Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe har tidligere sagt hun vil bekjempe mobbing ved Universitetet i Oslo. Dog viser det seg at teori og praksis ikke stemmer overens. Inkompetanse i den administrative ledelse til å takle konflikter. Man avskjediger en ansatt for å beskytte seg selv, og i denne saken ser vi også at viktig dokumentasjon er holdt skjult for Universitetsstyret. Det kommer ikke som noen overraskelse, da denne ukulturen har godt fotfeste ved UiO.

Se også tidligere versjon av artikkelen med kommentarer.

Eg forstår framleis ikkje heilt saka her, men så langt eg oppfatter er eg einig med professor ovenfor her: dette liknar på ein skandale! WTF er greia til universitetsstyre? Ingen respekt til dei!

Nå forstår jeg hvorfor universitetshistorie har blitt et eget fag: man studerer en dinosaur, en autoritær, udemokratisk, klosterliknende levning fra middelalderen, hvis æra vi nå ser slutten på. Universitetsledelsen har i denne saken virkelig kastet kortene, og viser sitt sanne ansikt. Et ansikt som hører hjemme i det 19. århundret. Legg ned hele kloster- og munkevesenet. Det er stort sett bare evnukker som sitter der likevel.

Mest middelaldrene kvinner fra Oslo Vest i administrative lederstillinger. Det preger arbeidsmiljøet, som ikke kan sammenlignes med andre arbeidsplasser. Eldre menn uten damelist stiller svakt. Inkompetanse, utflatning av IQ og felles fordummende meninger er viktige verdier. Nytter ikke å være faglig engasjert når det ikke skjer på disse kvinners betingelser. Dette er nemlig deres arena.

Det er bra at denne saken er kommet opp til overflaten. Det er vel ingen som tviler på at det er mer der det kommer fra. Istedenfor å begrave stridsøksen og "nøytralisere" en relativt anonym professor, har universitetsledelsen slått inn på en irrasjonell konfrontasjonslinje som kan vise seg å slå tilbake på dem selv. Det er åpenbart på tide med utlufting i et miljø som fra et organisasjonspsykologisk perspektiv utviser åpenbart patologiske trekk. Måtte denne saken bidra til at likene kommer ramlende ut av skapene. UiO-Nomenklaturaen trenger - litt satt på spissen - god, gammeldags "juling" i media, for å forstå hvor skapet skal stå. Samfunnet forøvrig må få opp gluggene for hva UiO egentlig er: et monster, en museumsgjenstand, en anakronistisk ulv i fåreklær.

"Professor", "Ansatt", "PhD", "Førstekonsulent"... muligens har alle "Wikipedia-skandalene" gjort meg urimelig mistroisk, men etter å ha lest gjennom denne debatten stusset jeg litt over visse fellestrekk ved stilen i disse innleggene. But hey, what do I know?

Enig... Hva er greia med at en og samme person skriver så mange innlegg med det samme innholdet? Det svekker heller enn styrker vedkommendes synspunkt.

Ha, jeg visste jeg hadde lest om HFs infestasjon av Oslo Vest'ere "før":http://universitas.no/leserbrev/50355/

Argh! Jeg forbanner dem, disse menneskene fra Oslo Vest som kommer hit til blindern med sin IQ-utflatning og inkompetanse. Hvordan skal jeg kunne engasjere meg faglig når disse middelmådige museumsgjenstandene styrer dette anakronistiske stalinistmonsteret UiO på maktsyke dinosaurers premisser?

Vi vet det er deg, Trine.

"Professor og student" kan ha et poeng. I linken til forrige debatt finnes også "Post.doc" og "Spesialist" med harme utfall.

Klarer vel ikke helt å følge LOL i at det er Trine Syvertsen som står bak disse? I såfall tror jeg hun har temmelig splittet personlighet...

Selv i uttalelsene fra administrasjonen virker det jo som om Nedkvitne har sloss for faget sitt og studentene sine, og at han i frustrasjon har brutt sosiale normer. Han høres ut som en helt.

Jeg synes faglig dyktige personer ikke skal kunne miste jobben sin av slike grunner. Universitetet må ha plass til faglig dyktige personer uansett. Universitetet skal ha plass til totalt asosiale faggenier i professorstolene (ikke en karakteristikk av Nedkvitne, men et uttrykk for hvor høyt det må være under taket) , og administrasjonen må gjerne se på det som sin jobb å få alle til å fungere sammen. Det er altså mer en del av deres oppgave å være sosialt smidige.

Jeg kjenner ikke til sakens interne forhold, men jeg ser hvordan den fremstår i media. Det ser ikke pent ut for administrasjonen. De må klare å vise at de har en bedre sak for oss som står utenfor også. Inntrykket de har gir oss studenter (og andre som bryr seg) i denne saken er så dårlig at de ikke kan leve med det. Har de bedre begrunnelser så må dette komme fram på en begripelig måte.

Vi ber om at "debatten" ikke avspores av mer el. mindre konspiratoriske spekulasjoner. Begrens kommentarene til Nedkvitne-saken og tilgrensende temaer.

Her tror jeg du er litt på villspor, student. Det ville iallefall vært skandale om administrasjonen begynte å prosedere en personalsak i mediene. Nedkvitne har rett til å slippe at HF og UiO sentralt bretter ut all slags grums de eventuelt måtte sitte med utover spaltene til Universitas og Uniforum.

Problem for oss eksterne er jo da at det er temmelig vrient å vurdere nøyaktig hva som har skjedd, i og med at bare arbeidstaker utdyper sin fremstilling. Påstanden om at det er kritikk mot ledelsen som er rot i oppsigelsessaken har vært ytret lenge før tirsdagens behandling i Universitetsstyret, og hvis saken var så enkel, synes jeg intuitivt det er underlig at alle 11 representantene mente at Nedkvitne grovt hadde krenket sine tjenesteplikter. Kanskje er de manipulert av Bjørnebo, men da har samtlige ulike nivåer i akademia valgt gale representanter til å styre oss.

Sånn sett håper jeg saken går videre til retten, slik at bildet blir klarere for oss utenforstående. Det er jo en del prinsipielle grensedragninger inne i bildet av interesse også for oss som ikke hører til Historisk institutt. Allikevel håper jeg Nedkvitne tenker seg godt om, for etter hva jeg vet, er arbeidsrettssaker ofte en betydelig belastning for de involverte, uavhengig av hvilket utfall saken får. Det gjelder særlig arbeidstageren, som risikerer å ende opp med å bli stående ganske alene. Men kanskje er ikke det tilfellet her, ser jo at det er rykket ut noen professorer for å støtte ham.

Følger uansett saken med interesse.

Vi har sett oss nødt til å fjerne enkelte innlegg i denne debatten fordi de kommer med til dels kraftige angrep på enkeltpersoner i ledelsen ved HF og UiO ellers. Vi ber om at de som ønsker å delta videre i debatten prøver å holde seg til saken og ikke kommer med beskyldninger mot enkeltpersoner. Vi minner om at normal folkeskikk også gjelder på Universitas.no, og vi vil fortsette å fjerne innlegg som strider mot dette, Vær varsom-plakaten eller norsk lov.

Arnved Nedkvitne bør absolutt gå til retten med denne saken. Gjør han det innen fristen, kan han sitte i stillingen som professor og bli lønnet av UiO en god stund til. Det er flere sider ved denne saken, og Geir Ellingsrud sier også at dette har vært en vanskelig sak. Av det jeg har kunnet lese meg til bærer saken preg av at Arnved Nedkvitne har vært offer for mobbing fra instituttledelsen og hans væremåte har blitt preget av det. Samtidig har Arnved Nedkvitne vært sterkt faglig engasjert, noe som ikke alltid faller i smak ved UiO. Avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne er tragisk for UiO faglig sett og for UiOs omdømme. Det forsterket inntrykket av en inkompetent ledelse, som ikke kan løse selv små konflikter.

Denne saken er primært et system-problem, ikke et person-problem. Ledere og professorer kommer og går (riktignok med større mellomrom ved UiO enn ellers i samfunnet). Uprofesjonell, inkompetent/irrasjonell ledelse i en så stor organisasjon er alltid et større problem enn enkeltpersoner i nøkkelposisjoner. Her er det snakk om en ukultur som gjør at feil type personer rekrutteres. Samtidig er åpenbart fagforeningene ved UiO ekstremt impotente.

Dette kastar skam over Oslo universitet; her finst ein mann som kjempar for sitt fags eigeverde, så vert han altså tilsist overmanna av ein klikk administratörar, fanatikarar, "som viser mot" - dåraktig verre! Oslo universitet burde etter dette opphöyre å eksistere!

Ledelsen ved UiO har gjennom flere hendelser, som har vært i media, vist seg udugelige til å drive et så stort universitet. Rot i regnskapet, lekk av personopplysninger og ikke minst, avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne. Den ene dumhet følger den andre. Jeg har lenge sagt at kanskje Universitet burde flyttes ut av Oslo til f.eks. Trøgstad, slik at det ikke ville vært så attraktivt for fruer fra Oslo Vest å søke stillinger der, men det er vel bare drømmetenkning? Menn som jobber ved UiO tør nesten ikke åpne kjeften av frykt for å bli svartelistet. Innen idretten kaller vi det gubbevelde, her er ordet kjerringvelde mer beskrivende. Intriger, nettverk og karriere, framfor faglig dyktighet og engasjement. Det står dårlig til, ja.

Det er dessverre vanskelig å IKKE kritisere maktpersoner i ledelsen ved HF og UiO, da det jo er disse maktpersonene som har startet denne saken ved å ta fra en høyt anerkjent forsker levebrødet sitt (og først forsøkt å presse ham til førtidspensjon for å bli kvitt ham – noe som ville vært et klart misbruk av offentlige pensjonsordninger, som ikke eksisterer for at UiO-ledelsen skal bli kvitt friske folk som de misliker). Hele saken hviler åpenbart på uenighet om hvordan IAKH, og HF mer generelt, ledes, og hvordan det prioriteres. Denne uenigheten har ført til at Nedkvitne har blitt mobbet og frosset ut av enkelte, og hans eposter og leserinnlegg er helt klart en del av denne konflikten. Det er ikke noen hemmelighet at universitetssamfunnet vårt er gjennomkorrupt, og at både stillinger og midler gis av venner til venner. Dette uvesenet har Arnved Nedkvitne kritisert, og for denne kritikken blir han nå straffet.

Jeg vil rent generelt si at det er en avsporing å snakke om fruer fra Oslo vest, og at det kanskje har falt noen kommentarer fra Nedkvitne som heller(!) ikke har vært helt saklige. Men dette er kanskje en reaksjon på mobbing og annen urimelig behandling han har opplevd fra bestemte personer. Jeg tviler på at UiO-ledelsen ville sparket noen bare fordi de kalte folk for vestkantfolk. Dette er helt klart et vikarierende argument i denne avskjedssaken.

Ansettelser innen administrasjonen er helt klart vennetjenester. Det har jeg selv erfart ved å få tilsendt utvidede søkerlister. Det er sjelden de best kvalifiserte som har fått stillingene.

Skjønner ikke hvorfor mine to innlegg ble fjernet. De var balanserte og saklige. Og de hadde heller ikke antydning av konsperatoriske teorier i seg. Setter det siste av dem inn igjen her: "Denne saken er neppe enkel, og bør heller ikke forenkles. Men etter mitt syn burde ledelsen hatt takhøyde nok til å ta vare på en kapasitet som Nedkvitne. Det er tross alt ingen vondsint person vi snakker om. Hans utaktiske oppførsel burde etter mitt syn vært tolket til hans forsvar. Generelt kryr vårt samfunn av sleipe folk som beregner seg oppover i systemet, uten å egentlig ha faglig tyngde for å komme i posisjon. Mens klønete mennesker med stor faglig tyngde lett stilles for hogg. Det er leit at ting har utviklet seg slik det har gjort. Syns også synd på de som har sparka ham. Dette kan umulig være greit for noen parter. Uansett: Nedkvitne en kjempekapasitet innenfor sitt fagfelt som har gitt betydelige og originale bidrag til historiefaget. Håper han vil fortsette å gi oss sine viktige bidrag."

Du kan ikke regne med bidrag fra Nedkvitne etter dette. Dasslokket lukket og dritten består.

Dine innlegg er ikke fjernet Trude. De ligger i "denne artikkelen":http://universitas.no/nyhet/52979 . Det ligger to artikler på Universitas.no om at Nedkvitne ble sparket; en som ble lagt ut på nett kort tid etter at universitetsstyret hadde gjort sitt vedtak, og artikkelen du er inne på nå som er identisk med den som ble publisert i vår papiravis påfølgende dag.

Hvis det finnes flere enn 500 personer som er villige å stille opp til en demomstrasjon for å fjerne sentrale ledere ved UiO, så kan vi gjøre et forsøk.

Jeg finner det underlig hvor rede mange av diskutantene er til å konkludere på det grunnlaget som er fremkommet offentlig, og jeg følger ikke de her som mener saken åpenbart dreier seg om mobbing av Nedkvitne. Et vesentlig poeng ved oppsigelsen synes å være "aggressiv brevskriving" (for å låne Universitas' formulering), og en link til et innlegg høyere opp i debatten gir et hint som kan gi rom for en annen tolkning:

La oss nå for denne tolknings skyld akseptere Johannesens versjon om at Nedkvitne under massedistribusjonen av sin kritikk har inkludert sjikanerende omtaler av kollegaer der det fremsettes påstander om lovbrudd og brudd på etiske retningslinjer. Det antas at dokumentasjonen er manglende eller sparsom, for ellers antar jeg at Nedkvitne er klok nok til å fremme påståndene til mer kurante myndigheter. I en slik situasjon kan det tenkes at Nedkvitne juridisk har beveget seg over grensen til hva som er akseptabel omtale av kollegaer i arbeidsmiljølovens forstand, jf. lovens forbud mot trakassering. Alvorlighetsgraden i slik eventuell sjikane er vanskelig å avgjøre uten en konkret vurdering av innholdet i e-postene (som de fleste av oss ikke har anledning til å gjøre, da vi ikke har mottatt dem).

At Nedkvitne selv føler seg urimelig behandlet av egen instituttledelse kan ikke gi ham blankofullmakt til å begå egne overtramp som hevn. Det er også rikelig med eksempler på professorer som klarer å kjempe for sitt fag uten å massedistribuere beskyldinger, og slik virksomhet fyller vel neppe lovens krav om forsvarlig varsling (dersom det foreligger varslergrunnlag). Den tiden er (forhåpentligvis) forbi der alle typer adferd kunne passere på universitetet bare man var faglig flink, og har Nedkvitne opptredd på en slik måte at han trakasserer sine kollegaer er det underordnet om han er en god middelalderhistoriker.

Som flere har påpekt, er denne saken umulig å gjøre seg opp en mening om når man ikke kan vurdere grunnlaget for oppsigelsen og vite nøyaktig hva som er sendt ut. Allikevel leser iallefall jeg saken slik at det mellom linjene foreligger indikasjoner på at Nedkvitne faktisk har opptrådd utilbørlig, og det rimer godt med to demokratisk valgte organers vurdering av forholdene, samt påstanden fra Johannesen om at de utsatte kollegaer kontaktet sine fagforeninger i forsøk på å stoppe Nedkvitnes virksomhet.

Dersom overnevnte tolkning stemmer, dreier denne saken ikke seg om forskningsfrihet, prioriteringen av middelalderhistorie, administrativt ansattes geografiske bakgrunn eller ledelseskultur på HF/UiO, men om Nedkvitnes kollegaers rett til arbeidsmiljølovens vern.

Men det springende punkt blir selvfølgelig nøyaktig hva slags påstander som er blitt massedistribuert, og slike vurderinger lukter advokatmat lang vei...

Hvor har du ditt vett ifra "Kritisk jusstudent". Skulle tru du var betalt for for å skrive slikt skitt.

Til Førstekonsulent: Du fremstår som forholdsvis lite seriøs, kvinnefiendtlig og generelt full av fordommer. At du spekulerer i at jeg får betalt bare fordi jeg deltar i en debatt med en annen tolkning enn den du liker, vitner vel helst om mangel på saklige argumenter?

Det som er så vanskelig å svelge i dette tilfellet, er at det utvilsomt finns ansatte ved universitetet som har begått større overtramp enn dem Nedkvitne har gjort seg skyldige i, og disse ser ut til å sitte trygt.

Hvis Nedkvitne sparkes, må også Trine Syvertsen og Jorunn Bjørgum sparkes. It takes two to tango. Claus Krag har jo også nå stått frem og fortalt at han SLUTTET ved UiO på grunn av instituttledelsen ved Historisk institutt på midten av 90-tallet. Hvorfor ble ikke de som satt i den instituttledelsen sparket? Jusstudent: Gå på et par forelesninger med professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, og få et annet perspektiv på saken: www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1473

For at lenken over skal virke må det som står etter 1473 fjernes.

Til Trude: Jeg stiller meg mer enn gjerne bak påstanden om at UiO på generelt grunnlag er dårlig til å håndtere svikt og uakseptabel adferd hos sine professorer. Dersom det er begått verre overtramp enn det som skildres over, håper jeg virkelig at noen tar ansvar og gjennomfører forsvarlig varsling (hvilket, dersom linjen ikke nytter, kan innebære å gå til mediene. For øvrig er det alltid ok å gå til relevante myndigheter med den type forhold).

Allikevel kan jeg ikke se at overnevnte taler til Nedkvitnes forsvar dersom saken stiller seg slik at han har trakassert sine kollegaer gjennom masseutsendelser? At det kanskje finnes verre tilfeller der ute på UiO gir ikke andre fribillett til å plage sine medmennesker for det...

Tillater meg å lime inn de relevante avsnittene fra lenken over:

Eit åtak på idéen bak universitetet

– Har vi ikkje takhøgd for slike som Arnved Nedkvitne, er det kvelden for UiO, seier professor i arbeidsrett Henning Jakhelln.

Henning Jakhelln er professor i arbeidsrett ved Universitetet i Oslo. Han er djupt uroleg for kva sparkinga av Nedkvitne kan føra til.

– No vert det sendt ut eit signal som seier at om du stikk nasen din fram, så skal du få ein på trynet. Vi risikerer å få ein institusjon der dei tilsette vel å sigla midstraums og tek ikkje-kontroversielle synspunkt. Det er livsfarleg. Får vi eit slikt regime, kan vi like godt leggja ned heile universitetet. Vi kan ikkje gå til åtak på sjølve grunnlaget for eksistensen vår.

– At ein professor visstnok har øydelagt det «psykososiale miljøet», er det eit godt nok grunnlag for å sparka han? – Det er her striden kjem til å stå: Fagleg sett er det så vidt eg kan forstå, få eller ingen skuldingar som er retta mot Nedkvitne. Han har heller ikkje gjort seg upopulær mellom studentane. Han er tvert om populær og effektiv andsynes dei. Så då står vi att med samarbeidsproblematikken.

– Og der går han ved at han gjorde éin stor tabbe: Han skulle ha møtt opp til samtalen med instituttstyraren.

– Ja, og det var svært dumt av han. Men i seg sjølv er det ingen grunn til å få avskil. Vi har på den eine sida ein person som nokon meiner ikkje ter seg høvisk, på den andre sida har vi leiinga på ei rekkje ulike nivå ved UiO. Og det som er klinkande klårt, er at leiinga har eit ansvar for at samarbeidsproblematikk ikkje får lov til å utvikla seg i det stille inntil det har vorte ein forferdeleg verkebyll. Og då vert spørsmålet: Har UiO system som syter for at slikt ikkje hender?

– Vi veit båe at det har UiO ikkje. – Det har du heilt rett i. Svaret på det spørsmålet er altså nei. Men juridisk sett bør vi seia at «det trur vi ikkje». Og då er vi framme ved det som eg meiner er viktig, og som gjer at universiteta kanskje må sjåast på som noko ulikt andre arbeidsplassar:

– Punkt 1: Fagpersonar er spesialistar på sitt fag. Det er banalt, men vi må seia det. Om ein er særs flink, kan ein mykje om svært lite. Kor mange i Noreg kan svært mykje om svært lite? Svaret? Særs få.

– Punkt 2: Vi er frå dag éin opplærde til å stilla spørsmål og ha ei kritisk halding til det vi les og høyrer. Og har eg ei kritisk haldning til ein kollega, har eg både rett og plikt til å utdjupa kritikken min.

– Punkt 3: Då vert mottakaren naturlegvis sur.

– Vi er alle menneske… – Ja, ved universiteta skal det oppstå motsetningar mellom folk. Og det er det vi må halda beinhardt fast på. Poenget er at anten det er sånn eller slik, og eg må få understreka dette endå ein gong: Vi har rett og plikt til å fortelja kva vi meiner om den faglege kvaliteten til a, b, c og d. Og ja, vi bør freista å finna diplomatiske formule ringar, men det er eit formspørsmål: Det er ikkje det saka handlar om. Om vi seier «toskete» eller «ikkje heilt godt hald», ja, så skjønar folk at det stort sett tyder det same.

– Men vert det rettssak, så må korta på bordet. Og vi veit at ein så stor institusjon som UiO gjennom åra per definisjon må ha spela ein del dårlege kort. Er UiO, som er så livsviktig for heile landet, tent med at omverda no skal få innsikt i det som ikkje alltid har vore så bra?

– Spør du meg, er svaret særs enkelt: Sjølvsagt er vi ikkje tente med det. Og det er av di vi talar om ein person som fagleg sett er heilt på høgda. Han steller godt med studentane sine, og elles irriterer han ein del kollegaer. Har vi ikkje takhøgd for slike, så er det noko grunnleggjande gale ved UiO. Då er det kvelden.

Til professor: Jeg har merket meg at det er rykket ut en klubb av professorer som gjerne vil gjøre seg uoppsigelige for alle andre årsaker enn (1) økonomiske misligheter og (2) seksuelle overgrep. Heldigvis har jeg studert jus lenge nok til å vite at juridiske akademikere ikke besitter fasitsvar, selv ikke innen sine egne felt.

Jakhelln synes i overnevnte link utelukkende å snakke om retten til å bedrive faglig kritikk (som vel ingen parter bestrider?), men slik saken fremstår i Universitas/Uniforum, synes jeg å se at det også dreier seg om masseutsendelser der man beskylder kollegaer for brudd på lov og etikk, samt kritiserer deres geografiske opphav. Jeg kan ikke umiddelbart se noen god begrunnelse for at den akademiske friheten automatisk skal innebefatte retten til slikt dersom beskyldningene antar karakter av trakassering.

For øvrig håper jeg det bare er klønete fremstilt av journalisten når Jakhelln i avslutningsfasen synes å gjøre seg til talsmann for å feie ukultur på UiO under teppet...

Til "Kritisk" jusstudent: Årsaken til at det ringer noen bjeller i manges ører når de hører om en sak som Nedkvitne-saken, er at den føyer seg inn i et større, vedvarende mønster. For å se dette mønsteret, kreves det noen års fartstid i systemet - først som 1) student, senere som 2) forsker og 3) ansatt. Jeg regner med at du foreløpig befinner deg på trinn 1.

Det professor Jahkelln forsiktig antyder, kunne like gjerne vært ropt ut fra hustakene. Dette er det imidlertid ingen som gjør, for den tause majoritet har taus kunnskap om disse forholdene. Korrupsjon er en innarbeidet del av systemet. De som reagerer kan deles inn i to grupper: De som er genuint sjokkerte (nykomlingene), og de som hykler indignasjon. Sistnevnte kategori er - som alltid - overrepresentert i media.

Jan Helge Solbakk, Kristian Gundersen og Henning Jakhelln, eller for den del Bernt Hagtvet eller Jens Saugstad, kan neppe beskyldes for å være folk som bare prøver å forsvare egen posisjon, men er personer med stor integritet som ikke er redd for å si hva de mener. Dessverre tyder mye på at man ikke lenger vil kunne ha en ærlig meningsutveksling i universitetssamfunnet, av frykt for maktmenneskene i byråkratiet. Som Jakhelln sier: Det vil ødelegge universitetet.

Slutter meg til Kveldulfs kommentar. Jeg tviler på at det er mulig å finne én vitenskapelig ansatt ved UiO som ikke kjenner til hvor korrupt systemet er. Alle som har vært her noen år vet at alt handler om hvem du er venn med ved UiO, ikke om faglige kvalifikasjoner og kriterier. Nedkvitne-saken kan ikke ses isolert. Hans kritikk mot korrupsjonen er årsaken til reaksjonen mot ham (som sannsynligvis ikke har skjedd før i universitetets historie - og kom ikke og si at arbeidsmiljøet har vært så bra bortsett fra Nedkvitne)

Professor skrev "Det er ikke noen hemmelighet at universitetssamfunnet vårt er gjennomkorrupt, og at både stillinger og midler gis av venner til venner. Dette uvesenet har Arnved Nedkvitne kritisert, og for denne kritikken blir han nå straffet."

Jeg kan bare skrive under på dette og si at UiO har slått inn på en farlig vei: back to the USSR? Det må iverksettes STRAKStiltak mot korrupsjon ved landets største universitet. Et annet problem er elitesirkuasjon og kameraderi, bl.a. via ekteskap/samboerskap. Norge (og "republikken" Oslo) er rett og slett for lite og provinsielt til å være ukorrupt. Dersom ansettelses-, personal- og rekrutteringspolitikk oppdateres til det 21. århundret, vil Nedkvitnes kritikk bli overflødig. Inntil det skjer, håper jeg at Nedkvitne tar saken til retten.

Professor skrev "Det er ikke noen hemmelighet at universitetssamfunnet vårt er gjennomkorrupt, og at både stillinger og midler gis av venner til venner. Dette uvesenet har Arnved Nedkvitne kritisert, og for denne kritikken blir han nå straffet."

Jeg kan bare skrive under på dette og si at UiO har slått inn på en farlig vei: back to the USSR? Det må iverksettes STRAKStiltak mot korrupsjon ved landets største universitet. Et annet problem er elitesirkuasjon og kameraderi, bl.a. via ekteskap/samboerskap. Norge (og "republikken" Oslo) er rett og slett for lite og provinsielt til å være ukorrupt. Dersom ansettelses-, personal- og rekrutteringspolitikk oppdateres til det 21. århundret, vil Nedkvitnes kritikk bli overflødig. Inntil det skjer, håper jeg at Nedkvitne tar saken til retten.

Utspillskåte professorer som vil understreke hvor store tilhengere de er av et prinsipp som neppe inngår i oppsigelsesgrunnlaget bør begrunne saken sin bedre enn Jakhelln og Solbakk har gjort så langt, eller finne seg i å bli tolket som om deres misjon egentlig er å markere at professorer bør være uoppsigelige.

Jeg lar meg også forbløffe over hvor mange debattanter som kommer med nesten likelydende påstander som Nedkvitne hevdes å ha gjort. Siden det åpenbart knapt finnes en ansatt på UiO som ikke er kjent med den endemiske korrupsjonen, antar jeg det ikke burde være så vanskelig å etterprøve for Riksrevisjonen eller annen relevant myndighet. Hvis dere har det minste snev av ansvarsfølelse håper jeg dere melder inn økonomiske misligheter istedet for å bare fare med munnen anonymt på en studentavis nettforum.

(Om ikke UiOs tentakler innebefatter de øvrige myndigheter, er dere vernet mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver i tillegg, og arbeidsgiver har bevisbyrden for at påstått gjengjeldelse ikke har skjedd)

Nå er det forøvrig pass i denne debatten for min del, så jeg kan gå tilbake til min traurige oppgaveskriving. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra en nagende mistanke som ble ytret av en tidligere debattant om en person-mange pseudonymer, og da blir videre diskusjon fånyttes for min del.

Du fikk advarsel før for tåpelige konspirasjonsteorier, og du trenger tydeligvis en til. Vil du kverulere er ikke dette stedet, dette er ikke en juridisk eksamensoppgave. Stråmannen om økonomisk korrupsjon er bare dum. Korrupsjon kan være så mangt og trenger ikke ha noe med økonomi å gjøre. Enhver med et minimum av intellektuell redelighet vil også forstå at korrupsjon i ansettelsessaker og tildeling av forskningsmidler er svært vanskelig å gripe inn mot, særlig når man snakker om en totalt dominerende kultur. Alle vet at det er sånn, men de fleste har resignert og forsøker bare å komme best mulig ut av det selv.

Kravet om at jeg skal gi meg til å forlange at noen myndighet skal gripe inn mot den dominerende korrupsjonskulturen ved UiO og i forsknings-Norge faller på sin egen urimelighet. Dette er politikernes ansvar å gjøre noe med. Hvis en vanlig professor begynner å uttale seg kritisk offentlig om denne velkjente ukulturen ser vi hvordan det går. Nedkvitne-saken var opplagt også ment å skremme kritikere til taushet.

Professor har skutt innertier med sine virkelighetsbeskrivelser i denne debatten. Det som gjenstår er kanskje å eksemplifisere noen av de generelle betraktningene, således at "kritisk" student og andre Nomenklatura-tilbedere kan ta heisen ned fra elfenbenstårnet.

"Kritisk" student leser teksten over det han kaller "dilettanter" i denne debatten. Men han skyter seg selv i foten med sin oppfordring om å rapportere ulovlige forhold til Riksrevisjonen og andre "relevante myndigheter", under henvisning til at varslere er "vernet mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver", samtidig som han ikke utelukker at "UiOs tentakler innebefatter de øvrige myndigheter".

La meg ta et eksempel. Forsker X er midlertidig ansatt, men er anerkjent internasjonalt - med en rekke internasjonale publikasjoner på ulike språk. Vedkommende tillates som regel ikke å søke om midler, ettersom dette er forbeholdt faste ansatte. Forsker X har alle formelle kvalifikasjoner i orden, men får alltid avslag på samtlige søknader. Når Forsker X søker på en stilling oppgir h*n internasjonale, norske, Oslo- og UiO-referanser. Arbeidsgiver/intervjuer er helt likegyldig til disse referansene, og spør etter referanser fra samme institutt der X for tiden jobber. X har ingen referanser å oppgi, fordi X - bl.a. pga. omfattende korrupsjon og pseudo-vitenskapelig virksomhet - har et anstrengt forhold til instituttledelsen. X får ikke stillingen.

Jeg har egentlig gitt meg, fordi jeg etter innleggene ovenfor sitter igjen med inntrykket av at dette ikke er en diskusjon man kan komme videre i. Så lenge det bare kastes frem stadige ugrunngitte beskyldninger av typen "dette er noe alle vet", blir det waste of time for oss som ikke har klar partsinteresse.

Allikevel føler jeg for en oppklarende kommentar: Jeg tror selvfølgelig ikke instituttledelsen på Historisk eller Ellingsrud har styrende innvirkning på Riksrevisjonen (bruken av ordet tentakler var tilsiktet for å meningsbære at dette ikke var en helt seriøs proposisjon). I tilfellet med midlertidig ansettelse har man også vern, og anledning til oppreisningssøksmål, dersom man ikke blir ansatt etter gjennomført varsling på tross av at man er best kvalifisert.

Men basert på overnevnte innlegg, skulle det ikke forbause meg om også dette møtes med påstand om at dommerstanden er i lommen til Syvertsen eller Bjørneboe?

Du fortsetter å dosere oss med formalia av liten relevans. Det er ikke sånn at alt kan løses gjennom rettsvesenet, som regel kan det ikke det. Noe av det første man lærer på jusstudiet, er at selv om du vinner i rettssalen, så vinner du ikke når det kommer til stykket. Jeg regner med at du er tidlig i ditt studium. Når du har studert lenger vil nok din klokketro på at det er så enkelt svekkes. Her ved universitetet er det lite domstolene kan gjøre med en slik inngrodd kultur, ettersom mye av det heller ikke er lett å bevise. Og den som prøver å varsle blir frosset ut og kanskje til og med sparket.

@Kritisk jusstudent. Rettssaker krever store ressurser, noe de færreste har. UiO har over en milliard på bok, og har Oslos beste advokatkontor til sin disposisjon. Det blir fort en ujevn kamp. Fagforeningene ved UiO er særdeles svake, og (i alle fall NTL) er en del av systemet og derfor en del av problemet, ikke løsningen. Videre er det slik (som andre har påpekt i denne debatten) at en person som oppfattes som "ikke tilstrekkelig konform" fort blir svartelistet ellers i "systemet" (les: uformelle nettverk). En rettssak vil alltid ha et usikkert utfall, legge beslag på enorme ressurser for enkeltmennesket, og - som alle normalt oppegående som har vært innom dørene ved Juss-fakultetet burde være klar over - domstoler og forvaltningsapparat består av jurister utdannet ved UiO. Disse nettverkene er uformelle. Selv om norsk inhabilitetslovgivning ikke rammer/omfatter disse nettverkene, er ikke det ensbetydende med at de ikke eksisterer.

En ting til, kritisk student: dersom du tviler på de uformelle nettverkenes korrumperende betydning (dvs. som en slags konkurrerende maktstruktur i samfunnet), kan du med fordel oppsøke Universitetsbiblioteket og søke på Terje Tvedt, som har gravd fram ganske mye om dette i årenes løp.

Etter å ha slitt meg gjennom Solbakks forelesninger på studiet kan jeg opplyse at mannen har et ego der han plasserer seg sånn ca rett til høyre for Gud. At han skulle ønske å gjøre en personalsak til en universitetspolitisk sak for å markedsføre sin egen person ville ikke overrasket meg.

For oss som har en forskningshverdag preget av krav om mer håndfast argumentasjon enn utvist så langt, er siste utgave av Universitas nye høyder i akademisk bikkjeslagsmålsmoro. Sjelden er det så livlig retorikk å spore på sidene her. En korrupsjon som omgir oss alle til enhver tid, i alle ledd, men som ikke kan etterprøves og hvor det koker ned til om man er nødt til å tro eller ikke!

Si meg, Herr Professor, arbeider De på Teologisk fakultet?

Etter å ha lest gjennom denne siden, og uten ønske om å blande meg veldig inn i saken, sitter jeg igjen med et spørsmål som det ikke kom noe klar svar på. Det virker som om enkelte her kjenner saken bedre enn gjennom avisdekningen.

Jeg sitter nemlig å lurer på om Nedkvitne har gjort det han ble anklaget for av prof. Finn Erhard Johannessen for et år siden i Universitas? Sitat:

"Nedkvitne har i en årrekke sendt e-poster som har gått til alle historieansatte og ofte fakultetet, rektor og flere utenforstående, med sjikanøs omtale av en lang rekke navngitte kolleger på instituttet og noen utenfor. Vi blir gjentagende ganger beskyldt for grove økonomiske misligheter, for å bruke illegitime midler for å skaffe forskningsmidler, for å bedrive uinteressant forskning og, noen av oss, for å høre til overklassen på vestkanten."

Stemmer dette? Eller overdriver professoren?

Kort kommentar vedr. Johannessens påstander: "sjikanøs omtale" kan tolkes i alle retninger. Beskyldninger om økonomiske misligheter har trolig Nedkvitne dekning for, ettersom dette er meget utbredt ved veldig mange institutter. "Uinteressant forskning" og "illegitime midler" er en meningsytring fra Nedkvitnes side, og tilhørighet til "overklassen på vestkanten" gjelder utvilsomt et flertall av Nedkvitnes kolleger.

Det handler om ikke om å tro, men om å oppleve. Alle jeg kjenner som har har sitt virke som vitenskapelig ansatte ved UiO (og det er svært mange og svært forskjellige personer, bl.a. en rekke medisinere!) vet at det er et system der vennenettverk og ikke kvalifikasjoner av avgjørende. Alle vet også at tildeling av forskningsmidler i forsknings-Norge er svært korrupt. Begge disse temaene har det vært skrevet mye om, både i pressen og i blant i bøker. Korrupsjonen i Forskningsrådet, der folk har sittet og tildelt penger til seg selv, har vært så åpenlys at visse reformer har presset seg frem de siste årene. Men kvitt korrupsjonskulturen er vi ikke. Jeg føler ikke noe behov for å «bevise» at jorden er rund. De som ikke kjenner kulturen ved UiO har ikke forutsetninger for å mene noe i denne diskusjonen.

Jeg mener helt klart Nedkvitne ikke bare har rett til, men også plikt til, å vurdere sine kollegers forskning. Hvis han mener forskning ikke holder mål må han si det. Universitetet er ikke stedet for snillisme. Jeg vil sitere professor i arbeidsrett Henning Jakhelln: « Vi er frå dag éin opplærde til å stilla spørsmål og ha ei kritisk halding til det vi les og høyrer. Og har eg ei kritisk haldning til ein kollega, har eg både rett og plikt til å utdjupa kritikken min.»

Nedkvitnes uttalelser om fordeling av forskningsmidler er universitetspolitiske ytringer eller innspill til hvordan instituttet ledes og må være helt legitime.

Det eneste utsagnet fra Nedkvitne som ikke er helt seriøst er at han ved en anledning har kalt noen kolleger vestkantfolk. I en opphetet diskusjon kan det falle noen sleivspark, og dette er innenfor hva man må tåle.

Nedkvitne har vært en sterk kritiker av tidligere instituttbestyrerinne Bjørum og av hennes (manglende) faglige kompetanse. Nedkvitne mener ikke Bjørgum er professorkompetent, og hun har da også i følge den offisielle presentasjonen på UiOs hjemmesider ikke publisert noe vesentlig på over ti år. Som instituttbestyrerinne har Bjørgum kommet i en maktposisjon overfor en sterk kritiker, og dette har vært uheldig. Her burde fakultetsledelsen funnet en bedre løsning enn at Bjørgum skal innkalle Nedkvitne til "refsemøte".

Ledelsen har valgt å svare på faglig kritikk av kolleger, og universitetspolitisk kritikk av økonomiske prioriteringer og ledelsens egen opptreden, med absurde anklager om at Nedkvitne ødelegger det "psykososiale arbeidsmiljøet". Det handler om å bringe en uvelkommen faglig og universitetspolitisk kritiker til taushet.

Jeg kjenner ikke saken og ikke Nedkvitne. Men det som slår meg er at det hele tiden hevdes at Nedkvitne "grovt har krenket sine tjenesteplikter", og så vises det bare til et møte han var innkalt til, uten å møte opp.

Hvis Utenriksministeren nekter plent å møte i statsråd, vil jeg si han grovt krenker sin tjenesteplikt. Og hvis en professor nekter å undervise, nekter å veilede og ikke publiserer noe som helst, har også hun krenket sine tjeneste plikter. Men Nedkvitne får gode skussmål fra studentene, og det er ikke noe å si på tellekantene med tanke på publisering. Han er UiOs eneste middelalderhistoriker, og hvem som helst kan slå opp på Nedkvitne, Arnved i Store Norske Leksikon 16 bd. fra 1999. Hvor mange professorer på litt over 50 (som han var i -99) kan vise til noe liknende? (uten at det forteller ALT)

Hans eget fagfelt er skåret inn til beinet, og han går av som den siste professor i middelalderhistorie. Dette er et resultat av prioriteringer ved UiO som går utover de feltene som ikke er så "in". Næringslivet er interessert i oljereservoarer, men kanskje ikke i teoretisk fysikk og rein matematikk. Juss og statsvitenskap kan være interessant, men kanskje ikke middelalderhistorie. Som professor har han både rett og plikt til å si fra om dette.

Det betyr ikke at professorer kan gjøre hva de vil. Hvis de over tid skulker undervisning, er dårlige veiledere - eller f.eks. driver med forskningsjuks - er det muligens grunn til å si dem opp. Men VARSLERE har fått sitt vern i arbeidslivet, og Nedkvitne framstår etter min mening som en varsler. Han varsler om kritikkverdige forhold ved instituttet og ved universitetet.

Vi som de kommende årene kanskje skal gå i midlertidige stillinger ved UiO vet nå at vi må snakke alle etter kjeften, for som i gamle DDR: vi vet aldri om de rundt oss lytter ekstra nøye. Problematisk blir det først når dette får følger for forskningen, og det tror jeg at det får.

UiO hadde stått seg på å la Nedkvitne fortsette i jobben - slik demokratiet Norge står seg på å IKKE dømme en hver redaktør som er ufin mot makthaverne.

kommentar til det over: hvis de driver forskningsjuks skal de SELVSAGT ut av universitetet!

Angående møtet som Jorunn Bjørgum innkalte Nedkvitne til, fremgikk det av tidligere pressedekning av Nedkvitne hadde en legeerklæring på at det ikke ville være bra for hans psykiske helse å delta på møtet. Jeg synes også det er svært spesielt at denne hendelsen tydeligvis er hovedgrunnen til at Nedkvitne sparkes. Det er helt klart bare et påskudd (endelig klarte de å ta ham på noe formelt!). Nå skal det svært mye til for å sparke noen på grunn av "alvorlig krenkelse av tjenesteplikter", så jeg tror en domstol vil mene noe annet. Vi får se. Sine egentlige tjenesteplikter, å forske/publisere, undervise og veilede, har Nedkvitne oppfylt på forbilledlig måte. Han utgir i disse dager en murstein av en bok på et internasjonalt forlag, og har en lang rekke tunge publikasjoner. Han har veiledet over femti hovedfag/mastergrader og flere doktorgrader. Alle evalueringer viser at han er en populær og dyktig underviser. At en slik fagkapasitet, en forsker på internasjonalt nivå og kanskje den ledende i Norge på sitt felt, sparkes, er helt ekstremt.

Mange vil også reagere på bruken av ordet "ordrenekt" i denne sammenhengen - en rent militært term som veldig sjelden påtreffes i det sivile samfunn.

Jeg tror nok at det problemkomplekset vi her ventilerer har noe med selve universitetet som institusjon å gjøre. I så måte er nok noe av problematikken internasjonal. Likevel kan jeg ikke huske noen sinne å ha vært vitne til en så åpenbar systempatologi som ved UiO.

Ja, jeg synes også det er en merkelig tankegang at professorer skal følge "ordre" fra instituttbestyrere. En tankegang som tydeligvis er hentet fra 1800-tallets fabrikker og det private næringsliv. Instituttbestyrervervet er en administrativ tilleggsting som har gått på omgang blant vitenskapelig ansatte. Instituttbestyreren er ikke "leder" for de andre professorene, men mer en som har påtatt seg administrative oppgaver, en slags primus inter pares, men ikke i faglige spørsmål. En professor skylder ikke instituttbestyreren noen lydighet utover å gjøre det som står i arbeidskontrakten: forske, undervise, veilede. Jeg tviler sterkt på om professorer har noen plikt til å delta på møter med bestyreren, særlig hvis det er klart at møtet er ment å være en overhøvling av professoren fra en person vedkommende er i konflikt med.

At man hevder å være varsler er ganske vanlig i konfliktsaker på arbeidsplassen. For at man skal være en varsler, krever loven også at arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen er forsvarlig.

I denne sammenheng kan det være greit å sitere Arbeidstilsynet: "Arbeidstaker må likevel ikke gå frem på en måte som er trakasserende eller som er en unødig belastning for arbeidsmiljøet, for eksempel hvis arbeidstaker mot bedre vitende fremmer grunnløse påstander rettet mot kolleger."

Når det gjelder varsling til media; "Arbeidstaker skal ikke gå ut med grunnløse eller svakt funderte påstander."

Det er vanskelig å se at Nedkvitne har gått frem særlig forsvarlig med sine masseutsendelser til kreti og pleit. Siden han bare har gått ut med korrupsjonsbeskyldinger før saken nådde mediene og ikke senere, gjetter jeg at de er svakt funderte eller grunnløse. At Professor synser over her med begrunnelsen om at Nedkvitne har "trolig dekning" fordi det er "meget utbredt ved veldig mange institutter" blir useriøst; skal man offentlig beskylde folk for å snike til seg penger på illegitimt vis, må man kunne koble person og sak.

Etter mitt syn, tilsier Occham's razor følgende: Nedkvitne føler at hans felt er blitt nedprioritert, at han får lite tilslag på søknader og er (godt mulig med rette) misfornøyd. Som mottiltak begynner han å sende ut påstander om at økonomisk korrupsjon ligger bak når andre har fått penger. Siden det dreier seg om løse beskyldninger, får han ikke gehør hos noen. Dette tolkes som tegn på at absolutt alle nivåer er korrupte; Økokrim, Arbeidstilsyn, fagforeninger, UiO-ledelse osv. Kollegaer som støtter andre versjoner av hva som har skjedd, blir beskyldt for å stå i ledetog med den korrupte ledelsen for egen karrieres vinnings skyld.

Å massedistribuere påstander om enkeltpersoners manglende redelighet hører hverken varsling eller akademisk frihet til. Dersom Nedkvitne har gjort dette, er dette ikke en varslersak, men en sak som omhandler hva som er akseptabel adferd fra professorer i ikke-faglige spørsmål.

J.S. begår samme feil som "Kritisk student" tidl. i denne debatten (fokus på formalia og juristeri). Det var for øvrig undertegnede - ikke Professor - som kom med de kommentarene det her vises til. "Illegitimt" er ikke det samme som "ulovlig", og selv om Nedkvitne sannsynligvis har dekning for sine påstander om økonomiske misligheter er det ikke sikkert at dette er godt nok for Økokrim. Her er det tale om et veldig insulært, lukket miljø som er underlagt minimal kontroll fra samfunnet for øvrig - ikke sjelden under henvisning til universitetets "autonomi".

Det er sikkert en ubehagelig sannhet å svelge for mange, men det er som sagt utbredt korrupsjon i UoH-sektoren i Norge, og UiO står øverst på pallen. Men man må som sagt kjenne miljøene fra innsiden for å vite hvor hunden ligger begravet. Juss-fakultetet er en av verstingene. Avgrunnen mellom liv og lære, ord og handling er i mange tilfeller grotesk.

Bad news. UiO er en kreftsvulst, men kreften har spredd seg. Istedenfor å operere bort svulsten, skyter man budbringeren.

I stillingsannonser ved UiO beskrives arbeidsmiljøet ofte som ”trivelig, dynamisk, kreativt og internasjonalt”. Erfaringen tilsier det stikk motsatte: kritikk (uansett form) møtes med fiendtlighet, kreativitet anses som en trussel mot konformitetens og stagnasjonens hegemoni osv. Faktisk er konformitet/middelmådighet den viktigste kvalifikasjonen en kan ha som ansatt ved UiO. Rent vitenskapelige kvalifikasjoner har som regel ingen betydning ved stillingsopprykk.

Apropos stillingsopprykk, WTF. Nedkvitnes beskrivelser av instituttbestyreren er verdt å merke seg... "Opprykk" er en veldig fin ordning for middelmådige maktpersoner med utenom-vitenskapelige ambisjoner. Det er faktisk mulig å bli professor uten doktorgrad og publikasjoner å vise til. Jeg vet om ammanuensis-stillinger besatt av personer uten hovedfag/mastergrad. I et par tilfeller endog uten fullført cand.mag.

Andre professorer får høre det av diverse instituttbestyrere hvis de ikke publiserer nok. Jeg synes det er merkelig at en professor ved UiO ikke publiserer noe som helst på over ti år (jf. egen presentasjon + søk i diverse databaser, bl.a. Bibsys, ingenting publisert etter doktorgrad), og kan ikke skjønne annet enn at Nedkvitne må være i sin fulle rett til å påpeke dette. Å publisere er jo en helt sentral «tjenesteplikt» også (forskningen skal faktisk utgjøre 50 % av professorarbeidet), men å forsømme denne plikten er tydeligvis ikke nok til å bli sparket.

Iflg. Frida er det vel snakk om mindre enn 10 år, men Professor har utvilsomt et poeng. Det finnes imidlertid langt verre eksempler ved samme universitet (professorer uten dr.grad og med minimal publiseringsrate). Det at man har en dr.grad sier heller ikke alltid så mye. Jeg har sett avhandlinger og vært på disputaser som er så svake faglig sett at det har vært direkte pinlig. Også her er det nemlig utbredt korrupsjon (sammensetning av komiteer, opponenter osv. etter gutteklubben grei-prinsippet).

Har ikke tid til å lese gjennom alle innleggene her, men saken er utvilsomt en del av et mønster ved UiO. Personalsaker ved UiO er nærmest blitt en vane ved byens advokatkontorer - en sikker og kontinuerlig inntektskilde for min yrkesgruppe, men dog veldig beklagelig fra et samfunnsmessig synspunkt. Jeg tror aldri jeg i min praksis har støtt på maken til uprofesjonell og irrasjonell ledelse - selv ikke i offentlig sektor.

Jeg håper noen av våre andre universiteter kjenner sin besøkelsestid og gir Nedkvitne et professorat. Vi snakker om Norges kanskje ledende middelalderforsker med en stor og tung vitenskapelig produksjon på internasjonalt nivå, i tillegg til å være en populær underviser og produktiv veileder som har loset over femti hovedfagsstudenter gjennom hovedfaget. Selv om Nedkvitne vinner en rettssak kan dette ta tid, og det er ikke sikkert han vil tilbake til et så til de grader utrivelig og irrasjonelt miljø. Muligens bør IAKH oppløses for å få bukt med problemene med ledelsen og arbeidsmiljøet der.

Kommentar til Kveldulf: Du har rett, jeg tenkte ikke på Frida i farten (muligens fordi databasen er så håpløst dårlig og krøkkete at jeg prøver å unngå den mest mulig). Uansett var publikasjonene i det tilfellet rimelig sparsomme, ikke alt var vitenskapelig og jeg forstår hva Nedkvitne mener når han kaller denne forskningen lite interessant. Det er en faglig mening han må få lov å ha, og som han har plikt og rett til å ytre.

Professor, du har rett i at Frida er håpløst dårlig (bl.a. kronologisk sett), og de publikasjonene det her er snakk om er vel for en stor del avisinnlegg og resirkulering av "gammelt nytt". Jeg tror også du har et godt poeng vedr. et professorat for Nedkvitne ved et annet universitet.

Dersom f.eks. NTNU skulle begynne å gjøre UiO rangen stridig i det nasjonale solsystemet (hvilket allerede er tilfelle i realvitenskapene), kunne nok mange med høy imaginær VIP-faktor etterhvert blitt tvunget til å foreta en aldri så liten nødlanding. Men så lenge UiOs posisjon ikke trues innenriks, vil nok både arroganse og patos holde seg på dagens patologiske nivå.

Interessant sammentreff. Jeg har ikke lest hans bøker men håper han fortsetter å publisere. Utenfor steinrøysa utgis det mye verdifull forskning av folk som kaller seg frilansforskere.

En evt. rettssak vil være en ren prinsipp- og erstatningssak. Ingen med selvrespekten i behold vil vel finne seg i en såpass "føydal", hyper-autoritær og irrasjonell arbeidsgiver. Jeg overlater til psykiaterne å finne ut hva sluttsummen av de tre adjektivene blir.

Det som jo egentlig er beste bevis for UiO-kulturen angående kritikk er at alle kommentarene ut over min egen så langt er lagt ut anonyme. Uansett hav folk mener i denne saken, er de redd for reaksjoner fra høyere oppover i systemet. Det er jo egentlig ganske tragisk, og man burde nok overveie om den akademisk-kritiske kulturen i HF og SV-fagene (i hvert fall der) er sterk nok til å kunne veie opp for det fakum at kritikk innenfor selve universitetet ikke aksepteres. Hvis ikke det er tilfellet, burde man tenke finen ut av hvordan man kan reformere UiO i en retning. Hvis ikke det er mulig, burde det nok i stedet nedlegges. Studentparlamentet og Administrasjonsbygget burde nok nedlegges komplett til å begynne med. Så kan man gå videre derfra.

Det har du sørgelig rett i. Og det blir neppe bedre nå som vi vet at kritiske leserinnlegg i Universitas kan føre til at man får sparken. De som har administrative funksjoner må forstå at de ikke er overordnet akademikerne, de har en servicefunksjon som skal gjøre det mulig for akademikerne å utføre universitetets virksomhet: forskning og undervisning, men også kritisk tenkning. UiO kan klare seg uten alle direktørene som har blitt ansatt i det siste.

Nedkvitnes uttalelser til Universitas er en del av grunnlaget for at han har blitt avskjediget, så det er nok lurt å være anonym om man er kritisk til det som har skjedd. Det er ikke tvil om at Nedkvitne gikk over streken i sin omtale av enkeltpersoner utfra rent sosiale prinsipper, men ulovlig? Etter min og mange andres mening er dette en altfor ekstrem håndtering av saken. Dette er en konflikt som har utviklet seg gjennom mange år, og som ledelsen ved institutt og fakultet har håndtert elendig. Det er ikke bare Nedkvitne som har vært misfornøyd med ledelsen ved instituttet. Forrige års arbeidsmiljøundersøkelse avdekket at de ansatte ved nettopp dette instituttet var blant de som var mest misforøyde med ledelsen i hele fakultetet og det sier ikke lite....

Blir vi oppsagt nå? Innleggene her er jo sporbare selv om vi ikke skriver fullt navn.

Jeg er redd stalinistregimet ved UiO sin makt ikke strekker seg utenfor det lukkede UiO-samfunnet, så det er utenfor deres rekkevidde å spore folk. Internettselskaper, politiet eller domstoler vil ikke delta i slik aktivitet uten grunn. Men det sier sitt at man må tenke slike tanker. Det er helt klart at ledelsen ved UiO (både den administrative og visse valgte personer) må ta sin hatt og gå. De har ingenting på et universitet å gjøre.

I et innlegg lenger opp (før innlegget av Kveldulf som begynte med "Interessant sammentreff") ble det pekt på at Nedkvitne utga en ny bok akkurat den dagen. Dette innlegget er fjernet, helt uten forklaring og uten rimelig grunn. Innlegget var en del av en diskusjon om at Nedkvitne er en stor fagkapasitet med internasjonal publisering som UiO aldri burde ha sparket. Nå fremstår svarinnlegg også som meningsløse. Jeg noterer meg at innlegg til forsvar for Nedkvitne risikerer å forsvinne uten grunn eller forklaring, og at debatten tilsynelatende saboteres. Vi vet jo alle hvem som står bak, egentlig. Trist.

Når det gjelder stalinistregimets makt utenfor festningsmurene, kan det jo vises til uformelle nettverk av folk i nøkkelposisjoner i statsadministrasjonen utdannet innenfor festningsmurene. Eksempelvis juridisk fakultet, SV-/UV-fakultetet har i så måte mange interessante tentakler som strekker seg langt utenfor festningsmurene.

jeg har sjelden lest mer vrøvl samlet på et sted. Ikke minst er det utrolig med hvilken skråsikkerhet man uttaler seg om forhold hvor man kun for den ene parts versjon.

Videre dette er ingen oppsigelsesak, men en avskjedsak

Det eneste som er påfallende el. "utrolig" her er at såvidt mange synes å ha en mental sperre for å ta imot informasjon av negativ karakter om en av de tyngste institusjoner i norsk samfunnsliv.

Ja, det er omfattende korrupsjon i Norge. Og nei, vi lever ikke lenger i Kardemomme by, selv om mange åpenbart liker å tro det.

Til Professor: Innlegget som refererte til Nedkvitnes bok ble fjernet fordi det fremsto som reklame for utgivelsen, blant annet ved at det ble linket til nettsider hvor man kunne kjøpe boken, og fordi innlegget ikke sa noe om hvorfor denne utgivelsen skulle ha relevans for debatten ellers. Reklame har ingen ting i en nettdebatt å gjøre, og vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg med reklame og andre innlegg som er i strid med våre retningslinjer uten forvarsel.

Bokreferansen var relevant for å demonstrere at det ikke var noe å utsette på Nedkvitnes faglige kvalifikasjoner.

Men så var det var dette med tentakler, da...

Det mest alvorlige i denne saken er (som Universitas skriver) at "Flere personer som har vært involvert i saken opplever sine uttalelser vridd og fortiet av institutt- og universitetsledelsen". Hvorvidt slik "dokumentforfalskneri" er straffbart kan juristene ta stilling til. Vi vil anbefale Nedkvitne å føre saken inn for domstolene, slik at vi eventuelt får vite den hele og fulle sannhet.

"Reklame for utgivelsen"? Skal man le eller gråte? Kommentarer synes nærmest overflødige.

Kort kommentar Herr/Fru/Frk Professor: Man skal respektere det redaksjonelle ansvar i forhold til å slå ned på reklame. En lite bagatell i sakens anledning. Ingen er i tvil om at Nedkvitne har vært et særdeles gode for sitt fag og har stått på for norsk middelalderhistorie, som er vår felles arv og styrke i en fremtidig utvikling. Så er det tåpelig gjort at noen administrative personer skal få ødelegge selve nasjonalarven ved å abskjedige ham. Her dreier det seg om å leke privat næringsliv og glemme det faktum at et universitet også må gi rom for ulydige personer, eller går vi inn i en periode med trangsynhet.

Jeg er usikker på hva du mener med "Man skal respektere det redaksjonelle ansvar i forhold til å slå ned på reklame".

For det første kan jeg ikke se at det har forekommet noe reklame i denne tråden, bare en høyst relevant påpekning av en akademisk bokutgivelse som ikke har noe som helst med "reklame" å gjøre. Å i det hele tatt begynne å komme med slike usaklige teknikker som Anders R. Christensen gjør er egentlig veldig symptomatisk for hele denne saken og heksejakten mot Nedkvitne og den akademiske friheten generelt, og etterlater et svært stygt inntrykk.

For det andre forstår jeg i utgangspunktet ikke hva som menes med "[det] redaksjonelle ansvar i forhold til å slå ned på reklame". Det er ingen som pålegger et nettsted noe "ansvar" for å "slå ned på reklame" (selv om "reklame" i dette tilfellet bare er brukt som en usaklig hersketeknikk/beskyldning for å undertrykke/sabotere diskusjon).

For meg virker det vel så symptomatisk at alle som ikke legger seg helt flat for å la folk ture fram nøyaktig som de vil, øyeblikkelig framstilles som del av en stor udemokratisk sammensvergelse. Ikke at jeg tror det vil påvirke sakens utgang, men når man som argumenterer på denne måten, gjør man Nedkvitnes støttespillere, som faktisk har en god del legitime argumenter, en bjørnetjeneste.

Jeg tror for øvrig Universitas kan spare seg litt tid og hodebry ved å la seg inspirere av debattopplegget til "Studvest":http://studvest.no/nyhende.php?art_id=10374, som har sine regler klare og synlige nederst på hver side som er åpen for kommentarer.