; "<b>IKKE «KURERT»:</b> Ola Sandbakken fikk stemplet sin dysleksidiagnose som ikke gyldig, og måtte skaffe ny dokumentasjon. Sandbakken var til utredning hos logoped mandag, og fikk bekreftet at han fremdeles har dysleksi.")
IKKE «KURERT»: Ola Sandbakken fikk stemplet sin dysleksidiagnose som ikke gyldig, og måtte skaffe ny dokumentasjon. Sandbakken var til utredning hos logoped mandag, og fikk bekreftet at han fremdeles har dysleksi.
FOTO: Stéphane Lelarge
Datostemplet dysleksiattest
Dokumentert dysleksi én gang er ikke godt nok for Universitetet i Oslo (UiO). Etter fem år må dyslektikere til ny utredning hos logoped.
Ola Sandbakken har fullført en bachelor i filosofi og tar nå enkeltemner i kunsthistorie ved Det humanistiske fakultet (HF). Da han søkte om tilrettelegging ved eksamen for våren 2009 fikk han et brev tilbake fra fakultetet om at dokumentasjonen han fikk om dysleksi på videregående ikke lenger var gyldig.
- Man føler en mistenkeliggjøring, og føler at de tenker «hvordan i all verden har han kommet seg hit?». De fleste dyslektikere er ikke komfortable med testing. Utredningen burde være for å gi deg et tilbud, ikke for å opprettholde de rettighetene man allerede har, sier Sandbakken. Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det omtrent 300 studenter med påvist dysleksi. Av disse er det rundt 60 i året som får en ny utredning av logoped.
- Krøkkete regelverk
På UiOs nettsider om tilrettelegging ved eksamen står det at «dokumentasjon må ikke være eldre enn 5 år» og at «en diagnose gir ikke automatisk rett til tilrettelegging».
- Regelverket er litt krøkkete formulert. Vi har en regel om at en student skal ha en dokumentasjon som ikke er mer enn fem år gammel, dersom denne ikke er foretatt gjennom universitetet. Vi vil sørge for at tilretteleggingen er best mulig tilpasset den enkeltes behov i forhold til hjelpemidler, sier Monica Bakken, studiedirektør ved UiO.
Sandbakken påpeker at hans søknad om tilrettelegging kun gjelder å få bruke retteprogram til eksamen, og at det derfor ikke burde være nødvendig med en ny utredning.
- Det er ganske belastende for dyslektikere å gå gjennom en slik test, sier Sandbakken.
Etter NAVs takster koster det 640 kroner for én logopedtime, og en utredning tar tre til fire timer. Ifølge Bakken bruker UiO rundt 300 000 kr i året på utredninger av studenter med dysleksi.
Dysleksiforbundet, interesseorganisasjonen for alle med lese- og skrivevansker, er ikke nådig overfor UiO.
- Jeg synes det er komplett bortebom av UiO å belaste et utredningssystem ved å måtte foreta en ny utredning av dyslektikere etter fem år. Dysleksi er noe man er født og disponert for, og det er tungt nok for elever å bli utredet én gang, sier faglig leder i Dysleksiforbundet, Trine Åkermann.
Dysleksiforbundet kjenner ikke til tilfeller der dyslektikere har blitt «kurert» fra lese- og skrivevansker.
- Er det mulig at dyslektikere slutter å være dyslektiske?
- Det har jeg aldri opplevd, sier leder Elenor W. Holter.
Forskjellig praksis
Ved NTNU trenger dyslektiske studenter kun å sende inn dokumentasjon om påvist dysleksi én gang.
- Dersom studenten har en relativt ny utredning fra en logoped, for eksempel fra videregående skole, blir det tilrettelagt for hele studieløpet, sier Hanne Kvello, rådgiver for studenter med funksjonsnedsettelse ved NTNU. Hun peker på at det også ligger en økonomisk innsparing i dette.
Ved Universitetet i Bergen kan nye studenter bruke en utredning de har fått på videregående det første semesteret. Etter dette må de utredes på nytt opp mot høyskole- og universitetsnivå, men da kan denne brukes resten av studietida.
9 kommentarer
Det kan ikke være slik i et mangfoldig samfunn at mennesker som avviker fra ideen om det normale skal måtte bedyre sin uskyld og forsvare sin rett til tilrettelegging. At UiO her får på pukkelen, er vel fortjent, da de burde være inneforstått med at dysleksi er en forstyrrelse man ikke blir kvitt, men i beste fall kan redusere. En slik form for testing vil neppe føre til at studenter blir kvitt sin dysleksi. I verste fall vil folk unngå å ta en ny test, for å slippe å måtte gjennomgå atter en testing av sine "forstyrrelser". Dermed kan en slik ordning virke mot sin hensikt.
Som logopedstudent har jeg hørt mye om hvordan folk må sloss for rettighetene sine i utdanningssystemet. At noen går ut offentlig og setter lys på dette er svært positivt. Hvorfor opprettholder universitetet et system som tydelig medfører belastning på individet med vansker fremfor å legge til rette for at individet får den behandlingen han/hun har krav på? Dette viser uvitenhet i forhold til diagnosen dysleksi og og slik uvitenhet og praksis kan virke ekskluderende for dyslektikere.
Det er virkelig bra noen kommer ut og setter lys på denne problematikken i utdanningssystemet. Det er viktig å være klar over at det å bli testet er en påkjenning på noen områder, selv om man har vært gjennom dette før. Enten om det er bekymring for å faktisk ikke lenger få de hjelpemidlene man alltid har hatt eller faktisk det at man nok en gang får påpekt sin vanske, så kan dette føles belastende. Det ville vært flott om vi hadde fått en revurdering av denne praksisen,og kanskje fått litt veiledning og erfaringstips fra NTNU.
Etter hvert blir det nok flere og flere studenter som sliter med det å levere en fire timers håndskrevet eksamen - etter å ha brukt pc hele skolelivet.
Den håndskrevne essayoppgaven burde avløses av skoleeksamen med kortsvarsoppgaver og hjemmeeksamen, eller kun hjemmeeksamen.
Selv om dyslektikere kan øve og bli bedre, så ligger vansken der hele tiden. Målet for eksamensformen bør vel være å tilrettelegge, slik at studentene får vist de kunnskapene de innehar - i prinsippet uavhengig av hvilket hjelpemiddel som må til. Sammenlignet med andre vansker, er det forholdsvis enkelt å legge til rette for at "oppegående" dyslektikere skal få uttrykt seg. Det kan vel ikke være nødvendig å konfrontere dem nok en gang, gjennom testing, med vansken deres, og i verste fall, ved å ikke tillate PC-bruk ved eksamen grunnet "utgått dato" på dysleksien, "lage" en funksjonshemming av en vanske som ikke nødvendigvis trenger å være det?
Selv om dyslektikere kan øve og bli bedre, så ligger vansken der hele tiden. Målet for eksamensformen bør vel være å tilrettelegge, slik at studentene får vist de kunnskapene de innehar - i prinsippet uavhengig av hvilket hjelpemiddel som må til. Sammenlignet med andre vansker, er det forholdsvis enkelt å legge til rette for at "oppegående" dyslektikere skal få uttrykt seg. Det kan vel ikke være nødvendig å konfrontere dem nok en gang, gjennom testing, med vansken deres, og i verste fall, ved å ikke tillate PC-bruk ved eksamen grunnet "utgått dato" på dysleksien, "lage" en funksjonshemming av en vanske som ikke nødvendigvis trenger å være det?
Tanten min har sukkersyke, men når jeg tenker meg om har det gått noen år siden hun testet seg en gang på 50 tallet. Kanskje hvis hun tester seg igjen nå vil det vise seg at hun kan trøkke innpå alt det hun orker av sukker, la oss be.
Tanten min har sukkersyke, men når jeg tenker meg om har det gått noen år siden hun testet seg en gang på 50 tallet. Kanskje hvis hun tester seg igjen nå vil det vise seg at hun kan trøkke innpå alt det hun orker av sukker, la oss be.
Noen som vet hvordanman kan få en ordentlig utredning? Jeg har tatt denne UiO testen og får nå tilrettelegging på eksamen, men jeg er ikke utredet godt nok til at jeg får tilgang på hjelpemidler fra NAV- og nå skal jeg skrive masteroppgave på engelsk og fenger et godt rettskrivingsprogram? Jeg fikk aldri påvist dysleksi-rett og slett fordi jeg var flink på skolen både i engelsk og norsk (engelsk far, norsk mor har nok mye av æren her), men har alltid brukt tre ganger så masse tid på lekser som alle andre... Alle anbefangene på nett handler om folk som kan bli utreda gjennom skolevesenet og det er for sent for min del nå...
Noen forslag?
