Nedkvitne er faktisk ansatt ved UiO fremdeles. Det er feil å kalle ham "tidligere professor" på dette tidspunktet. Jeg regner det som selvfølgelig at en domstol vil oppheve den latterlige avskjedigelsen av Nedkvitne. Å si opp en akademiker på grunn av uenighet mellom personer på et institutt er bare latterlig og hele saken trekker UiO ned i gjørma. Nedkvitne er Norges fremste middelalderforsker og universitets- og fakultetsledelsen ved HF gjør seg både latterlige og umulige. Jeg regner med at enden på visa blir at det er andre som må gå fra stillingene sine.

Et behandling av saken i retten kan ta flere år, med anker og det hele. Jeg synes det er uhørt hvis universitetet skal bruke store summer som kunne vært bedre anvendt på å kjempe mot Nedkvitne i retten, i en sak de vil komme til å tape. Universitetsledelsen bør heller inngå forlik med Nedkvitne og la ham bli i stillingen sin. Det er den løsningen som koster alle minst.

Ein ting er om Nedkvitne har brote tenestemannplikta si, ein annan ting er om UIO har hatt ei forsvarleg sakførehaving. Her kjem retten til å hoppa over der gjerdet er lågast. UIO kjem til å tapa så det susar. Dette er ikkje berre pinleg for historisk institutt, men for alle saman på UIO.

Det bekymringsverdige i denne saken for oss som arbeider ved andre universiteter, er hvordan UiOs politikk her kan skape presedens eler være til inspirasjon andre steder. Jeg jobber i et fagmiljø ved et annet norsk universitet som i årevis har vært utsatt for subtile men dårlig kamuflerte angrep fra en fakultetsadministrasjon som ikke har peiling på hva vi driver med. Maktstrukturene på fakultet og diverse institutter er beseglet med ekteskap og vennskap på måter som er en såpeopera verdig, og som har konsekvenser for den faglige styringen ved fakultetet. De med makt har intet å tape på å lyve om dem som ikke har makt, og beslutninger tas slik at de skaper mest mulig frustrasjon. En bekymringsmelding eller ti skulle blitt sendt for lenge siden, men ingen tør. Og etter Nedkvitne-saken i Oslo er det i alle fall ingen som tør.

Det som forundrer meg, særlig etter at Nedkvitne har tapt i retten, er at vitenskapelig ansatte utviser så grov mangel på dømmekraft som her. Etter tingrettens dom er det bare latterlig å hevde at Nedkvitne ble avskjediget pga. faglig kritikk fra hans side.

Heldigvis finnes det fortsatt en viss grense for hvilke insinuasjoner og personlige påstander en professor kan sette frem uten saklig grunn...

Er problemene nå løst? Hvordan vil det gå videre?

Bare halvparten av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige ledere holder ikke mål. Allikelvel ”i praksis imidlertid den øredøvende taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder arbeidstakeres uttalelser" Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i arbeidsforhold".

Frykter ansatte at ledelsen ikke takler kritikk? Sikker er det at imidlertid at det ikke vil bli bedre når ansatte ikke tørr si hva misnøyen gjelder.

Sjefer som svikter sine ansatte må ta skylden for høyt sykefravær i egne rekker- Ansatte som har tillit til ledelsen og vurderer kvaliteten på ledelsen som god, er mindre sykmeldte, sier Randi Wagø Aas, forskningssjef ved IRIS ved Universitetet i Stavanger til Dagbladet.

Vil ledelsen nå bruke dommen for å opprettholde den øredøvende taushet? Truer dommen ytringsfriheten?

Kvifor sparkar Universitetet i Oslo historikaren Arnved Nedkvitne, men let kjønnsforskaren Jørgen Lorentzen vera i fred?

www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3552809.ece