; "OBDUKSJON: Foran en liten gruppe studenter på sykehuset underviser professor og overlege Petter Brandtzæg om funn fra en obduksjon.")
OBDUKSJON: Foran en liten gruppe studenter på sykehuset underviser professor og overlege Petter Brandtzæg om funn fra en obduksjon.
FOTO: Stéphane Lelarge
Trenger flere lik
Det utføres stadig færre obduksjoner i Norge. Nå slår Universitets- og høgskolerådet alarm, og frykter for kvaliteten på medisinutdanningen.
In English; "BEKYMRET: Sykehusprest og forsker Magne Stendal er bekymret for at studenter ikke får lære om betydningen av obduksjoner.")
BEKYMRET: Sykehusprest og forsker Magne Stendal er bekymret for at studenter ikke får lære om betydningen av obduksjoner.
FOTO: Stéphane Lelarge
; "PROBLEMATISK: Jan Mæhlen mener det er problematisk at man må få aktivt samtykke fra pårørende for å kunne obdusere lik.")
PROBLEMATISK: Jan Mæhlen mener det er problematisk at man må få aktivt samtykke fra pårørende for å kunne obdusere lik.
FOTO: Stéphane Lelarge
Antallet obduksjoner ved norske sykehus har gått drastisk ned de senere årene. Tidligere hadde Ullevål universitetssykehus omtrent verdens høyeste andel av obduksjoner. På 80-tallet ble det utført rundt 1400 obduksjoner i året ved Ullevål, mens tallet nå er nede i nærmere 300.
I et brev til de regionale helseforetakene slår Universitets- og høgskolerådet (UHR) fast at den drastiske nedgangen medfører at «grunnlaget for undervisning og forskning blir mangelfullt», og at kvaliteten på framtidens helsepersonell blir dårligere.
Også studieleder ved patologisk anatomisk avdeling ved universitetet, Jan Mæhlen, er bekymret for utviklingen.
- Det er mange gode grunner til at obduksjoner er viktige, forklarer han.
- For det første er det viktig for undervisning av studentene, etterutdanning for leger og kirurger, i tilegg til at obduksjoner trengs for å forklare dødsårsaker og få oversikt over hva folk dør av, sier Mæhlen.
Obduksjon øker kreftdiagnostisering
Mæhlen får støtte fra Magne Stendal, sykehusprest ved Ullevål sykehus. Han har skrevet en doktorgradsavhandling om organdonasjon og obduksjoner, og er bekymret for at studentene ikke skal lære viktigheten av obduksjoner.
- Studentene kommer inn i en kultur hvor antakelser blir sett på som sikker kunnskap. Man baserer seg på diagnostiske antakelser, og står dermed tilbake uten en ordentlig kvalitetssikring av pasientbehandlingen, sier Stendal.
Han mener obduksjon gir medisinsk innsikt som ikke kan oppnås på andre måter.
- Man har ikke noen sikker viten om hvorfor folk dør i dette landet, det er kun basert på klinisk diagnostisering, og det er bekymringsfullt etter mitt skjønn. En bryr seg ikke om å skaffe seg sikker viten om dødsårsakene, og har ikke den revisjon som ville vært naturlig i en hver økonomisk sammenheng. Men dette handler om liv og død, og hva, kan man spørre, er viktigere? sier Stendal.
Mæhlen forteller at det er vanskelig å avgjøre dødsårsaker for de aller eldste pasientene, da de ofte kan ha mange sykdommer samtidig, samt være demente og dermed ha vanskelig for å forklare hvordan de kjenner.
- Undersøkelser fra USA viser at antallet krefttilfeller øker med rundt 40 prosent om det gjøres systematiske obduksjoner blant de aller eldste, forteller Mæhlen.
Stendal er enig:
- Bare den døde kroppen gir det endelige svaret.
Må ha samtykke
I 2004 ble det foretatt en endring i forskrift om obduksjoner som innebar en innskjerping av informasjonsplikten til pårørende. I brevet fra UHR står det at dagens sykehusrutiner krever at «pårørende skal ha gitt eksplisitt tillatelse til bruk av materiale til undervisning», noe som ifølge rådet er vanskelig ettersom pårørende ofte befinner seg i en tilstand av sorg og sjokk.
Mæhlen mener det er mange negative sider ved dette, og lurer på om Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) tenkte på det da de innførte restriksjonen. Han får støtte av dekan på medisinsk fakultet, Finn Wisløff.
- At man nå må snakke med de pårørende for samtykke kan være vanskelig, men jeg tviler på at vi får snudd vedtaket. Det hadde vært det beste, men jeg tviler på at det lar seg gjøre med den offentligheten vi har i dag, det blir på en måte å gå tilbake, sier Wisløff.
Helse- og omsorgsdepartementet understreker at endringen i 2004 var en presisering av pårørendes rettigheter, men ikke en direkte endring.
- Det er fortsatt en reservasjonsrett, og innebærer ikke krav om aktivt samtykke, sier Anne Sofie von Düring, seniorrådgiver i HOD.
- Ond sirkel
Problemet er imidlertid sykehusenes tolkning av forskriften, ifølge UHR. Tor Rynning Torp, seniorrådgiver i universitets- og høgskolerådet, skrev i fjor en rapport om forskriftens konsekvenser for utdanning og forskning. Også han er bekymret over studenters manglende tilgang til døde kropper:
- Det er klart det byr på problemer, sier Torp, og forklarer at det får konsekvenser for både undervisningen og forskningen, som kan oppleve en nedgang i kvaliteten.
Torp framhever at det er viktig å få muligheten til å studere ekte biologisk materiale framfor modeller. I brevet UHR har sendt heter det at «materiale fra obduksjoner gir en helt annen og virkelighetsnær forståelse for senere praksis».
Problemet er imidlertid ikke enestående for Norge.
- Nedgangen i obduksjoner er en trend på verdensbasis, særlig der lignende restriksjoner er innført. Det blir også lett en ond sirkel, færre obduksjoner fører til færre obduksjoner, sier Torp.
Nå håper UHR at sykehusene forbedrer sine rutiner, og gjennomgår sin tolkning av forskriften, slik at framtidens studenter får bedre tilgang til studiematerialet.
7 kommentarer
Jeg foreslår at de kjøper lik direkte fra selve persjonen. De kan tegne en kontrakt med de som vil selge kroppen sin etter døden og for betalt på forhånd. Det er ikke en lett sak. Derfor må det gjøres i retten slik at alle partene vite om sine plikter og rettigheter.
Enig. Salg av eget lik mot forskuddsbetaling. Pengene kan komme godt med for personer med lave inntekter. Fastlegen kan få i oppgave å verve lik og inngå kontrakter for sin pasientgruppe. Donasjon av kroppsdeler etter egen død bør inngå i en slik kontrakt. Dette kommer samfunnet til gode, og personen selv i form av penger. Så kommer spørsmålet; hva er dette verdt i penger? Hvilket skal utgjøre kontraksummen.
Jeg er uenig med debattantene ovenfor.
Indre organer, kroppsdeler eller hele lik bør ikke kunne tjenes penger på, og blir forhåpentligvis ALDRI kommersielt lovlig i Norge.
Gjennom blodbanken får en lommebok, håndkle, gymbag etc. Jeg håper for all del at det forblir på det nivået i all fremtid.
Det viktigste er opplysning, slik at folk forstår at tilgjengelige lik er nødvendig for legevitenskapen.
For mange er det viktig at ens nærmeste omtrent ser ut som de gjorde. Jeg hadde ikke likt om hele kroppsdeler forsvant, jeg kunne mer tenke meg at liket ser mer ut i retning at han/hun bare har gjennomgått en operasjon, etter obduksjonen.
Kommersielt salg av kroppsdeler fra levende mennesker er jeg selvfølgelig imot, men fra avdøde personer synes jeg det er helt greit. Det offentlige tjener også store penger på likene i form av arveavgifter. Siden jeg ikke synes arvingene skal tjene penger på liket, så skal pengene gå til den personen som donerer sitt lik ved at det inngås en kontrakt og penger forskuddsbetales av staten. Hva arvingene skulle mene har ingen betydning, da dette var personens (likets) eget ønske. Selv skal jeg kremmeres.
Jeg kunne ikke ta imot penger eller noe som helst(det er greit med at glass appelsinjus) for blodgiving. Det jeg snakker om, handler mest om de som vil gjerne kremmeres. Kunne ikke være bedre å hjelpe studentene og ble kremert etter en stund. Det er ikke snakk om at hele liket forsvinner. Pårørende kan få helle kroppen tilbake etter obduksjon. Er det noen som kaster deler av et menneske, og særlig leger? Selvfølgelig ikke en lege i alle fall synes jeg, og jeg er ikke lege. Pengene som en får skal ikke regnes som om noen selger seg selv. Det kan regnes som et takk på forskudd.
Jeg studerer medisin i Ungarn og her er det absolutt ikke problemer med mangel pá kadaver. Jeg er forelőpig bare andreársstudent, men har sett ca 20 forskjellige lik fordelt pá 10 grupper bli dissekert av studentene, meg inkludert, i anatomitimene. Hvert ár skiftes kadaverene ut da det ikke er mye igjen av dem. Tredjeársstudentene har patologi og de fár inn nylik avdőde flere ganger i uken, og ett lik per gruppe pá 10 personer. Jeg er redd for at det er en blanding her av á donere kroppene sine til forskning og á bare ta det man trenger. Men som et ledd i utdanningen absolut helt uunnvéerlig.
Samme her, også student i Ungarn, andre semester. Nettopp begynt med anatomi, og dissekerer 3-4 timer i uken... Lærer mye mer av å grave ut nerver og vener enn fra å se dem i et atlas og prøve å huske alt sammen. Vi er rundt 15 personer på liket, og dissekerer til forskjellige tider, så alle får god tid. Fungerer veldig bra, og jeg ser på det som uunnværlig. Hva liket angår, blir alt som blir fjernet samlet opp, og kremeres senere med resten av kroppen. Er selvfølgelig helt imot å selge kroppen sin for penger, og skal selvfølgelig gi kroppen min til forskning (gjerne studenter!) og donere de organer som andre trenger!
