UiO-vikar kostet 15 000 kroner dagen
I fjor betalte Universitetet i Oslo 615 000 kroner for en midlertidig personaldirektør i 41 dager. - Helt ute av dimensjoner, sier tillitsvalgt Kristian Mollestad.
; "MENINGSLØST: Tillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO Kristian Mollestad, synes universitetsledelsens pengebruk i denne saken er uforståelig.")
MENINGSLØST: Tillitsvalgt i Forskerforbundet ved UiO Kristian Mollestad, synes universitetsledelsens pengebruk i denne saken er uforståelig.
FOTO: Stéphane Lelarge
I desember 2007 sa Elisabeth Halsen opp sin stilling som organisasjons- og personaldirektør ved Universitetet i Oslo (UiO). UiO hadde dermed tre måneder på å finne ny personaldirektør, men endte opp med å hyre en midlertidig konsulent. Fra mars til juni virket Eva Gjøvikli som personaldirektør tilsvarende 60 prosents stilling. Det 41 dager lange vikariatet kostet universitetet 615 000 kroner, mer enn Elisabeth Halsen tjente i hele 2007. Nå får ledelsen krass kritikk av fagforeningene ved UiO.
- Prisen er helt ute av dimensjoner, sier Kristian Mollestad, tillitsvalgt i Forskerforbundet.
Dette føyer seg inn i rekken av sterkt kritiserte utgifter til øverste ledelse ved UiO. I desember skrev Universitas om at direktør i informasjonsavdelingen fikk lønnsøkning samtidig som hun ble fritatt for arbeidsoppgaver, og i januar høstet direktørgruppen kritikk for å ha lagt et internt seminar til Paris.
- Det virker som om budsjettmidlene til ledelse ikke har noen rammer, mens andre deler av universitetet er offer for stram innsparing, sier Ellen Dalen i Norsk Tjenestemannslag (NTL) ved UiO.
I 2008 måtte universitetet gjøre innsparinger for totalt 200 millioner kroner, og kuttet blant annet i seminarundervisning, eksamensavvikling og utgifter til hjelpe- og timelærere.
- Tok lengre tid enn beregnet
Assisterende universitetsdirektør Tove Kristin Karlsen forklarer at universitetet sto overfor en spesiell situasjon, med kraftig refs fra Riksrevisjonen for underkjent regnskap, som resulterte i en omfattende omlegging av lønns- og personalsystemet. Derfor måtte det prioriteres å få på plass en midlertidig personaldirektør raskt.
- Rekrutteringsprosessen tok lengre tid enn vi hadde regnet med. Dersom vi ikke hadde leid inn kompetanse, hadde det vært stor risiko for at vi hadde fått regnskapet underkjent igjen. Dette ville skadet omdømmet overfor myndighetene i større grad enn bruk av mye penger på å skaffe kompetente ledere, sier hun.
Blant Gjøviklis prioriterte arbeidsoppgaver var å delta i universitetsdirektørens ledergruppe og bidra til helhetlig fokus i Organisasjons- og personalavdelingen, ifølge kontrakten.
- Det er mye på universitetet det er nødvendig å bruke penger på, er det verdt å bruke over en halv million kroner på dette?
- Vi kunne ikke gjort noe annerledes og tar ikke kritikk for valgene vi gjorde. Selvfølgelig hadde det vært ønskelig å slippe å bruke en konsulenttjeneste, men nå var det nødvendig, sier Karlsen.
Heine Skipenes, leder i Studentparlamentet, er ikke imponert over Karlsens forklaring om at rekrutteringsprosessen tok lenger tid enn planlagt.
- Universitetet må bli flinkere til å planlegge, sier Skipenes, som mener det burde være mulig å finne noen internt på UiO til å fungere i stillingen midlertidig.
- Konsulenttjenester gjør det med ett mye dyrere. UiO er en stor organisasjon, der det er fullt mulig å ansette noen innad. Det burde være mange godt kvalifiserte, sier Skipenes.
- Kan svekke troverdigheten
Han får støtte fra Mollestad.
- En altfor stor del av regnskapet består av konsulenttjenester. Og når institusjonen sliter med dårlig økonomi, virker pengebruken helt meningsløs, sier Mollestad.
- Tror du dette svekker troverdigheten hver gang UiO klager over dårlig økonomi og manglende bevilgninger fra regjeringen?.
- Dette er en stygg sak og folk vil nok reagere. Det kan tenkes at universitetet mister troverdighet, men jeg håper ikke at det skjer, sier Mollestad, som også peker på det paradoksale i at personen som hadde overordnet personalansvar selv ikke var ansatt, bare innleid.
Ingen kompetente i UiO
Karlsen avviser at UiO bruker mye penger på å leie inn ledere. Hun håper institusjonen forstår at midler måtte prioriteres for å løse problemene.
- Det tar tid å finne en fast ansatt. Eva Gjøvikli, som vi valgte å gå for, var på dette tidspunktet ansatt i AFF Konsulent. Det var bare dette konsulentfirmaet som kunne levere den kompetansen vi trengte, svarer Karlsen.
Mollestad mener at de tillitsvalgte burde hatt mulighet til å kommentere leieforholdet og pengebruken. Da ville han ha sagt klart ifra om hva han mener om saken.
Eva Gjøvikli ønsket ikke å kommentere saken. I dag er Anita Sandberg fast ansatt som personaldirektør ved UiO, og tiltrådte stillingen i august 2008.
18 kommentarer
Gresset er ikke like grønt for alle ansatte ved UiO. Noen lever det gode liv og andre faller utenfor.
Hver gang Heine Skipenes kommenterer meningsløs pengebruk, bør vi minne oss selv om at han var ansvarlig for å bruke semesteravgiften på å reise til Kreta med styret sitt, en måned før de skulle gå av.
Hva faen slags argumentasjon er det? "Noen sløser så da kan alle andre gjøre det også"?
Sløsing er IKKE greit. Det er faktisk skattepenger det er snakk om.
Føyer seg jo bare inn i rekken av udugelighetsfadeser ved UiO. Veien til departementet er ikke lang...
Ja, de udugelige rekruterer de udugelige.
Noen må fortelle "direktørene" at de er ansatt ved UiO i underordnede stillinger, som servicepersonell for de vitenskapelig ansatte. "Direktørene" er heller ikke en del av ledelsen. Ledelsen ved UiO er valgt og består av rektor, prorektor, dekaner, instituttbestyrere osv. Når det gjelder pengebruk må rammene være strammere for personer lenger ned i hierarkiet (les: teknisk-administrativt ansatte, herunder teknisk-administrativt ansatte som har innvilget seg selv tittelen "direktør", som for øvrig ikke har noen særlig verdi ved et universitet hvor det primære hierarkiet er det vitenskapelige og hvor enhver vitenskapelig ansatt i utgangspunktet er overordnet teknisk-administrativt personale). Hvis vi har en renholdsdivisjon, og lederen for renholdstjenesten ved universitetet kaller seg "direktør", blir ikke denne personen en "leder" i forhold til de som er ansatt i vitenskapelige stillinger.
Vi bør muligens få avskaffet hele den jålete og misvisende "direktør"-tittelen ved UiO. Den virker bare forvirrende, fordi den utenfor universitetet brukes om toppledelsen, som ved universitetet består av helt andre, valgte personer. Jeg foreslår at ledere for avdelinger innen administrasjon kalles "avdelingsleder for [avdeling]" og at "universitetsdirektøren" får tittelen "administrasjonsleder".
Til "Uakseptabelt". Les Pål Veidens innlegg i Morgenbladet:
www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100514/ODEBATT/705149953/-1/DEBATT
Man skal passe seg for å undervurdere "effekten av det som skjer med fagfolk når de går over i andre roller. Sosiologen Hernes påpekte under arbeidet med den første maktutredningen at «where you stand depends on where you sit»: folk blir sine omgivelser, byråkrater tenker og oppfører seg som byråkrater."
Alle disse dekanene, rektorene og prorektorene er først og fremst byråkrater, dvs. de er en del av en større systemlogikk (eller -patologi).
Det kan sikkert stemme, men det kan også være resultat av at teknisk-administrativt ansatte byråkrater har fått for mye makt.
Løsningen bør være å føre det meste av makten tilbake til de vitenskapelig ansatte, særlig professorkollegiet. Jeg ser ingen grunn til at ikke alle professorene, dvs. topplederne i vitenskapelig forstand, kan involveres i beslutningene ved institutter og fakulteter i langt større grad.
Det er absolutt et problem at endel instituttledere og dekaner begynner å heve seg over de andre professorene. Det må gjøres tydeligere at alle professorer er likemenn, og at en instituttleder eller dekan eller rektor bare er en "primus inter pares". Kanskje burde valgperiodene være mye kortere for å sørge for et mer velfungerende demokrati. Instituttledere, dekaner og rektorat kunne velges for ett år om gangen. Dermed ville de kanskje også bli mer ydmyke og lydhøre for andres meninger, og vi kunne få en mer sunn grad av utskiftning i ledelsen.
Det er også viktig å få endret titlene til det administrative-personalet. Det er ikke behov for høyere titler enn avdelingsleder og administrasjonsleder (for nåværende "universitetsdirektør"). "Direktør"-tittelen må bort ved UiO.
Eller: Analogt med at kontorsjef er tittelen på lederen for administrasjonen ved instituttene, kunne "universitetsdirektør" ha tittelen "kontorsjef ved rektors kontor" ("universitetskontorsjef", "hovedkontorsjef" e.l.) og "fakultetsdirektører" ha tittelen "kontorsjef ved dekanens kontor" (eller "fakultetskontorsjef").
Vel, en rigorøs inndeling av ansatte i vitenskapelige vs. administrative virker noe kunstig. En stor andel av de vitenskapelige ansatte (inkl. professorer) er fjernt fra den idealtypen som her beskrives. Det andre du nevner blir nærmest kosmetisk (endring av titler osv).
I dagens virkelighet kan jeg ikke se at det er noen klar demarkasjon mellom vitenskapelige og administrative. Det er mer tale om en symbiose og et klanbasert interessefellesskap.
Ansatte deles jo allerede "rigorøst" inn i vitenskapelige og teknisk-administrative. Bare sjekk UiOs personkatalog. Den tredje gruppen i klassifikasjonssystemet er studenter. Den sentrale forskjellen er at vitenskapelig ansatte utfører primæroppgavene her og er (eller skal være) ansatt på bakgrunn av kompetanse og med en rekke rettigheter og særlige plikter, mens de teknisk-administrative kun er her for å bistå det vitenskapelige personet i arbeidet. Det blir da et alvorlig problem når endel teknisk-administrativt ansatte mener de rangerer like høyt eller høyere i hierarkiet enn professorer (jf. teknisk-administrativt "hovedverneombuds" uttalelser om prof. Nedkvitne, eller som Jon Hustad skriver: Eit av vitna var hovudverneombod Mette Børing, som har ansvar for om lag 170 verneombod. Ho opna med å skjella ut Nedkvitne; han hadde vore dum nok til å seia at Børing berre var ein administrativ tilsett som ikkje hadde noko med faglege prioriteringar å gjera. Regjeringsadvokaten måtte gjera henne merksam på at ho skulle tala til retten, ikkje direkte til Nedkvitne. Då Nedkvitnes advokat så peika på at ho også var ombodet til Nedkvitne, var det hans tur til å få merka vreiden. Då greip fagdomar inn og bad henne kutta ut karakteristikkane og svara på spørsmåla. Det hjelpte lite. Problemet var ytringsfridomen, kunne Børing fortelja. «Dei tilsette på HF sjikanerer kvarandre under dekke av fagkritikk», hevda ho og kunne fortelja at verneomboda hadde laga ei liste til HF-tilsette over ord dei ikkje kunne nytta, men at det ikkje hadde hjelpt. «Så no lagar vi ei liste over ord som er lovlege.»).
Jan Frithjof Bernts sammenligning med Stortinget har mye for seg; de vitenskapelig ansatte er stortingsrepresentantene, de teknisk-administrativt ansatte (inklusive "direktører") er stortingsadministrasjonen.
Ved UiO i dag er det slik at administrasjonen beklager seg høylytt hvis noen antyder at det ikke er deres oppgave å ta plass og stemme i stortingssalen.
Du har rett i at ansatte deles inn i vitenskapelige og teknisk-administrative, men det er en rent byråkratisk/administrativ, og ikke en "(sub-)kulturell" inndeling du synes å antyde. Vi må ikke glemme at universitetet først og fremst er en institusjon, og som sådan alltid vil gjennomgå (trans-)mutasjonsprosesser. Det blir stadig mer åpenbart at universitetene som institusjoner har endret seg fundamentalt og at det derfor pr. idag blir problematisk å operere med klare grenser mellom vitenskapelige og administrative (i kulturell forstand).
Som du selv skriver forutsetter en slik inndeling eksistensen av et meritokrati. Universitetene i Norge har forlengst sluttet å være meritokratiske institusjoner. Mesteparten av forskningsvirksomheten foregår da også utenfor universitetene, som gradvis reduseres til rene utdanningsinstitusjoner og ideologiske underleverandører for den makteliten(e).
Det samme ser vi jo i politikken (jfr Jan Frithjof Bernts sammenligning med Stortinget): den parlamentariske, lovgivende makten marginaliseres til fordel for den utøvende. Da blir det ikke lenger så interessant hva stortingsrepresentantene sier, skriver og stemmer.
Dersom det noensinne var en maktkamp mellom disse to gruppene, er det åpenbart at byråkratiet forlengst har seiret. Så til de grader at den tapende part har mistet/glemt sin gruppeidentitet og blitt assimilert i den store byråkratiske maskinen (jfr rektoratets svada-aktige tåketale, helt i tråd med byråkratiets retoriske tradisjon).
Det snek seg noen feil inn i innlegget over. En presisering: både universitetene/vitenskapen og parlamentene/politikken byråkratiseres. Vitenskapelige ansatte har forlengst undergått en byråkratiseringsprosess, noe som gjør at det blir vanskelig å opprettholde et meningsfullt kulturelt skille mellom vit./adm. Mange adminstrativt ansatte har også vitenskapelig bakgrunn (phd, dr. art osv), men velger bevisst en byråkratisk karriere.
Den som velger å jobbe som pedell må kjenne sin plass, spør du meg. Det er en fundamental motsetning mellom å være professor og pedell (herunder pedeller som kaller seg direktører).
Jeg er ikke uenig i prinsipp, men mener at motsetningen er anakronistisk. En professor anno 2010 er ikke det samme som en professor anno 1910. Det er nok lenge siden akademia fikk de beste hodene.
Endre titlene til ALT ikke-vitenskapelig personell til "vaktmester" så får pipen en annen lyd. I hierarkiet på et universitet er det vitenskapelig kompetanse som avgjør. Professorene er på toppen, teknisk-administrativt ansatte (også teknisk-administrativt ansatte med tittelen "direktør") er tjenere og plassert helt på bunnen (til og med under universitetslektorer). Det er professorene som skal lede universitetet i fellesskap, som kollegium (derav navnet på Det akademiske kollegium, vårt høyeste organ, som opprinnelig omfattet alle professorene).
Professorene er ved et universitet hva kardinalene er i den katolske kirke. Direktørene er assistenter som er der for å tilrettelegge for ledelsen (=professorene).
Det er professorene som skal lede universitetet i fellesskap, som kollegium (derav navnet på Det akademiske kollegium, vårt høyeste organ, som opprinnelig omfattet alle professorene).
"Skal" som i "bør"? Jeg forholder meg til realitetene "på bakken", og de tilsier at virkeligheten er en annen. Professorveldets slutt har kanskje en sammenheng med kvaliteten på professorkadrene?
