på slike seminarer. Informasjonen som gis er sjelden kvalitetssikret, og har derfor lav informasjonsverdi. Dette går bl.a. på lønnsnivå, lønnsforhandlinger, lønnskoder, rettigheter som arbeidstaker, karriereplanlegging osv. Jeg vil ikke gå i detaljer her og henge ut konkrete personer eller seminarer. En slik tilnærming vil uansett bli slettet av moderator, som du sikkert forstår. Min erfaring er at man er stort sett overlatt til seg selv og den velkjente ”ryktebørsen/jungeltelegrafen” når man skal orientere seg i UiO-landskapet. Det er derfor jeg mener karakteristikken ”parasittær” er på sin plass: NTL tar seg betalt for tjenester (som de reklamerer for) uten å ”levere varene.” Dersom varene ikke leveres, har ”kunden” ingen klageinstans. Det blir dermed et veldig asymmetrisk maktforhold, og NTL er en mektig, tung organisasjon som relativt lett kan ”knuse” et enkeltindivid. Det har jo ingen konsekvenser for NTL, med mindre man kan bevise maktovergrep og manipulasjon juridisk i en rettssak (og har økonomiske ressurser til å ha advokater på lønningslista i årevis), hvilket sjelden er tilfelle.
For igjen å bruke din egen retorikk: ”Jeg synes det er rart” at en person i din maktposisjon bruker tid og ressurser på å spekulere i en anonymisert persons lønns- og ansettelsesforhold. Jeg har som stipendiat betalt mellom 600 og 700 kroner månedlig siden dag 1. Det er mulig jeg har betalt for mye, men jeg kan forsikre om at jeg ikke har innehatt noen professorstilling.
Jeg latterliggjør deg ikke (det har i alle fall ikke vært min intensjon), men jeg markerer uenighet med dine synspunkter på en mer direkte eller konfronterende måte enn det som er normalt i den norske offentligheten (der dine synspunkter er dominerende). Jeg deler ditt ønske om akademisk frihet, men det er etter mitt syn en tapt sak. I dag er forskning innenfor universitetsstrukturen styrt av enten profitt eller ideologi. For min egen del foretrekker jeg ett ”onde” (profitt) fremfor en kombinasjon av to (profitt + ideologi). Jeg er på bakgrunn av mine erfaringer overbevist om at universitetet har utspilt sin rolle som ledende forskningsinstitusjon. Jeg er ikke alene om denne oppfatningen, verken i Norge eller verden for øvrig. Jeg latterliggjør altså ikke dine intensjoner og ønsker, men jeg trekker meg når man ikke skiller mellom ønsketenkning (utopi) og virkelighet – en mental svakhet som ofte kan påvises hos folk med sterke ideologiske preferanser, ikke minst på venstresiden.
En ting til. Du spør: "Mener du at NTLs kritikk av UiOs ... manglende vilje til å avdekke omfanget av seksuell trakassering er tegn på underdanighet?"
Mitt svar inneholder et motspørsmål: Mener du seriøst at NTLs kritikk - som kommer i monumental etterkant av UiOs PR-jippo - er genuin?
NTL vet bedre enn de fleste at dette problemet PÅ INGEN MÅTE ikke er - og aldri har vært - begrenset til Odontologisk institutt. Sexmisbruk/overgrep/voldtekt er en del av en større korrupsjonskultur som NTL lenge har vært klar over. Jeg har selv varslet om slike forhold. Svaret fra NTL var ignorerende og avvisende. Omkvedet er at store, mektige organisasjoner (NTL, UiO osv) pr. definisjon er "vakre". Enkeltindivider tar feil. Organisasjoner ikke. NTL har bare "hengt seg på" en media-sak, ettersom UiOs/Verneombudets PR-jippo var for åpenbart strategisk-manipulerende ("ri stormen av").
Moderator har tydeligvis fjernet Larsens siste innlegg. Dermed ser det ut som om jeg "snakker" med meg selv her. Mine punkter refererer seg til et nå slettet innlegg av Larsen, som inneholdt fire punkter.
Innlegget vart ikkje fjerna med vilje. Modereringsfunksjonen er litt for velviljug og modererte i dette tilfellet vekk eit ekte innspel i tillegg til søppelinnspeli modereringi var meint på.
Orsak. Me fikser systemet slik at det same ikkje skjer igjen.
Odin Hørthe Omdal
Systemutviklar, Universitas
Det ser dessverre ut til at dette skremte Larsen bort fra videre diskusjon. Forsåvidt ikke uventet. "Noen har vel snakket sammen..." UiO-livet er deilig, dere...
Jeg har vært opptatt med arbeid de siste dagene, og ventet på at debattråden skulle komme i orden. Jeg tillater meg å spørre igjen: Hva slags organisasjonsfrihet ville man ha, dersom det fantes eksterne organer som kunne overprøve og hindre beslutninger fattet internt i en medlemsorganisasjon? Like lite som et slikt organ finnes som kan "utøve kontroll" over NTL, finnes det organer som kan utøve kontroll over Forskerforbundet, Det norske arbeiderparti og Fremskrittspartiet. Kan du fortelle meg hva slags modell du ønsker deg å opprette et slikt organ etter? Selvfølgelig er det mulig å anmelde NTL, som alle andre organisasjoner, for lovbrudd, eller reise sivilt søksmål dersom man mener at man har grunnlag for det. Et eventuelt slikt grunnlag kan du jo dessverre ikke kommentere her.
Du må gjerne kalle det naivt, når jeg anbefaler deg å bruke medlemsorganisasjonens formelle organer til å fremme kritikk, men å kalle det interne demokratiet i en medlemsorganisasjon for sekterisk og frimurersk framstår for meg som direkte absurd. Det voldsomme fokuset på at NTL skulle være et særskilt problem og den sterke mistenkeliggjøringen av det å ha standpunkter på venstresida framstår langt mer sekterisk for meg.
Det å sammenligne politiske målsettinger om sosial mobilitet med rasisme vitner om en grad av politisk gangsyn som får meg til å tvile på at denne debatten er særlig fruktbar. Det er ingen som holder mot dagens tillitsvalgte i Frp at partiet en gang mottok støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika, det er ingen som holder mot Høyre at de i en kort periode var positive til Pol Pot og Røde Khmers maktovertagelse i Kambodsja, og det er like innlysende at det er urimelig at dagens unge tillitsvalgte i venstresidas partier skal stå til ansvar for uttalelser som falt i 60- og 70-åras utopiorienterte, polariserte og informasjonsfattige debatter, eller få lagt i munnen på seg at Stalins mangler kom av hans manglende lojalitet til revolusjonen.
Greit nok. Tilbudet står ved lag om du skulle ombestemme deg.
Jeg mistenker at det vil bli svært vanskelig for oss å komme til enighet i spørsmålet om norske medias politiske valør. Jeg mener f.eks. at Aftenposten, VG og TV2 er åpenbart høyreorienterte i sin redaksjonelle praksis. Jeg synes å lese mellom linjene i det du skriver, at du mener at den norske offentligheten skal bedømmes etter en internasjonal målestokk. I så fall er jeg enig i at norsk offentlighet er venstreorientert, i likhet med dansk, svensk, finsk, nederlandsk og tysk, for å nevne noen. De aller fleste land vi ønsker å sammenligne oss med har en velferds- og likestillingsdiskurs, i motsetning til de aller fleste land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Imidlertid viste den siste maktutredningen at den jevne borgers innflytelse er blitt redusert i viktige spørsmål som angår deres hverdag, samtidig som de pengesterke gruppene i samfunnet har fått økt innflytelse. Lønnsforskjeller øker, det er ikke reell likestilling mellom kjønnene og sosial bakgrunn har fått økende betydning for evne til å fullføre utdanning. Dersom hypotesen om et venstreorientert kulturelt hegemoni ikke samsvarer med de objektive funnene i kvantitative sosiologiske studier, hvordan står egentlig hypotesen da? I forlengelsen av dette: Kan samfunnsnytten til forskning som virksomhet og måten den organiseres på kun forstås gjennom dens isolerte bidrag til ny innsikt og teknologi, eller må man også ta i betraktning hvordan dens institusjoner og organisasjonsformer påvirker evnen til dialog med samfunnet og fungerer som eksempler for verden omkring? Jeg mener at et universitet som på bakgrunn av målsettinger om å nå høyere opp på rangeringslister, utarbeidd på et svært tvilsomt meotdegrunnlag, lager kvalifikasjonskrav som innskrenker enekeltmenneskers mulighet til å realisere sitt potensiale, med åpne øyne vedtar en ansettelsespraksis med beviselig negativ virkning på kjønnsbalansen og forventer av sine ansatte at de skal jobbe langt ut over normalarbeidsdagen bidrar til en sløsing med menneskelige ressurser og til en bevisst sosial vridning. Hva slags kvalitet er dét?
Når det gjelder kvalitetssikringen av konkret informasjon om lover, forskrifter, stillingskoder, lønnstrinn og lønnsnivå er det synd at du sitter igjen med den opplevelsen du beskriver. Jeg kjenner meg ikke igjen i det, men det betyr selvsagt ikke at det ikke er slik du har opplevd det. Jeg vil likevel si at jeg har stor respekt for den innsatsen dyktige tillitsvalgte legger ned i å bruke sin fritid, eller i relativt dårlig betalte stillinger, til å holde seg orienterte og etter beste evne arbeide for at medlemmene får et godt tilbud. Man kan si mye om LO-systemet, men når det gjelder kompetansen i rettighetsspørsmål og formalia er de etter min mening suverene. Når det gjelder din beskrivelse av forholdet mellom medlem og organisasjon som et kundeforhold, stemmer det dårlig overens med mitt bilde av hva en organisasjon skal være. Medlemskap i en organisasjon er også basert på medlemsaktivitet. I motsetning til i et kundeforhold forplikter man seg i en viss grad til handling og medvirkning samtidig som man betaler kontingent. Som medlem har man ubetinget krav på hjelp, men ikke i form av en "vare". I likhet med en hvilken som helst annen organisasjon er det ikke gitt at NTL skal sitte med noe totalt oversiktsbilde, organisasjonen er prisgitt den informasjon som universitetets administrasjon, medlemmene og de tillitsvalgte skaffer til veie. Det er organisasjonsfriheten som i siste instans utgjør klagemuligheten.
En diskusjon med en anonym part vil alltid føre til at man danner seg et bilde av hvem man snakker med. Jeg tok tak i den ene biten med konkret informasjon jeg hadde tilgang til. Dersom du har betalt 6-700 kroner i måneden på en vanlig stipendiatlønn har du sannsynligvis blitt trukket dobbel kontingent, og har trolig krav på å få refundert dette.
Jeg er enig med deg i at utviklingstrekkene i universitets- og høyskolesektoren ikke er positive. Men jeg synes analysen "profitt vs profitt+ideologi" er vel enkel. Det ville være mer fruktbart å se det som en balanse mellom autonomi, statlige styringskrav og krav i markedet. Jeg mener at en av hoveddrivkreftene i den prosessen som har gjort universitetet mer ufritt er at både marked og stat i større grad legger premisser for institusjonenes drift i dag, og at balansen dermed er blitt voldsomt forskjøvet i autonomiens disfavør. Imidlertid mener jeg at argumentene for faglig frihet er så gode at jeg har tro på at de kan få gjennomslag i offentligheten. Jeg har så langt ikke funnet noen bedre organer for å spre dem enn fagbevegelsen. Jeg vil gjerne parere din påstand om at venstresida ikke "skiller mellom utopi og virkelighet" med at høyresida ofte i alt for stor grad aksepterer dagens situasjon som et uttrykk for en upåvirkelig naturtilstand. Bruken av biologiske argumenter som et forsvar for likestillingas svake kår er et eksempel på dette. Det skal imidlertid ikke mye faglig innsikt til for å se forskjellen på en biologisk disposisjon og en biologisk determinisme. På samme måte mener jeg at det å peke på en ideologisk trend (management-tankegang) ikke fritar dens frontkjempere fra en plikt til å forsvare sine standpunkter (NB! jeg snakker ikke nødvendigvis om deg).
I det siste spørsmålet kan jeg bare svare på grunnlag av mine egne erfaringer, og ja, jeg mener at engasjementet er genuint. Jeg har ikke sett spor av hykleri i denne saken - og synes beskyldningen er ytterst ubehagelig. Jeg står inne for at timingen er en konsekvens av saksgangen. Jeg kan selvfølgelig ikke dokumentere dette ved å referere til enkeltpersoners uttalelser eller videoopptak fra møter, så du får tro meg på mitt ord, hvis du kan. Jeg er også, i likhet med de fleste andre (til min store forferdelse) klar over at saken på OD på ingen måte er unik. Jeg kan ikke gjøre annet enn å love at jeg vil ta varsler i slike saker dønn seriøst og bidra til at de blir behandlet på en best mulig måte. Det er en sørgelig sannhet at ofrene i slike saker må ta på seg en betydelig tilleggsbelastning dersom de vil oppnå rettferdighet. Jeg er heller ingen organisasjonsfetisjist - jeg ser på organisasjoner som redskaper som gjør det lettere for enkeltmennesker å finne meningsfellesskap, synliggjøre dem og arbeide for de løsninger de utarbeider på grunnlag av det.
Det jeg oppfatter som latterliggjøring er at du i større grad er opptatt av hvilket ståsted argumenter er formulert fra enn hva det faktiske innholdet i dem er. Hva har vært denne debattens substans - innholdet i saken, eller hvem jeg visstnok representerer? En åpen konfrontasjon kan være avdekkende, men usakligheter, løse karakteristikker og stråmenn (som å legge ord i munnen på folk) er det ikke.
Beklager sent svar (det overrasket meg at du svarte på det siste innlegget). Jeg mener at organisasjonsfrihet ikke kan oppfattes som så absolutt at rettssikkerheten til organisasjonens medlemmer kommer i fare. Du har rett i at man kan anmelde NTL for lovbrudd, men dette er sjelden aktuelt (både av bevismessige, juridiske og andre hensyn). Som oftest er det snakk om brudd på etiske regler (uetisk er ikke nødvendigvis det samme som ulovlig). Selv om du ikke liker eller ikke aksepterer metaforen om et ”kundeforhold”, utsteder NTL løfter om hjelp i sine reklame- og vervekampanjer. Organisasjonen tar seg betalt for sine ”tjenester”, har tusenvis av medlemmer og er en tung aktør i arbeidslivet. Da er det etter min mening ikke urimelig om det holdes et visst overoppsyn med organisasjonens virksomhet. Sammenlikningen med politiske partier holder ikke vann, ettersom et partimedlem slutter seg til et partiprogram, mens et NTL-medlem slutter seg til en interesseorganisasjon som har til hensikt å forsvare sine medlemmers rettigheter i arbeidslivet. Et politisk parti utsteder mer eller mindre generelle løfter overfor sine velgere, men ikke overfor sine medlemmer. Det blir etter mitt skjønn to ulike ”ballgames”. Når jeg bruker metaforer som ”frimurerisk” og ”sekterisk” siktes det til organisasjonens lukkede, hierarkiske maktstrukturer som lever sitt eget liv, uten noen form for kontrollinstans. Slike organisasjoner eller institusjoner har en selvimmuniserende tendens til å avvise enhver form for kritikk og selvrefleksjon. Jeg er enig i at det i Norge kan oppfattes som ”sekterisk” å mistenkeliggjøre ”det å ha standpunkter på venstresida”. Det er sekterisk fordi venstresidas syn på smått og stort har en hegemonisk posisjon. 1. Jeg sammenliknet ikke venstresidens fanesaker med rasisme som sådan. Poenget var å vise at du taler ut fra en privilegert, retorisk maktposisjon (hegemoni). En person på motsatt politisk-ideologisk fløy kunne aldri ha uttrykt seg på den måten du har gjort, fordi vedkommende ville være sjanse- og maktesløs overfor den tunge historiske bagasjen (folkemord, diskreditert rasisme osv). Du sier jo selv under punkt 3 at de fleste vesteuropeiske land er grunnleggende venstreorienterte. 2. Jeg må innrømme at jeg er imponert over at du fortsetter å svare på innleggene her. 3. Påstanden om at Aftenposten, VG og TV2 er åpenbart høyreorienterte i sin redaksjonelle praksis er interessant men eksotisk fra mitt perspektiv. Jon Hustad har bl.a. kommentert at dagens Aftenposten er dominert av venstreorienterte journalister som tidligere har jobbet i aviser som Klassekampen, Dagbladet osv. Det er ikke mye igjen (om noe) av Aftenpostens konservative linje (språklig og ideologisk). Det du nevner om manglende likestilling kan tildels forklares ut fra ”mye-vil-ha-mer-hypotesen” samt misforholdet mellom utopi og en gjenstridig virkelighet. Hvor objektive kvantitative sosiologiske studier er vil ofte avhenge av presisjonen i begrepsapparatet og de derpå baserte analysene. Jeg vet ikke hvorfor du mener at metodegrunnlaget er ”tvilsomt” i omtalte målsettinger om avansement på rankinglistene. Dersom du er opptatt av ”enkeltmenneskers mulighet til å realisere sitt potensiale,” må du vel også være opptatt av at de skal kunne realisere dette potensialet i størst mulig grad på egne premisser uten at det legges for store institusjonelle/byråkratiske og/eller ideologiske føringer. Dette burde være både i forskningens (delvis også universitetets) og i enkeltmenneskets interesse. Dersom en ansettelsespraksis med fokus på kjønnsbalanse og sosial utjamning bidrar til dette er det ikke meg imot. Jeg har problemer med å se relevansen av kjønnsbalanse, men den sosiale biten kan jeg i stor grad være enig i. Det er en urimelig overvekt av barn fra ”nomenklaturaen” i høye samfunnsposisjoner (ikke minst innenfor akademia). Dette bidrar som oftest ikke til innovasjon, kreativitet og nytenkning. 4. Du skriver at LO-systemet er ”suverene” når det gjelder kompetanse i rettighetsspørsmål og formalia. Det vet du sikkert mer om enn jeg, men min erfaring tilsier at denne kompetansen ofte ikke kommer medlemmene til gode. Jeg har aldri fått konkret og kvalitetssikret råd og hjelp i min til tider veldig kritiske situasjon som UiO-stipendiat. Jeg har til og med opplevd inkompetanse og direkte desinformasjon (eller i alle fall feilinformasjon). Det faktum at balansen ”er blitt voldsomt forskjøvet i autonomiens disfavør”, er ikke bare negativt etter mitt syn. Det har vært og er et problem at autonome organisasjoner/institusjoner har en tendens til å bli veldig lukket, noe som i universitetets tilfelle kan true innovasjon, fornyelse og meritokrati. Jeg oppfatter ellers ikke din beskrivelse som vesensforskjellig fra min. De store trekkene sammenfaller med mitt (noe forenklede) profitt- og ideologi-scenario. At fagbevegelsen har vært en forsvarer av faglig frihet er nytt for meg. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til en slik påstand.
Determinisme, som du nevner, er etter mitt syn nokså likt fordelt til høyre og venstre (tenker da bl.a. på venstresidens tradisjon for historisk materialisme og determinisme, dogmatisk nivellering mm). Jeg har som sagt ingen grunn til å tvile på ditt genuine engasjement og oppriktighet. Jeg tviler imidlertid både på UiOs og NTLs oppriktighet når det gjelder slike saker som har kommet frem i media (OD). Begge disse to dinosaurene mottar en jevn strøm av liknende saker. Klageren får ofte veldig klare meldinger på at dette vil bli tatt alvorlig. Man blir innkalt til møter. Utad bedyrer medierådgivere og talspersoner at dette skal det ryddes opp i. Likevel er det et faktum at det sjelden blir ryddet opp, at klageren/varsleren blir skadelidende, og at sakene blir henlagt. Dette er en del av en systempatologi i typisk lukkede organisasjoner med mye maktmisbruk, makthierarkier og minimalt innsyn/overoppsyn. ”Alle” har kjennskap til at dette foregår, men de færreste er villige til å gjøre noe med det. Det har pågått i årevis og det har et relativt stort omfang. NTL vet dette. UiO vet dette. Likevel fortsetter man som før, riktignok etter å ha innført kosmetiske byråkratiske rutiner. Dersom NTL (og venstresida for den del) virkelig mener noe med det de sier, burde man gått inn for å ”myke opp” hele systemet. Få maktpersoner ned fra pidestallene, demokratiser systemet, sørg for sirkulasjon istedenfor resirkulering, gjør noe med at folk står i årelange (ofte på grensen til nedverdigende) avhengighets- og asymmetriske maktforhold. Kom ikke å si at dette er nye problemstillinger. Universiteter har vi hatt siden middelalderen.
Til slutt: hvordan kan du mene at ”det er positivt at folk er åpne om tilknytninger og ståsteder - det gjør det både lettere å vurdere utsagnene deres og få tillit til gode poenger,” og samtidig slå fast at du oppfatter min opptatthet av ”hvilket ståsted argumenter er formulert fra” som latterliggjøring? Jeg ER opptatt av innholdet i hva du sier. Jeg er i stor grad uenig i dette innholdet, og innholdet er etter min vurdering uttrykk for en kulturell kode som jeg mener til dels er uforenlig med et meritokratisk system (som universitetet ideelt er ment å være, selv om det i praksis ikke er det).
Når det gjelder spørsmålet om organisasjonsfrihet og klageadgang er jeg usikker på om vi er grunnleggende uenige, eller om det dreier seg om en misforståelse. Uansett er det verdt å påpeke at sammenligningen med politiske partier ikke er så hinsides - som medlem i en organisasjon aksepterer man også organisasjonens vedtekter. Både for interesseorganisasjoner og politiske partier representerer dette (formelt pga. av det som regel er større flertallskrav for endring) en større binding enn partiprogrammet. Når det gjelder muligheten for menige medlemmer til å benytte medlems-/organisasjonsdemokratiet til å utøve kontroll over organisasjonen skal jeg ikke underslå at dette kan framstå som en stor og tilsynelatende uoverkommelig oppgave, men min erfaring fra ulike organisasjoner tilsier at velbegrunnede klager framført på en ok måte i de aller fleste tilfeller blir imøtekommet på et eller annet vis.
Her er jeg stadig uenig. Jeg mener at det bildet du presenterer i for stor grad tar utgangspunkt i fløytenkning. Mens folk som f.eks. Hanne Nabintu Herland blir utledd for arkaiske standpunkter i familiepolitikken, er det helt ok å hevde at kjønnskvotering hindrer at "den best kvalifiserte" blir tilsatt i universitetssystemet, og det hevdes rutinemessig. Min erfaring fra ulike styringsorganer på universitetet tilsier også at det å vektlegge argumenter som har forankring på venstresida, slik som å hevde at et fokus på å få flest mulig av elevene med høyest karakterer fra videregående kan komme i veien for et mål om å tilby forskningsbasert kunnskap til brede befolkningslag, strider mot det interne ideologiske hegemoniet.
(var 3) Det er mulig jeg har uttrykt meg klønete, poenget var at jeg synes det er søkt at verdien av å ha en sterk offentlig sektor som bl.a. driver med sosial utjevning skal defineres som et rent venstresidestandpunkt. Jeg kunne nok brukt et par anførselstegn for å gjøre dette tydelig, men mitt inntrykk er at erfaringene med velferdsstat og likestilling - ikke minst i økonomisk forstand (høyresidas tradisjonelle domene) - etter 2. verdenskrig har vært så udelt positive at det med unntak av enkelte miljøer på ytre høyre fløy er en tverrpolitisk aksept for at slike mål er legitime. Diskusjonen dreier seg etter min oppfatning om gradsspørsmål og virkemidler. Dersom dette innebærer et hegemoni for venstresida, kan jeg vanskelig se at det er et større problem enn at ideen om rasjonalitet har hatt hegemoni etter opplysningstida. De mest prestisjetunge internasjonale rangeringene, THES og Shanghai Jiao Tong (som av de to er den mest objektive) er kritisert sønder og sammen, se f.eks. denne artikkelen. Det er gledelig at vi kan være enige om at sosial mobilitet er et mål i samfunnet. For min del ser jeg kjønnsbalanse som en del av denne. Det må selvsagt ikke være 50-50 overalt, men enkelte utslag, slik som andelen kvinnelige professorer tyder på sterkt vridende strukturer.
(var 4) Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg synes det er trist at du har opplevd å få dårlig hjelp. For meg er det et selvsagt mål at medlemmer skal få god og tilstrekkelig hjelp når de henvender seg til fagforeninga med problemer. Når det gjelder faglig frihet og institusjonsdemokrati er dette saker jeg selv har et sterkt prinsipielt engasjement for. Jeg lenker her til et utkast til innspill til UiOs behandling av ny strategisk plan som jeg har lagt ut på mitt hjemmeområde. Årsaken til at jeg ikke legger ut den endelige versjonen er at jeg ikke har fått den ennå, men den ligger ikke fjernt fra dette dokumentet.
Å debattere fordeling av skyld, skam og determinisme tror jeg vi er enige om at er lite interessant. Poenget mitt var at man uansett ståsted må være i stand til å argumentere for etiske og substansielle forhold knyttet til egne standpunkter og ta hensyn til faktiske forhold. Poenget er nok bedre som et forsvar for verdien av systemkritikk uavhengig av av ståsted.
Jeg deler dine mål om demokratisering og åpning av universitetsstrukturen, men jeg tror ikke at det å svekke stillingsvern er en fruktbar vei å gå. Det er allerede anledning til å avskjedige maktpersoner som benytter sine stillinger til å utføre overgrep - men jeg har aldri hørt om at det har skjedd. Universitetets normalreglement gir åpning for instituttstyrer der ansatte (midlertidige og faste) og studenter styrer driften og instituttledere velges, men av en eller annen grunn reiser ingen krav om at disse mulighetene benyttes. Dersom dette skyldes en oppfatning om at institusjonsdemokratiet er overflødig eller dumt, er det i alle fall ikke uttrykk for et venstresidehegemoni. Jeg mener at en slik intern maktbalansering vil være mer effektiv og ønskelig enn økt grad av ekstern "revisjon". Jeg vil også hevde at dette er forslag som (på en måte du kanskje er uenig i) tilfredsstiller dine kriterier for "oppmykning" av systemet.
Jeg tror nok ikke vi er helt på linje i forståelsen av hva en styrking av meritokratiet vil innebære. Prinsipielt er jeg også en tilhenger av et "rent" meritokrati, men som du også er inne på når du omtaler "nomenklaturabarnas" overrepresentasjon, ligger det noen strukturelle problemer her. Jeg tror at et sterkere fokus på "rent" meritokrati i universitetspolitikken i dag vil føre til at disse strukturenes virkning intensiveres, og er derfor tilhenger av å utvikle strukturelle tiltak for å motvirke dem.
Jeg tror heller ikke at økt markedsstyring med tilhørende svekkelse av arbeidstakerrettigheter vil gjøre susen. Det vil snarere bidra til at arbeidspresset øker og gi en mer stressende hverdag, slik at forutsetningene for å involvere seg og dermed sikre intern maktbalansering svekkes. Det finnes ikke midler til å gi dem som arbeider på universitetet økonomisk kompensasjon som dekker forskjellene i arbeidssituasjon mellom universitetet og privat sektor. Det vil innebære at universitetet i større grad vil henge etter i konkurransen om arbeidskraft. På mitt eget institutt er dette allerede et vesentlig problem. Økt bruk av midlertidighet, som vil være en naturlig komponent i et slikt system, og slik det også foreslås i McKinsey-rapporten som danner utgangspunkt for artikkelen vi diskuterer, vil bidra til at flere blir utsatt for et assymetrisk maktforhold gjennom midlertidige arbeidsforhold.
Det siste punktet fortjener ennå en kommentar. Det er vel bedre både for meg og deg at det første som møter deg i et Google-søk er en beskrivelse av mitt politiske ståsted, enn at det dukker opp som 8. treff på 3. side i et eller annet obskurt møtereferat. Så lenge jeg er politisk aktiv vil jeg uansett dukke opp i den typen dokumenter, og slik jeg bevisst har bidratt til å gjøre det nå, vil jeg med en viss tyngde kunne hevde at en påpekning av hvor jeg står ikke akkurat er en "avsløring". At ståstedet likevel er så provoserende på enkelte at f.eks. denne debatten i 30-40% av innholdet har handlet om hvorvidt det eksisterer et venstreside-/NTL-hegemoni og om det er ansvarlig for UiOs problemer får jeg trolig bare leve med, men det hadde neppe blitt bedre om det ble trukket fram som et trumfkort i femte innlegg. Jeg mener også at vi i de tilfellene der vi har diskutert konkret sak i stedet for metafysisk sosiologi har endt opp med å være mer enige enn vi kanskje begge hadde forventet. Å vurdere mine argumenter som uttrykk for en kulturell kode er faretruende nært å si at de er determinert av en kulturell kode, og i så fall et dårlig utgangspunkt for en reell meningsbrytning, men jeg har vanskelig for å tro at du mener jeg er en upåvirkelig slave av kulturell indoktrinering i større grad enn du selv er det.
Jeg er uenig i at det er veldig mange likheter mellom medlemskap i politiske partier og medlemskap i interesseorganisasjoner som NTL. Det vil nok kreve en god del mer plass enn kommentarfeltet i Universitas å gi en utdypende utredning for hvorfor denne analogien ikke holder vann, men jeg nøyer meg her med å vise til at medlemskap i interesseorganisasjoner er langt mer utbredt enn medlemskap i politiske partier. Sistnevnte er et randfenomen, førstnevnte er et massefenomen. Bare en minoritet vil ha en tendens til å aktivt engasjere seg i fagforeningsarbeid. De fleste medlemmer er mer eller mindre passive, men har likevel – etter mitt syn – krav på visse ytelser så lenge deres interesseorganisasjon har lovt dem dette i reklamekampanjer og tar seg betalt for medlemskapet.
Det blir ofte hevdet – selv om det trolig er en overdrivelse – at politiske partier har forpliktet seg overfor sine velgere ut fra sitt partiprogram og valgkampanje (les: reklame). Relasjonen politisk parti – velger er en mye løsere relasjon enn fagforening – medlem. Jeg vil hevde at når man i det offentlige rom igjen og igjen reklamerer for sin virksomhet i vervekampanjer, har man også en (om ikke annet moralsk) forpliktelse til å holde sine løfter overfor de medlemmer som man verver i vervekampanjer i henhold til reklamen. Det er urealistisk og trolig urimelig å kreve at alle medlemmer skal engasjere seg like mye i organisasjons- eller politisk virksomhet. Alle ønsker en viss rettssikkerhet (trygging av rettigheter) vis-a-vis arbeidsgiver. Langt færre er enige i eksempelvis NTLs ideologiske fanesaker. Mye tyder på at et flertall av menneskeheten er pragmatikere, ikke ideologer. Det du synes å foreskrive eller forfekte er at man må bli en ideologisk aktør for å ha rettssikkerhet (juridisk bistand fra NTL i konflikt med arbeidsgiver). Det vil i praksis si at bare en elite innvilges rettssikkerhet, hvilket rimer dårlig med offisiell venstreradikal ideologi (les: reklame).
1.Vi er og blir uenige her, bortsett fra poenget med at fløytenkning innebærer (til dels arkaiske) forenklinger av virkeligheten og dermed kvaliteten på analysene av denne virkeligheten. Påstanden om et høyreorientert hegemoni i utdanningspolitikken er etter mitt syn nokså langt ut på Hardangervidda. Det eneste ”hegemoniet” den tradisjonelle høyresiden evt. måtte ha er av økonomisk-administrativ karakter (effektivitets- og lønnsomhetsparadigmet). Fra barnehagen til og med universitetet er det den tradisjonelle venstresidens ”verdensanskuelse(r)” som er dagens orden. Les norsk pedagogisk idehistorie.
Det er ikke (nå lenger) et rent venstresidestandpunkt å gå inn for en sterk offentlig sektor som bl.a. driver med sosial utjevning. Dette er nå et mainstream standpunkt i et land der selv kongehuset deler et grunnsyn med den tradisjonelle venstresiden (jfr. samtlige nyttårstaler siden 1991/2). At du assosierer venstresiden med honnørord fra opplysningstiden er ikke overraskende, men misvisende. Rasjonalitet kan fort gå over i irrasjonalitet. Spiller du et det samme spillet mange nok ganger, endres spillets indre dynamikk og regler. Ellers er jeg enig i at rankinglister bør påkalle en viss skepsis (kvantifiseringsproblemet: umuligheten av å kvantifisere kvalitet). Jeg er også enig i at dagens universiteter jevnt over ikke er meritokratiske organisasjoner i streng forstand, og at påfunn fra venstresiden av typen kvotering kanskje ikke vil være skadelig, ettersom det allerede er veldig ille. Likevel deler jeg ikke din tro på at venstresiden – som har hatt hegemoniet ved norske universiteter siden 70-tallet – kan bidra til reell fornyelse. Hvorfor skulle venstresiden være interessert i å undergrave sitt eget hegemoni? Det er ”naturstridig”.
Jeg tror nok at NTL medlemmer jevnt over får ”tilstrekkelig hjelp”, som du skriver, når de henvender seg til fagforeninga med problemer. De fleste har imidlertid så små problemer at dette ikke er mye å snakke om. Problemene oppstår når det foreligger en reell konflikt av alvorlig karakter med arbeidsgiver. Det er NETTOPP DA man trenger støtte fra f.eks. NTL. Det er NETTOPP DA man får testet ut hva NTL er god for, og resultatet av denne testen er nedslående. Det er litt som finanskrisen 1929 og 2008: fullstendig kollaps i tillit. Når UiO setter hardt mot hardt, advokatene svikter sin klient, og det går på helsa løs, er også NTL den første til å forlate valplassen.
Det faktum at du ”aldri har hørt om” at maktpersoner har blitt avskjediget for overgrep, sier egentlig ganske mye. Overgrep er vanskelig å bevise. Ofte blir slike saker omgjort til et troverdighetsproblem for varsleren. Overgriperen går fri. Noe av det mest forstemmende er jo UiO-systemets klokketro på byråkratiske kontrollrutiner. Som om maktpersoner med en personlighet som best kan beskrives med et ord som slutter på bokstavene p-a-t ikke er i stand til å omgå og manipulere med de nye ”spillereglene”. Dette er i beste fall naivt, i verste fall manipulerende av universitetsledelsen. Å tro på universitetsdemokrati innenfor dagens system er etter mitt skjønn veldig naivt, om ikke uopplyst. Universitetet er en levning fra middelalderen, og er ikke en demokratisk organisasjon. Den er bare demokratisk i samme forstand som Putins Russland er pro forma demokratisk. Du er sikkert enig i at dette ikke er en troverdig versjon av det som vanligvis menes med demokrati.
Det ble mye kluss med punktene ovenfor, men det skal altså være 1-2-3. Jeg tilføyer at NTL for de fleste medlemmer (som ikke er aktive, men "passive") oppfatter organisasjonen som et slags forsikringsselskap, dvs. et spleiselag hvis hjelp og støtte skal aktiveres når et medlem (mot normalt) av ulike årsaker får et alvorlig problem med sin arbeidsgiver. Dersom NTL ikke ønsker å bli oppfattet slik, må organisasjonen vektlegge dette i sine "reklame-" og vervekampanjer.
Jeg tror ikke, som du, at økt bruk av midlertidighet "vil bidra til at flere blir utsatt for et assymetrisk maktforhold gjennom midlertidige arbeidsforhold." Dette er en beskrivelse av situasjonen pr. idag, uten at NTL synes å bry seg nevneverdig om det. Det vi trenger er flere midlertidige, og færre i tenure-stillinger, samt at midlertidige ikke oppfattes (som i dag) som en rettsløs paria-kaste.
Jeg oppfatter ikke ditt ståsted som "provoserende" (som du skriver), ei heller som et "trumfkort". Den eneste grunnen til at ståstedet blir interessant, er at det kan disponere for et visst tunnelsyn - du ser ikke en del av virkeligheten ved UiO som mange av NTLs medlemmer er opptatt av.
Jeg har ikke uttalt meg om deg som person (her må du prøve å distansere deg litt mer og se ting i større perspektiv). Jeg oppfatter NTLs og SVs virksomhet som et uttrykk for en kulturell kode. Det er ikke deterministisk (koder kan endres). Når en slik kode har hegemoniet, oppfattes den ikke av sine talsmenn som "indoktrinering", fordi den er en del av luften en puster i.
Noe som er oversett i artikkelen er at det finnes andre universitet i Norge enn UiO. Det kunne gi et løft til hele det norske universitets- og høgskulesystemet dersom det ble en alminnelig regel at alle norske læresteder skal prioritere søkere fra andre institusjoner.
I dag er det alt for mye innavl og prioritering av egne søkere. Denne praksisen hindrer mobilitet mellom institusjonene, og gjør det også nødvendig å beskytte sine egne. Ingen institusjon i Norge kan være den eneste som innfører denne praksisen. Hvis den imidlertid praktiseres av alle norske høyere undervisningsinstitusjoner kan vi få større mobilitet mellom institusjonene på alle nivå.
I utlandet er det også gjerne en tidsfrist på regelen: Søkere må ha arbeidet et annet sted i minst fem år, for eksempel. Dette gjør at akademikere ikke blir dømt til evig eksil fra et sted hvor de virkelig ønsker å leve bare fordi de valgte å studere der.














