Det blir stadig mer åpenbart: Det er på tide å avvikle universitets-dinosauren. Til de som har PhD: start opp egne private forskningsinstitutter. Overlat universitetene til byråkrater og barnehagepedagoger.

Det svaret du etterlyser er at samfunnssystemet vi kjenner begynner å gå i oppløsning. Det begynner å bli lite med ressurser til å holde oppe hordene av mennekser som strømmer på. Alle skal ha rom, penger og mat og da må hver enkelt få mindre av alt, som i dette tilfellet; Den akademiske friheten. Politikerene tror at demokrati er å la vær å styre og lar ting seile sin egen sjø. Å seile sin egen sjø, vil si å la økologiske prosesser ta over styringen alene, det er "dybden på de problemstillinger som er kommet opp". Når alt må skrenkes inn er det tegn på at vi er på vei ned i den "dybden". Vi har ingen mulighet til å berekne tempoet denne "dybden" kommer mot oss med, men jeg har en klar idé om hva som er bunnen; Nå hvert menneske; student, akademiker, intelektuell, lege, prest, konge, politiker, sjef, arbeider, osv. osv. . . . . . blir redusert til et vilt dyr, på leting etter mat!

Hmmm... Det viktige er vel at samfunnet ikke går i oppløsning. SYSTEMET bør skiftes ut dersom det ikke fungerer. Det nullsum-spillet du skisserer er neppe en god beskrivelse av vår tids samfunn. Det er feil å tro at politikere ikke liker å styre. Tvert imot: Less is more. Politikken har aldri vært mer byråkratisert enn nå. Det samme gjelder naturligvis utdannings- og forskningssektoren.

De som liker byråkratisering, overvåkning og det eksisterende kontrollregimet, vil naturlig nok være interessert i at ting fortsetter som før. De som er interessert i å tilegne seg nye kunnskaper og drive med forskning på avansert, internasjonalt nivå, bør se seg om etter andre løsninger enn det tradisjonelle universitetet (som er utgått på dato).

Two articles featured in this weeks universitas: this one about the stemplingsur'' andvil lokke toppforskerne'' on page 4.

Good luck then with the latter project, the prospect of the stemplingsur will certainly give the necessary boost.

La de komme med stemplingsurene, så lenge de også kan registrere overtid når en også jobber utenfor kontoret/instituttet i form av feltarbeide, populærvitenskaplige foredrag osv. Som forsker så får en ikke overtidsbetaling, og en rekker ikke å avspasere pålagt overtid i forbindelse med helge og kveldsjobbing. 12 dager til gode bare fra 2008 og 15 i år, som jeg ikke har hatt anledning til å avspasere, utenom det frivelige overtidsarbeidet. Skal staten betale for alt arbeide på timebasis så ser jeg frem til en FET lønnslipp. Tviler sterkt på at staten og UIO vil vite hvor mye forskere jobber vis de må betale time for time.

UiO is a "uni-minded" system with a strong paternalistic subculture, in which loyalty, conformity, and commitment are considered core virtues... These virtues are reinforced by the security of belonging to a group, which in turn protects and provides for its members... Dear bureaucrats: give us the stemplingsur! Now!

Departementet krever at forskere fra nyttår skal føre timer for utført forskning, dersom man vil ha betalt for overtid. Det står intet om stemplingsur, og dette er ingen ting å skrike høyt om. Å føre timer er helt vanlig for andre yrkesgrupper og viktig for de som driver bokettersyn. Forskere har frihet til å forske, men de bør innordere seg etter samfunnets lover og regler som andre folk gjør. Noe annet er uhørt.

Pippi L.> høyt om. Å føre timer er helt

Pippi L.> vanlig for

Pippi L.> andre yrkesgrupper og

Pippi L.> viktig for de som driver bokettersyn.

Pippi L.> Forskere har frihet til å

Pippi L.> forske, men de bør innordere seg etter

Pippi L.> samfunnets lover og regler

Pippi L.> som andre folk gjør. Noe annet er uhørt

That shows in a nutshell what's rotten. The politician and decision makers (or whoever) come to the conclusion: The situation at university might be not statisfactory (whether they are right or wrong plays no role right now in what I say).

For that diagnosis, there can legitimately be only two reasons: the university fails in research, or the university fails in teaching (or both). That's it, teaching and research.

Now, if one sees a deficit here (like bad teaching, and or bad research), one can try counter measures. Like: more money into teaching, or more money into research (if one does as politics often does here: throw more money at at problem, then they keep quiet). One can also try to make the situation better in other ways.

But seems like the reaction is: Well, we have a deficit in teaching/research, let's try to remedy this with a little bureacracy (as if, at the current stage, the university is the famed organization free of bureaucracy).

You put it very nicely, as in a nutshell: we have to have a stemplingsur it because

   "it's viktig fro dem som driver bokettersyn"

It shows where the priorities are.

Not to get it wrong, the university needs bookkeeping (actually, there is a lot !), it needs to keep track of the money, and many many other things. But the phrasing sais it all: Introduce the stemplingur is important for our accounting folk (actually, one would need a couple of more people (not teachers, not researchers) to follow up all the new paper work).

Indeed, I myself have problems in completing the sentence: We introduce the stemplingsur, because that improves teaching in the following three way...Ahem, well?? Or: we introduce the stemplingsur, because it pushes the UIO to the forefront of international resarch, since ... well, I don't know.

But the sentence: we need the stemplingsur, because it is "viktig for dem som drever bokkerettersym", that sort of makes sense. And it show the priorities.

Of course, the sentence ``everyone has to succumb to the rules of society'' sounds great. In Norwegian it sound even greater and more typical: everyone must "innordre seg i sammfunnets lover". (I guess Pippi Langstrømpe is a nickname, and it's not the real Pippi Langstrømpe who's speaking that words of wisdom).

Anyway; this is sure: if it will be introduced, everyone will follow that; last time I checked most people at a state institution like the university where pretty non-anarchistic, we fill all the paperwork, we follow all the rules, but it is not illegal to express disconent and express discontent with the rules (which can be changed).

Martin

@Martin: Nice move by "Pippi". The bureaucrats won the "Kulturkampf" - now we're all living, studying and working at their mercy. Super-Panopticon is here to stay, it seems. Goodbye, Science + research. From now on, we'll just have to celebrate surface hyper-conformity and philistinism.

Grunnlønnen er vel god nok i seg selv at forskerne ikke trenger disse overtidskronene. Da er det jo bare å droppe å føre regnskap for det. Enkelt og greit.

Da er det jo bare å droppe å føre regnskap for det.

I guess that's right, that's what the article states. And it makes sense. If one has chose to the profession of researcher or teacher in order to reap overtidsbetaling, then one must document and prove it, it's only fair.

But let's see how they will implement it. Maybe it will be ``everyone must clock the time, it cannot hurt and we have set up this new wonderful reporting webpages for everyone, but don't clock when working too much, otherwise project money will drain out too fast''.

Besides that, when in (or connected to) an EU project, time clocking is already mandatory. In FP7 that we are in (we've been told) they want it on a hours-per-day-basis, in FP6 we are reporting only on a monthly basis (but of course MM per person, MM per work-package and per work-task per site, etc)

And we do it, of course. Europe gives the money, Europe makes the rules. Don't know whether anybody down in Brussels ever checks, but anyway, they want that filled out (and better don't report more that 39.5 h per week or whatever it is, and don't report if you work on weekend etc, but filled out it must be). It's independent of any overtids-betaling. One can also say ``that's not too much work, just note it it down, can't be so hard'', and, indeed, it's not hard, but then all that accumulates, right, when involved in a few projects, every single one wishes their one time-tracking, their own forms, more excels sheets.

@Pippi. Jeg går ut fra at du er en byråkrat, eller i alle fall har en byråkratisk identitet. Problemet med konformitetsmodellen byråkratene innförer er at den ikke er kompatibel med kreativitet. Det er nesten umulig å kombinere kreativitet med konformitet. Når byråkratene nå har fått "the upper hand" i systemet, vil dette få konsekvenser også for forskningen. De beste forskerne vil aldri finne seg i dette systemet. Folk som har investert 10 - 12 år på å oppnå forskerkompetanse og brenner for sin forskning, vil kreve hegemoniet i en organisasjon som driver med forskning. Universitetene vil bli akterutseilt som forskningsinstitusjoner, vilket også er budskapet til en vit-ansatt i en kronikk i siste utgave av Universitas.

Gyrodactylus, andre investere tid også. Ser ikke at forskere er i en særstilling i så måte. Forskere ved UiO er statsansatte, og et regelverk, som å stå til ansvar for tidsbruk, bør gjelde alle. Det er ikke umulig å kombinere kreativitet med konformitet. Å føre timelister er ikke vanskeligere enn å pusse tennene før man går på jobb. Jeg regner med at selv forskere greier det.

Det går jo også ann å innbake eventuell overtid i fastlønn. Det gjelder i visse lederstillinger. Man forventer at man bruker fritiden til hjelp dersom man ikke klarer å oppnå ønskede resultater innenfor ordinær arbeidstid. Det gjør det lettere for lønningsmedarbeiderne.

Pippi: du har rett i at det ikke bare er forskere som investerer tid, men en idealtypisk forsker vil jevnt over investere langt mer tid i sitt arbeid enn en gjennomsnittlig byråkrat. Her er det tale om radikalt ulike subkulturer og mentaliteter. Jeg skrev at det er "nesten" umulig å kombinere kreativitet og konformitet. Betingelsen er at kreativiteten har "the upper hand". Det motsatte er tilfelle pr. idag. Det kan godt være at det å føre timelister ikke er "vanskeligere enn å pusse tennene", for personer som har en byråkratisk tilnærming til sitt arbeid spesielt og tilværelsen generelt. For en forsker med et intenst forhold til sitt arbeid, er dette en stressfaktor og en distraksjon.

Forskere er forskjellige av natur som andre mennesker. Håper inderlig ikke forestillingen om at en forsker er en distre avviker lever fortsatt. Det hele dreier seg om å ha litt orden. Hos mange mennesker er det surr og rot, budsjettoverskridelser og ditt og datt, mens andre har orden i systemet. Ser ingen forskjell på administrasjon og forskning i så måte. Vi man befeste folks inntrykk av at forskere er distre vesener, så si de ikke klarer å holde orden på sine overtidstimer. Dette burde være en bagatell, for det er resultatene innen forskningen som teller. Det kombinert med de pengeressurser man bruker på forskningen.

En dedikert og talentfull forsker som befinner seg på forskningsfronten internasjonalt vil måtte satse så mye på sin forskning (tid, arbeidsinnsats, hjernevirksomhet) at det i praksis betyr at han/hun som regel vil kunne bli oppfattet som "en distre avviker", som du uttrykker det. En slik person kan sammenliknes med en toppidrettsmann, for eksempel (hvor mye byråkrati trenger eksempelvis spydkaster Thorkildsen å bekymre seg for?).

De er ekstreme spesialister, ikke "generalister" som "vanlige folk". Dette er prisen man betaler for å bli god (og kanskje best) på ett - og bare ett - område av livet. Dette er en ukjent og derfor uforståelig opplevelse for en idealtypisk byråkrat.

Et moderne universitet trenger naturligvis byråkrater som bekymrer seg om det du kaller "surr og rot, budsjettoverskridelser og ditt og datt", men universitetet som institusjon vil avgå ved døden i det øyeblikk homo bureaucraticus får "the upper hand" i systemet. Det er dette som nå skjer, og mange forskere ser dette i sitt daglige arbeid.

Det er en stor vesensforskjell på administrasjon og forskning, og ditt "blind spot" på dette felt er nokså utbredt blant byråkrater. En forsker streber riktignok etter "orden" innenfor sitt forskningsfelt, men dette er ikke et lineært, simplistisk ordensregime som i byråkratenes verden.

Resultatene innen forskningen avhenger av vilke mennesketyper som rekrutteres til forskningen. Dersom byråkratene får det som de vil, sitter vi igjen med rendyrket middelmådighet ("generalister"). Jeg kunne naturligvis nevne mange konkrete eksempler fra vitenskapshistorien, men da vil du kunne svare at dette er ekstreme personligheter som ikke er representative. Likevel inneholder biografiene til mennesketyper som Benoit Mandelbrot o.a. en sannhet som trolig aldri vil bli forstått av en gjennomsnittlig byråkrat.

Kort oppsummert: byråkratiets arbeid består i negasjon - i å innskrenke horisonter, begrense virksomhet, kutte budsjetter etc. Forskerens arbeid består i å utvide horisonter og forskningsfronter, sprenge grenser etc.

Byråkratene sitter i departementet. Ved UiO for eksempel, så kan hende det er folk som har byråkratiske holdninger, men de aller fleste i administrasjonen utfører bare en jobb. Kall det et slags årshjul, det er rutiner som gjentar seg, men også noe utredningarbeide. De er det som kalles kontoransatte som tjenstegjør og bygger opp under forsking og undervisning. Forskere driver med andre ting. Det er både rutine og nytekning. Det å si at en forsker kan være så høy på pæra internasjonaltsett at han ikke engang klarer å pusse tennene om morgen, stusser jeg ved. Da har man jaggu høye tanker om seg selv(forskeren altså).

Jeg har vanskelig for å se at en administrativt ansatt ved UiO skiller seg vesentlig fra en byråkrat ansatt i departementet. Erfaringsmessig og yrkesmessig deler disse en fortolkning av og tilnærming til virkeligheten. Byråkratiets rutinemessige karakter er jo velkjent og godt beskrevet i sosiologien. Dette gir også byråkratiets maktapparat dets konformiserende preg.

En seriøs forsker kan aldri si at han/hun "bare utfører en jobb", for arbeidet opphører ikke på et bestemt tidspunkt.

Hvorvidt de kontoransatte (som du foretrekker å kalle dem) bygger opp under forskning er etter min mening en sannhet med modifikasjoner. Byråkratisering er en selvforsterkende spiraleffekt og en subkulturell anomali i enhver organisasjon. Jo flere "ordensproblemer" som kan påvises, desto flere byråkrater (kontoransatte) må ansettes. Byråkratiet nødvendiggjør seg selv, og ekspanderer, hypnotisert av sin egne interne logikk.

En distre forsker som ikke pusser tennene er ikke nødvendigvis "høy på pæra". Han/hun kan tidvis være så monomant opptatt av sin ledende virksomhet at andre aspekter ved livet sjaltes ut. Dette gir et tunnelsyn som tidvis kan få vedkommende til å framstå som en "idiot" i andre sammenhenger, men som kan gi gode resultater innenfor en bestemt virksomhet. Intensiteten i denne virksomheten forutsetter at forskeren fritas fra eksempelvis byråkratisk "småplukk" og pedanteri. Den simplistiske ordensoppfatningen som ligger til grunn for byråkratisk pedanteri kan ofte gi trygghet i en ellers kaotisk og komplisert tilværelse, men for en forsker kan det være en alvorlig stressfaktor (mange bekker små gjør en stor å).

Hvordan mener så Gyrodactylus at overtid skal belønnes? Som jeg forstår så trenger ikke forskerspiren tannbørste og tannkrem. Bør overtid belønnes med mer forskningstid?

Det spiller vel ikke så stor rolle hva jeg mener, men etter min vurdering er overtidsbetaling bare tull i forskningssammenheng. At lønna i norsk sammenheng bør bli bedre (konkurransedyktig), er en annen sak. Dette ser ut til å være et byråkratisk påfunn, en snikbyråkratisering av ikke-byråkrater. Byråkrati virker som et ebola-virus som tar over hele organismen (i dette tilfellet universitetet).